Noen tanker om venstre og høyre i dag

0
Regi Theodor Enerstvedt

Av Regi Theodor Enerstvedt

Med stor undring følger jeg i dag med i en diskusjon på «venstresiden» hvor en kan få inntrykk av at sosialister som i dag kjemper for Norges nasjonale sjølstyre og for at Norge selv skal ha kontroll over sine grenser og hvem som kommer til landet, de har forlatt kampen for internasjonalisme og er blitt tilhengere av, eller lefler med, nasjonalisme/fascisme. Mens de som er for EU, EØS med innskrenking av arbeiderklassens rettigheter, privatisering av fellesskapets eiendom og oppgaver, for NATO og dets folkerettsstridige kriger – forbrytelser mot menneskeheten, blir sett på som sosialister og venstreside. Hvis Obama og Hillary Clinton er USAs venstreside («liberale» – hyllet av de fleste norske venstreorienterte), og sosialdemokratiet i Europa inkludert Norge hører til venstresiden, er det først og fremst denne venstresidens politikk som har ført til Trumps og Putins masseoppslutning, og til at nasjonalister/fascister nå får masseoppslutning i Europa. Det er denne venstresidens politikk med tilslutning fra høyresiden (fordi dette verken er sosialistisk eller venstre-, men høyrepolitikk) som fører til at nasjonalistenes/fascistenes problemstilling får oppslutning: Globalisering settes som motpol til nasjonalisme/fascisme. Den kapitalistiske globaliseringen – som kan illustreres ved EUs grunnlov om fri bevegelse av kapital, arbeidskraft, varer og tjenester, og verdensherredømme for usansk ukultur – blir gjort lik med internasjonalisme. Anti-globalisme som nasjonalisme/fascisme blir gjort lik med kampen for nasjonalt sjølstyre.

For sosialister og kommunister er imidlertid nasjonalt sjølstyre og internasjonalisme to sider av samme sak, de utelukker nettopp ikke, men forutsetter hverandre. Sosialistisk globalisering, menneskehetens nødvendige samarbeid og enhet, forutsetter nasjonal sjølråderett og mangfold.

Jeg har beskjeftiget meg nokså inngående med problematikken venstre og høyre i dag. Andre har skrevet mye fornuftig og godt om den som ikke skal gjentas her.

Men etter at jeg skrev det foranstående leste jeg John O. Egelands kommentar «Rottefangerens fløyte» i Dagbladet 4. februar 2017.

Det er prisverdig at Egeland deltar i denne diskusjonen. Han konstaterer at Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen og Linn Herning, daglig leder i For velferdsstaten, har sett og påpekt at høyrepopulistene forsvarer standpunkter som venstresiden har hatt tidligere og at dette er noe venstresiden må ta alvorlig. Egeland har rett i at det ikke er noe nytt at høyreradikale bevegelser har antikapitalistiske  standpunkter og at «anti-kapitalisme er et sentralt propagandaelement i de fleste høyreradikale bevegelser».

Det kan jo være at Braanen og Herning ikke kjenner denne historien, men istedenfor å problematisere det, burde en vel heller da glede seg over at de nå forstår at dette er noe man må ta alvorlig. Det er imidlertid ikke det som er Egelands ærend. Det er heller å påstå at det er en likhet mellom «de stramme delene av venstresida» og høyrepopulistene, ytre høyre og ytre venstre sammenfaller ideologisk når det gjelder ytringsfrihet, religionsfrihet, rettsstat. Nå er dennne påstanden ikke bare tvilsom, den er direkte feil. Men selv om den skulle være sann, så henger den jo ikke sammen med det Egeland selv viser til i sin artikkel, nemlig f.eks. det like mellom et ytre venstre og «høyrepopulisme», nemlig «velferdsstaten….Vidkun Quisling …. innførte foreløperen for barnetrygden.» . Ja, det er ett spørsmål. Men det er mer. Hos Egeland finnes det ikke et eneste ord om lignende standpunkter mellom ytre venstre og høyrepopulisme i fundamentale saker som EU, NATO, EØS som har vesentlig betydning for vårt folk, for vår nasjonale økonomi, velferdsstat, demokrati og ja, for ytringsfrihet, religionsfrihet, rettsstat.

Egeland har dessverre ikke forstått det helt vesentlige i den striden som i dag foregår i verden. Han har en eneste setning som sier noe om det nasjonale i forhold til det internasjonale, og det er denne: «Høyreradikal nasjonalisme får bare vind i seilene når den appellerer til folkelige behov og strømninger.» Og dette er grunnen til at jeg vier så stor plass til Egelands artikkel.  Når Egeland bare har denne setningen om det nasjonale spørsmål, blir nettopp problemstillingen den jeg har pekt på foran, den feilaktige, nemlig den «høyrepopulistiske», nasjonalistiske: Enten globalisering, globalisme – eller nasjonalisme.

I Egeland artikkelkonklusjon blir problemet i dag «ytre venstre» og «ytre høyre». Og hvem ønsker at det skal bli stilt slik? Kan det være så vanskelig å se det?

Forrige artikkelHar Kievs taktikk mislykkes?
Neste artikkelJødisk leder fra Kiev: Antisemittismen i Ukraina setter det jødiske samfunnet i fare