Uten å vite det har fienden noen lærdommer til oss

0
Le Cri du peuple, Jacques Tardi (2001) The Paris comune

Den globaliserte kapitalismen har påført arbeiderklassen og folket over hele verden så mange nederlag at det er vanskelig å holde oversikten. Men alt er ikke trist og leit. Midt oppe i elendigheten finnes det lyspunkter – hvis man bare har evne til å se dem. Noen slike lyspunkter er faktisk produkter av elendigheten, fordi de kan vendes til vår fordel.

Krigen mot kontanter og krigen mot frie ytringer

Som jeg har vist med mange aktuelle eksempler, har den internasjonale finanskapitalen konkrete planer om å avvikle kontanter som betalingsmiddel. I India føres denne kampen av verdens rikeste mann, Bill Gates, og hans allierte. Bill & Melinda Gates Foundation er ledende deltaker i «Better Than Cash Alliance» sammen med blant annet Ford Foundation, Clinton Foundation, Citi Foundation, Omidyar Network (eBay), Coca Cola, USAID og FN.

I Norge er det DNB som går i spissen. Og siden politikerne er dressert til å gjøre det finanskapitalen ønsker, kan vi si med noe som nærmer seg absolutt sikkerhet at forbudet mot kontanter kommer. Dersom det blir forbudt å bruke kontanter, så vil vi ikke lenger ha penger. Eller rettere: vi vil ikke ha noen kontroll over våre egne penger, og om vi får bruke dem eller ei, avgjøres av bankene og myndighetene. Vi kan ikke ta ut penger og putte dem i madrassen om så bankene skulle innføre 5% negativ rente. Og dersom myndighetene finner ut at en gitt person skal blokkeres fra kontoen sin, så kan ikke vedkommende kjøpe seg så mye som en bussbillett eller et brød. Det totalitære samfunn på steroider.

Denne ny-fascismen, eller dette post-demokratiske samfunnet, eller hva vi nå skal kalle dette marerittet, matches av de drakoniske lovene mot såkalte «falske nyheter» og innføring av statlig-private sensurinstanser. Som jeg har pekt på, skjer det en militarisering av opinionsdannelsen som er diktaturer verdig, og det uten den minste protest fra de angivelige tilhengerne av pressefriheten og det frie ordet.

Lys i mørke

Men hvor er det positive i dette? spør du antakelig. Og forståelig nok. Dette er nattsvart som en dystopi av George Orwell eller Aldous Huxley. Men ved nøyere studium er det lyspunkter å finne.

Kontantforbudet vil få dramatisk negative virkninger, men det vil også tvinge oss i motstandsfronten til å tenke nytt. Vår defensive kamp kan ikke lenger bare være defensiv. Fienden tvinger oss til å lage våre egne valutaer, og dermed tvinger de oss også til å organisere oss kollektivt på nye og interessante måter.

Alternative valutaer er ikke så nyskapende som det høres. Antakelig finnes det hundrevis av dem over hele verden allerede, kanskje tusenvis. Ifølge Wikipedia var det særlig populært med Local Economy Trading Systems på 1990-tallet, og nettleksikonet viser også til et stort antall lokalvalutaer i USA.

De som har mest nytte av lokalvalutaer er kooperative bevegelser og tette lokalsamfunn. Den økonomiske krisa i Europa har fått folk i mange lokalsamfunn over hele Europa til å etablere ulike former for lokale valutaer. Det er ikke vanskelig å se hvordan en kooperativ bevegelse eller et nettverk av kooperativer kan utnytte dette. Som alle andre penger vil disse valutene uttrykke en viss verdi, slik at du kan bytte verdier mot hverandre. Så lenge kooperativene bare samhandler med hverandre, trenger de ikke bruke dollar, euro eller kroner.

For noen år siden så jeg en reportasje på italienske RAI 3 fra Sør-Italia der en liten, fattig landsby med et sterkt albansk innslag (fra mange hundre år tilbake) hadde etablert en lokal valuta med to valører 1 Che (Guevara) og 1 Skanderbeg (etter den albanske nasjonalhelten). Ifølge reportasjen fungerte dette bra til samhandling mellom folk i landsbyen. I den landsbyen der jeg er innbygger, Tolfa, nær Roma, kunne vi godt ha hatt en slik lokal valuta. Det er fortsatt en god del naturalhusholdning, og mer kan det bli. Samt at det er mange lokale håndverksbedrifter. Jeg har ikke undersøkt det seriøst, men det er ikke utelukket at en euro som blir brukt hos bakeren, er innom fem hender i Tolfa før den går ut herfra. Vi kunne kalt valutaen collinaro, for vi som bor her kalles collinari, åsfolket.

De søritalienske che og skanderbeg var nok på papir, men det er ingenting i veien for at de kunne ha vært elektroniske. Den som har jobbet mest med dette i Norge, er Trond Andresen på NTNU, og han har vist hvordan dette kan gjøres, fra lokalt og helt opp til nasjonalt nivå. Andresen har mest argumentert for at det brukes på nasjonalt nivå for land i krise. Men med kontantforbudet, vil det være vel så aktuelt som et motstandsverktøy, som et middel til å kontrollere en del av egen verdiskapning uten at bankene kommer inn i bildet, og for å holde en del av vår samhandling utenfor overvåkingas dataregistre.

Dette betyr at bankenes og statenes overgrep nærmest tvinger oss til å organisere oss kollektivt og lage smaksprøver på et framtidig kollektivsamfunn.

Det samme gjelder sensuren på sosiale medier. Med økt sensur og trakassering vil Facebook og liknende systemer gjøre seg irrelevante for publisering og debatt. Det vil tvinge fram løsninger på utsida, alternative sosiale medier og nye plattformer. Dette er mer problematisk fordi styrken ved internett er at det er en global produktivkraft. Men jeg er helt sikker på at det lar seg gjøre å finne veier rundt dette også. Mitt personlige bidrag er at jeg snart vil lansere et nettmedium som vil ta erfaringene fra denne bloggen en god del skritt videre.

De 0,01% er ekstremt mektige, men åpenbart redde

De som tjener mest på den globale kapitalismen slik den har utviklet seg, er de 0,01% rikeste, og blant dem de ultrarike «masters of the universe». De har ekstrem makt og noen av dem har formuer større enn bruttonasjonalproduktet til hele land. De er samtidig ekstremt få, og riktignok kan de kjøpe hvem de vil til å forsvare seg, men de tiltakene de tar i bruk nå, ikke minst sensuren, viser at de også er veldig redde. De vet at dersom de 99% organiserer seg til kamp mot dem, så er de solgt. Når de ikke en gang kan tåle å ha konkurranse fra små blogger og alternative medier uten penger og makt, så avslører de at de er svært redde for opprør og for å miste både makt og kapital. Tiltakene deres forteller ikke om styrke, men om svakhet, om panikk.

Dette er svært viktige lærdommer som de ultrarike har gitt oss, en gave som de knapt skjønner at de har gitt bort. Og en gave som det gjelder å forstå å bruke.

Le Cri du peuple, Jacques Tardi (2001)
The Paris comune

Framtidssamfunnet begynner nå

Dette peker videre mot et sentralt element i det jeg har kalt Kommunisme 5.0. Det er et kollektivsamfunn der produsentene tar kontroll over produksjonsmidlene i fellesskap. Og det er ikke nødvendig å vente på en revolusjon om femti eller hundre år. Det er faktisk mulig å begynne å konstruere dette framtidssamfunnet nå. Vi kan begynne i morgen. Kollektiv samhandling og organisering rundt slike prosjekter vil lære oss å bygge et samfunn og det vil utvikle mennesker med sjøltillit og tro på egne krefter. Vi snakker ikke om noen utopi, vi snakker om noe vi vet kan gjøres. Og enda viktigere: Det må gjøres, fordi alternativet er å bli knust under trykket fra overklassens maktmaskineri. Noen reagerer på at jeg har kalt det Kommunisme 5.0, men det gjør ikke noe. Jeg sier som Odd Eidem sa i en TV-debatt jeg deltok i en gang: – Kall meg hva du vil, kall meg Frognertrikken.

Fra dette perspektivet er det ikke de 0,01% som er vår verste fiende. De er få og redde. Dem fikser vi. Vår verste fiende er vår egen avmakt, vår egen splittelse og vår egen slavementalitet. Klarer vi å frigjøre oss fra dette, kan vi redde verden fra globalistene og deres sleng.

Forrige artikkelTysk etterretning spionerte på BBC
Neste artikkelLivet i Øst-Aleppo – ingen sympati for «opprørerne»
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).