Intifada i Frankrike?

0

I fjorten dager har Frankrike vært hjemsøkt av voldelige protester, særlig mot politiet. Det begynte med at den unge mannen Theo L. (22) ble grovt mishandlet av politiet i Aulnay-sous-Bois 2. februar 2017. Dette er en nordøstlig forstad til Paris.

Overgrepet har ført til en bølge av protester i Frankrike og en bølge av vold. Daglig blir det satt fyr på biler og ødelagt forretninger. Ungdom, ja ifølge politiet også barn, kaster stein og molotovcocktails og situasjonen begynner å likne på opptøyene i november 2005. Noen aviser har kalt det en «intifada», andre snakker om fare for borgerkrig. Det er åpenbart at volden er et utrykk for store problemer i det franske samfunnet. Forstedene, les banlieus, er ikke blitt noe bedre siden 2005. Arbeidsløsheten blant ungdom med immigrantbakgrunn er fortsatt skyhøy, og siden da har også islamismen fått et mye sterkere fotfeste.

Det franske samfunnet er svært segregert, der den hvite, liberale eliten og den svarte befolkninga stort sett lever i hver sine ghettoer. Fransk økonomi er på felgen, og massearbeidsløsheten er svært høy. Under president Hollande har landet blitt mer og mer av en politistat, der unntakstilstanden fortsatt rår.

Revolten viser også at integrasjonspolitikken har vært totalt mislykket og at landet ikke har noe svar på hvordan de store immigrantgruppene skal bli en del av det franske samfunnet på alvor. Dette gir full åpning for jihadister som ikke ønsker integrering, men som ønsker å skape sine egne soner som bare de kontrollerer. Frankrikes stadige kolonikriger i Afrika er også en del av bakteppet for dey hele. Fransk imperiallisme bidrar til å holde de tidligere franske koloniene nede i fattigdom og Frankrike samarbeider med de verste regimer for å sikre seg råvarer og energi. Dette øker migrasjonen til et Frankrike som ikke har noen framtid å tilby for immigrantene. I Algerie samarbeider Frankrike og franske etterretning med et regime som beviselig støtter og bidrar til islamistisk terror.

Tro mot sin politiske korrekthet klarer ikke en gang overklassesosialistene til Hollande eller noen andre i den snobbete eliten en gang å drøfte problemet på noen realistisk måte, for ikke å snakke om å gjøre noe for å løse det. Frankrike er overmodent for en klassekamp som forener arbeiderklassen, uansett etnisitet og religion, i en felles kamp mot kapitalismen. Istedet har venstresida for en stor del forlatt klassekampen og omfavnet identitetspolitikken. Resultatet er at rasende hvite arbeidere går til Le Pen, mens rasende svarte arbeidsløse slutter opp om jihadister.

Forrige artikkelEscobar jr.: – Far jobbet for CIA og solgte kokain for å bekjempe kommunismen
Neste artikkelCIA begynte planlegging av krigen mot Syria i 1986
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).