– Jeg, en sikkerhetsrisiko?

0
Peter M. Johansen

Av Peter M. Johansen

Klassekampen hadde lørdag 11. februar kurs for Nasaret i Israel og Ramallah på den okkuperte Vestbredden. Planen var å dekke møtet mellom en delegasjon faglige tillitsvalgte i LO og Arab Workers Union, offisiell del av den israelske fagorganisasjonen Histadrut, samt å få oppdatering på den politiske situasjonen etter Fatahs sjuende kongress og Paris-konferansen om Palestina i januar.

I passkontrollen på Ben Gurion-flyplassen i Tel Aviv var det bråstopp. I stedet for standardspørsmålene «hva skal du i Israel?», «hvor?» og «hvor lenge?, kom spørsmålet «hva heter din far?» og «hva heter din farfar?». Jeg ble henvist til «sikkerhetsrisikoavlukket», før jeg havnet i avhør med samme sikkerhetsoffiser som hadde meg til forhør i november 2015, da jeg var reiseleder for Palestinakomiteen. Han var lite interessert i mitt journalistiske oppdrag, men atskillig mer i besøket i Bil’in på Vestbredden i 2015.

Hva er Bil’in? Den palestinske landsbyen, med vel 1800 innbyggere, som ligger tett opp til Den grønne linja (grensa fra 1948), har blitt frastjålet deler av sitt land av den israelske bosettingen Modi’in Illit. Hver fredag siden januar 2005 deltar israelske jøder og utlendinger i protestene som blir ledet av Abdullah Abu Rahman, anklaget som «ideologisk kriminell» av israelske myndigheter. Han har Mahatma Gandhi, Martin Luther King og Nelson Mandela som forbilder. Den nordirske nobelprisvinneren fra 1976, Mairead Maguire, ble skutt i leggen av hardplastikkule her i april 2007.
Bil’in er ingen sikkerhetsrisiko for Israel. De eneste gangene det blir konfrontasjoner er når hæren rykket utenfor den åtte meter høye betongmuren og sender stridsgass, sjokkgranater og nå og da skarp ammunisjon mot demonstrantene, hvilket skjedde i november 2015.

Det er alltid hæren som bestemmer konfliktnivået, slik de gjør over hele Vestbredden og Øst-Jerusalem. Det gjør at de kan erklære Bil’in som militær sone – selv om det ikke fins skilt eller veisperringer der.

Ifølge mine palestinske kilder blir ikke Bil’in lenger militær sone på fredager, slik den aggressive sikkerhetsoffiseren hevder.

I passkontrollen på Ben Gurion-flyplassen ble jeg konfrontert med forhold fra november 2015. I mars 2016 møtte jeg intet annet enn standardspørsmålene på flyplassen. Men de systematiske tilfeldighetene, den intrikate vilkårligheten, som rammer palestinere hver eneste time, hver eneste dag, er en institusjonalisert del av undertrykkingen, det at palestinerne aldri skal vite hvor lenge ting tar ved veisperringene, om det er en kontrollpost der i dag, men ikke i morgen. Det er Israels klare melding: Vi hersker over dere, dere er prisgitt vår velvilje, vi rår over deres liv.

Det fins ord for sånt, både i det politiske vokabularet og forankret i folkeretten.

Tilfeldigheten og vilkårligheten blir brukt internasjonalt for å ramme kontakten og solidariteten med palestinere. Israel skal bestemme hvem som skal komme til Palestina, hvilke internasjonale kontakter palestinerne skal ha. Det er del av undertrykkingen, vi hersker ikke bare over dere, men også deres venner.

Under forhørene får du forsikringer om at de ikke er ute etter politiske meninger, men det skinner gjennom i spørsmålene at det er akkurat det de er, enten i klartekst eller i kontekst. Regelrett løgn, som følger med en allerede tatt beslutning, og som gjør at det ikke spiller noen rolle hva en svarer på spørsmålene. Det er et skammelig, fornedrende skuespill, som er ment å framkalle avmakt eller sinne, som igjen kan brukes imot en, og som trolig skal bygge opp under en innpodet holdning om at alle er ute etter Israel, «de evige ofrene», som gjør denne formen for «sikkerhet» nødvendig. Det skal hindre israelere og venner av Israel fra å stille kritiske spørsmål som berører lover, politikk og menneskerettigheter, kort og godt hvordan Israel utvikler seg.

For det er dette det handler om, Israel som «det eneste demokratiet» i regionen¸ igjen en statsautorisert og internasjonalisert løgn. Dette burde skremme diplomatkorpset. Men Israels ambassadør i Norge, Raphael Schutz, som mener at problemet ikke er koloniseringen av Vestbredden og Øst-Jerusalem, men det at palestinerne ikke aksepterer Israel som jødisk stat (med over 20 prosent palestinske statsborgere), synes ikke å reagere på internasjonal kritikk mot Israels politikk. Det enten kritikken gjelder den forserte utbyggingen av koloniene på Vestbredden og i det annekterte Øst-Jerusalem, eller regelrette henrettelser av unge palestinere.

Dette burde skremme israelske intellektuelle og akademikere, kunstnere som selv hyller og bejubler internasjonale utvekslinger. Når skal de stå opp? De lar demokrati og internasjonale ry forvitre.

I en spørrerunde dagen etter dommen mot sanitetsoffiseren Elor Azarya, som henrettet en såret palestiner på gata i Hebron, støttet 67 prosent av israelerne offiserens handling.

Sveriges utenriksminister Margot Wallström ble erklært persona non grata da hun tok til orde for å granske dødsskytningene av unge palestinere på kontrollposter i Øst-Jerusalem eller veisperringer på Vestbredden, selv etter at også hun hadde gitt sin fulle støtte til Israels sikkerhetsbehov som er det altoverskyggende mantraet for vestlige politikeres politikk overfor Israel. I praksis betyr det lisens for drap på palestinere, uten noen form for «Palestinian Lives Matter».

Knesset behandlet 17. januar loven som skal nekte aktivister innreise og innføre straff for israelere som støtter den internasjonale kampanjen for boikott, deinvesteringer og sanksjoner mot Israel (BDS).

Sluttproduktet av den lovgivningen, som den høyreekstreme regjeringen driver gjennom i Knesset på flere områder, ofte med svært liten motstand annet enn fra den palestinske Felleslista, er at Israel blir politistat også for israelske, sekulære, liberale og progressive jøder.
peter.m.johansen@klassekampen.no

Først offentliggjort i Klassekampen

Her kommer et PS:
Klassekampen har valgt å holde på nyheten om at undertegnede ikke fikk slippe inn i Israel for at den faglige delegasjonen ikke skulle bli utsatt for trakassering på Ben Gurion ved utreise. Forgjeves. De ble ikke trodd om møtet med Histadrut i Nasaret.
Fredag ble Berit Aaker fra boikottutvalget i Palestinakomiteen nektet innreise. Begrunnelsen var hennes engasjement i BDS, forskuttering av BDS-loven. Hvem bryr seg? Utenriksdepartementet?

Forrige artikkelCIA begynte planlegging av krigen mot Syria i 1986
Neste artikkelDags att erkänna statskuppen i Kiev efter tre år!