Militarisering av opinionsdannelsen og det hjernedøde begrepet «fake news»

0

Enhver general som er verdt saltet sitt vet at du ikke vinner en krig ved hjelp av våpen alene. Du er også nødt til å vinne krigen om fortellingen. Slik har det vært fra tidenes morgen. Men i moderne tid spiller mediene så mye større rolle i opinionsdannelsen, så derfor er de blitt så mye viktigere også for den som fører krig – eller klassekamp. Da de trykte mediene og direktesendt TV og radio dominerte ble dette løst ved at det var noen få monopoler som sikret seg kontrollen over dem og dermed over folkets daglige dose av «nyheter» og ideologi. Internett og sosiale medier har – i det minste for en kort stund – skapt nyhets- og informasjonskanaler som ikke kontrolleres av de samme  kreftene som eier bankene og våpenindustrien. Nå starter krigen for å tette disse pustehullene. Det pågår en informasjonskrig der ute, og den er bare såvidt begynt.

Memet «fake news»

Ikke minst etter at Hillary Clinton tapte valget i USA har det vært stor ståhei omkring begrepet «fake news» – «falske nyheter». Demokratene i USA beskyldte Russland for å ha spredd falske nyheter om Hillary Clinton, og at det var grunnen til at hun tapte. Så viste det seg at det var denne påstanden som var «fake news». Clinton tapte for eget grep. Hun tapte fordi hun var svært upopulær – og hun tapte kanskje også fordi hennes egne handlinger og ord kom tilbake til henne og viste folk hva slags politiker hun er. De svært avslørende epostene til Hillary Clinton var ikke «fake». Ingen har tatt WikiLeaks i så mye som en kommafeil i de titusenvis av dokumenter de har publisert. Epostene viser hvordan Det demokratiske partiet drev ulovlig og skandaløs sabotasje av sitt eget partis aller mest populære politiker, nemllig Bernie Sanders. Og de viste hvordan Clinton hadde vært pådriver for krigen som ødela Libya og at hun var godt informert om at USA ga støtte til jihadistene i Syria.

Ikke noe av dette ville ha komme fram dersom det hadde vært opp til de tradisjonelle mediene alene. Det var internettet som gjorde disse avsløringene mulige. Main stream media mistet kontrollen over fortellingene og over nyhetsstrømmen. Dette skapte panikk i den politiske og økonomiske eliten. Da grep de til memet «fake news». Nå er «fake news» på sosiale medier den store trusselen og land etter land vedtar drakoniske lover for å innskrenke ytringsfriheten.

Men bare prøv å tenk over begrepet et lite øyeblikk. Naturligvis finnes det falske nyheter. Falske nyheter har alltid vært i omløp. Og main stream media har sjøl vært de største sprederne av falske nyheter. Det gjelder for eksempel episoden i Tonkinbukta, som la grunnlaget for å starte Vietnamkrigen, det gjaldt kuvøsene i Kuwait, Saddam Husseins masseødeleggelsesvåpen, Gaddafis abgivelige, men ikke-eksisterende, forsøk på folkemord osv.

Svært mye reklame er falske nyheter. Politikere, bedrifter og enkeltpersoner «pynter på sannheten» – eller juger – som vi sier, når de synes at de trenger det og når de håper å slippe unna med det. Rettsvesenet driver med det, jamnfør «pengebeviset» mot Arne Treholt. Evolusjonsbiologer ville kanskje si at dette er noe vi mennesker driver med for å bedre vår posisjon i flokken.

Men det lar seg jo ikke gjøre å løse dette problemet med forbud og sensur. Forbud og sensur innebærer den mye farligere tanken om at det skulle finnes noen form for absolutt sannhet og at denne skulle kunne forvaltes av en statlig eller statlig-privat sensurinstans.

Problemet med løgn, propaganda og falske nyheter kan bare bekjempes med friest mulig meningsbrytning i et fritt samfunn. Sensurinstanser er bare egnet for å etablere et sentralorgan for spredning av falske nyheter. Dette er så opplagt og så elementært at det er en skandale at ikke filosofer, medieforskere og journalister har filleristet denne kampanjen for lenge siden.

Militarisering av meningsdannelsen

Rett før han gikk av sørget Barack Obama for å få vedtatt en lov som gjør kampen mot såkalte «fake news» til et nasjonalt sikkerhetsspørsmål for USA. Kongressen vedtok loven 23.12.2016 og den gir presidenten fullmakt til å opprette et Globalt handlingssenter som skal ha til oppgave å «å lede, synkronisere og koordinere innsatsen til den føderale regjeringen for å oppdage, forstå, avsløre og slå tilbake mot fremmede stater og ikke-staters forsøk på propaganda og desinformasjon rettet mot undergraving av USAs nasjonale sikkerhetsinteresser.»

Denne loven er et opplegg for informasjonskrig. Og USA vil bruke penger og press for å «å skaffe til veie bidrag eller inngå kontrakter om finansiell støtte til sivile samfunnsgrupper, innholdsleverandører til media, ikke-statlige organisasjoner, regjeringsfinansierte forskings- og utviklingssentra, private selskaper eller akademiske institusjoner».

Lovteksten finne på norsk her.

Egentlig er ikke dette noe grunnleggende nytt. Som alle stater har USA alltid drevet propagandakrig, og som verdens rikeste makt og supermakt har USA drevet mye mer informsjonskrig enn det konkurrentene har hatt ressurser til å gjøre.

Les for eksempel den gjeldende manualen for United States (U.S.) Army Psychological Operations (PSYOP) doktrine. Dokumentet kan lastes ned her (pdf). Manualen åpner slik:

PSYOP are planned operations that convey selected information and indicators to foreign target audiences (TAs) to influence their emotions, motives, objective reasoning, and ultimately, the behavior of foreign governments, organizations, groups, and individuals. The purpose of all PSYOP is to create in neutral, friendly, or hostile foreign groups the emotions, attitudes, or desired behavior that support the achievement of U.S. national objectives and the military mission. In doing so, PSYOP influence not only policy and decisions, but also the ability to govern, the ability to command, the will to fight, the will to obey, and the will to support.

Psykologiske operasjoner sprer altså utvalgt informasjon til en befolkning eller ei målgruppe for å påvirke følelsene deres, motivasjonen deres, tenkemåten deres, og i siste instans hvordan de handler og opptrer. Psykologiske operasjoner retter seg mot utenlandske regjeringer, organisasjoner, grupper og individer. I psykologiske operasjoner benytter man seg rutinemessig av disinformasjon og bedrag. Dette inngår i standardarsenalet til for eksempel USAs militære styrker.

I artikkelen I sosiale medier blir vi manipulert med følelser skrev jeg om dette:

Financial Times melder at CIA har fått smaken på sosiale medier. Finansavisa skriver at CIA skal trappe opp bruken av Amazons kommersielle programvare. CIAs informasjonssjef (?) Doug Wolfe sier at CIA er så fornøyd med dette at de allerede nå skal flytte en del av sine operasjoner over på Amazons plattformer. Og Pentagon studerer hvordan de kan bruke Twitter til å påvirke folks holdninger.

Avisa The Guardian skriver at det britiske forsvaret har opprettet en egen avdeling av Facebook warriors, som er trent i psykologisk krigføring og bruk av sosiale medier til å føre ukoonvesjonell krig i informasjonsalderen. Denne styrken vil bruke denne kompetansen gjennom sosiale medier for å forsøke på å kontrollere narrativen, som avisa skriver.

Israel Defence Forces (IDF) har gått i spissen for statlig/militær bruk av sosiale medier, slik de gjorde under Operation Cast Lead i Gaza i 2008–2009. IDF er aktivt på 30 plattformer, inkludert Twitter, Facebook, Youtube og Instagram, og på seks forskjellige språk. Mange land har tatt kontakt med IDF for å lære av deres metoder.

Drakoniske lover

Når det blåses i føyta i Washington, begynner naturligvis de dresserte kaninene å hoppe. Dette så vi på Høyres landsmøte.

Mediepolitisk talsmann i Høyre, Kårstein Eidem Løvaas, sier til avisa Dagbladet at Høyre vil opprette et statligfinansiert fond for gravende journalistikk. Begrunnelsen han gir er ar at han er skremt av graden av «rykter og falske nyheter» i valgkampen i USA.

«- En åpen og opplyst offentlig samtale er en forutsetning for demokrati. Nå er det en veldig åpen samtale, men det er variabelt hvor opplyst den er. Rykter og falske nyheter florerer på nettet, sier mediepolitisk talsmann Kårstein Eidem Løvaas (H), til Dagbladet.
Han mener skrekkeksemplet er den amerikanske valgkampen hvor falske nyheter florerte og til og med store mediehus lot seg lokke.»

For å skape en motvekt mot dette vil Høyre opprette et fond for gravende norskprodusert journalistikk. Bare smak på begrepet et lite øyeblikk: «statlig fond for gravende journalistikk»(!) Hvor mye vil de betale for å få noen til å grave i politikernes maktmisbruk og korrupsjon?

Dette er ikke noe Høyre har funnet på sjøl. Like lite har de suget det av eget bryst de som har fremmet den loven som nå ligger til behandling i det italienske parlamentet.

Hele teksten til forslaget med forord ligger her (pdf).

For vanlig rapportering om ‘falske nyheter’, kan man få en bot på 5000 euro, mens «hatkampanjer mot enkeltpersoner» eller saker «som tar sikte på å undergrave den demokratiske prosessen» kan føre til 10.000 euro i straff. Nyheter som kan «årsake frykt i offentligheten» eller «skade allmenne interesser» vil kunne straffes med «ikke mindre enn to års fengsel».

Og det samme gjelder Danmark.

12. januar 2017 la det danske Justisdepartementet frem høringsutkast til en ny lov om blokkering av nettsteder.

Til tross for at lovforslaget utad har fokus på ekstremisme og radikalisering, favner det svært vidt når det gjelder mulige kriterier for blokkering av nettsteder. Forslaget innebærer at et nettsted kan bli blokkert hvis det er grunn til å anta at det inneholder brudd på dansk straffelov. Ethvert brudd på straffeloven, inkludert en ny, omfattende del definert i § 119a vedrørende trakassering av offentlig ansatte – som strekker seg vesentlig utover fornærmelse og ærekrenkelse, kan være grunnlag for å blokkere.

NATO og EU er blitt enige om å styrke samarbeidet mot all feilinformasjonen som spres på nettet og i mediene, skrev NTB.

Dette er jo globalistenes nye mantra. Når kandidaten deres taper valg, så skyldes det «falske nyheter». Når folk er rasende på globalistenes politikk og ønsker seg noe annet, så skyldes det «falske nyheter» og russiske hackere.

NTB skrev videre:

Innen utgangen av året (2016, min anmerkning) skal det utarbeides en felles analyse av hvordan desinformasjon sprer seg, blant annet i sosiale medier.

De to kontorene skal også samarbeide om opplæring og seminarer, og de skal gjøre en felles innsats for å «forbedre kvaliteten til og rekkevidden av et positivt narrativ».

EUs utenrikstjeneste EEAS opprettet i fjor en egen arbeidsgruppe mot desinformasjon fra Russland. Denne arbeidsgruppen – East Stratcom – får hjelp fra eksperter, journalister, tjenestemenn, tankesmier og organisasjoner fra mer enn 30 land til å knuse myter og faktasjekke artikler.

For dem som måtte tvile. Her sier EU og NATO sjøl at de skal integrere journalister, tjenestemenn og organisasjoner i det som ikke kan kalles noe annet enn en propagandakrig.

Og bare vent: Dette kommer til Norge også.

Høyre vil altså opprette et fond for gravende norskprodusert journalistikk. Som Kårstein Eidem Løvaas sier til Dagbladet:

«- Alle har sine historier og vinklinger. Men da er det desto viktigere å ha skarpskodde journalister som kan slå ned på feil eller komme med andre versjoner. «

Ingen reaksjon fra dem som burde ha reagert

Det vi opplever nå er det alvorligste angrepet på ytringsfriheten og demokratiet siden nazismens tid. Man skulle ha trodd at det ville ha utløst en proteststorm fra journalistlaget, fra medievitere, fra Norske PEN, fra Fritt ord, fra verdikonservative og ikke minst fra venstresida. Men så vidt jeg kan se er det helt tyst. Det skulle vel ikke være noen av dem som drømmer om å bli ansatt i det kommende statlig-private sensur- og meningskontrollutvalget?

Forrige artikkelObamas lov om informasjonskrig
Neste artikkelTulsi Gabbard (D): – Stop Overthrowing Governments
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).