oss 100 kroner!
Av Halvor Fjermeros
Italias nye statsminister møter sin britiske kollega Theresa May i London i morgen og vil be om at Russland får tre inn i en viktigere rolle for å stabilisere Libya. EU hjemsøkes av to spøkelser: Mordet på Gaddafi som åpnet migrantslusene og Brussels manglende evne til å løse flyktningkrisa.Det er The Times i London som omtaler det italienske utspillet i dag, dagen før landets statsminister Paolo Gentilonis besøk til London.
Mister grepet i Middelhavet
Dette er nok et tegn på at EU er i ferd med å miste grepet om de sørlige medlemsland som blir overlatt til seg sjøl i flyktningkrisa. Det avdekker også Brussels svekkede kontroll over egne medlemslands utenrikspolitiske preferanser, noe som lenge har gjæret omkring den omstridte sanksjonspolitikken mot Russland. The Times skriver:
Italy is turning to Russia to help combat the immigration crisis, despite warnings from European allies about Vladimir Putin’s motives. “Italy has always had close ties with Russia, and now that we want a peaceful, unified Libya, we will be happy if Russia wants it too,” Mario Giro, the Italian deputy foreign minister, said.
Situasjonen for EUs to viktigste ankomstland for flyktninger, Hellas og Italia, er desperat. Rundt 9.000 migranter har allerede i vinter lagt ut på den hasardiøse ferden fra Libya der trafikken styres av menneskesmuglere som EU, tross visse forsøk, ikke har evnet å få kontroll over. Et rekordhøyt antall på 181.000 flyktninger og migranter kom med båt til Italias kyster i 2016. Mer enn 4.500 av de som la ut på ferden druknet i forsøket på å nå EU.
Nå er både Italia og Hellas blant de EU-landene som er hardest rammet av gjeldskrisa, Hellas med en fornyet trussel om å bli kastet ut av eurosamarbeidet etter hardt press ikke minst fra den tyske finansminister Wolfgang Schäüble i valgkampstemning. Det er det internasjonale pengefondet IMFs varsel om at de ikke lenger vil være med på å gi lån til Hellas som volder bekymring.
Gaddafis gjenferd og Russlands entre
Det er den kompliserte politiske situasjonen i Libya som ligger bak det italienske framstøtet for å be Russland om hjelp til å stabilisere det nordafrikanske nabolandet. Mr Libyas statsminister Fayez al-Sarraj sitter i Tripoli, med uten særlig kontroll utenfor hovedstaden. Han sterkeste rival, general Khalifa Hiftar, har sin maktbase i støtte i Tobruk i det østre Libya. I følge The Times har generalen støtte fra nabolandet Egypt, fra De forente arabiske emirater – og nå også fra Russland. Avisa skriver også at det er tegn som tyder på at også Trump-administrasjonen er i ferd med å ville støtte general Hiftar. Dette spekulerte nettstedet Moon of Alabama over før presidentinnsettelsen i januar.
Den økte interessen for stormaktstøtte til general Hiftar er dels motivert av frykt for at statsminister Sarraj er avhengig av islamsk militsia i sin maktutøvelse. Moskva benekter for øvrig, iflg samme The Times, at de har tatt stilling i den interne maktkampen i landet:
The Russian foreign ministry has denied taking sides, claiming last week that the Kremlin was carrying out “consistent work with both centres of power in Libya”. Mr Sarraj is expected to visit Moscow this month.
Utviklinga i Middelhavsområdet de seinere år har på mange måter sitt opphav nettopp i Libya. Etter det brutale NATO-angrepet med påfølgende regimeskiftet i Libya i 2011 – der Stoltenbergs regjering var i fremste rekke med sitt norske F16-bombetokt – har alt gått galt i Libya. Landet ble knust, bokstavelig talt, og et av de umiddelbare resultatene av anarkiet som oppsto var at Gaddafis politikk med å kontrollere menneskesmuglere og de afrikanske migrantstrømmene, ble opphevet. En annen virkning var at Vestens maktspill i Libya-krigen for alvor bidro til å dele ut kortene på ny i den regionale maktkampen i Midt-Østen. Russland (og Kina) nedla ikke veto mot FN-resolusjonen om å innføre «flyforbudssone» i Libya. Men de avsto fra å stemme.
De to stormaktene innså raskt at de var blitt lurt av Vestens renkespill for å styrte Gaddafi, noe som ga et kraftig påskudd for Russland til å tre inn i Syria-konflikten, særlig etter det mislykka amerikanske og britiske forsøket på militær intervensjon i Syria i august 2013. Nå kan Libya-krigen vise seg å være nok en murstein som rives ut fra den stadig skrøpeligere grunnmuren under EU-byggverket.
Først publisert på bloggen til Halvor Fjermeros
