Hva skjer når vi ikke tar kampen om målene?

0

Av Leidulf Husjord

I mine artikler 6. og 24. januar her på steigan.no reflekterer jeg over to sentrale spørsmål. 1) Er Balansert Målstyring en mulighet for demokratisk styring eller er all type mål- og resultatstyring reaksjonære og destruktive? 2) Hvilken strategi skal arbeidsfolk og fagbevegelse ha i kampen der de møter et måletyranni?

1) Debatten om den nye ledelsesfilosofien som kom på 90-tallet, har naturlig nok vært mest preget av endringene i offentlig sektor. Her har også nye ledelsesmetoder fått eget navn og universitetsfaget «New Public Management». Den nye ledelsesfilosofien er imidlertid omtrent den samme i privat sektor. De mest typiske trekkene er:

— Skille mellom strategisk ledelse og virksomhetsledelse

— Mindre faglig ledelse

— Av-hierarkisering

— Mål- og resultatstyring fra toppen

— Innføre nye konkurranse- og markedsmekanismer

— Effektiv ressursutnyttelse

— Fokus på kunde/brukertilfredshet.

— Utsiling av de svakeste på arbeidsmarkedet

— Rettighetsbasert lovgivning

— Overføre offentlig virksomhet til det private markedet

Som eksempel fra privat virksomhet kan jeg nevne at da jeg ble ansatt i byens største tekniske rådgiverfirma i 2002, hadde vi faglige mellomledere som var genuint interessert i å utvikle fag og fagmiljø. Den øverste leder med stort faglig fokus var imidlertid byttet ut med en mere «ung og dynamisk». Da jeg sa opp i 2006 hadde lederne kun fokus på faktureringsgrad og inntjening og all faglig utvikling skulle skje ved å kjøpe opp gründerbedrifter. Transformasjonen ga resultater på bunnlinja men også tilfeldig faglig utvikling og tilfeldig kvalitet i leveransene. Når denne omleggingen skjedde i alle de store rådgiverfirmaene samtidig som de største kundene, de i offentlig sektor, også kvittet seg med faglige ledere, skjønner man den samfunnsmessige konsekvensen av denne transformasjonen. Dyrt og dårlig – er mere regel enn unntak.

Som en del av denne bølgen ble Balansert Målstyring introdusert, spesielt i mange offentlige virksomheter. Dette verktøyet blir dermed av mange satt i bås med den nye ledelsesfilosofien. Det som mange kaller målstyring er også en blanding av politisk styring og/eller tiltaks-, aktivitets- eller detaljstyring, overvåkning og benchmarking. Mens jeg prøver å få en debatt om det konkrete verktøyet Balansert Målstyring mener jeg denne sammenblandingen preger argumentasjonen til Johan Nygaard 18/12 og 28/1 og Erik Plahte 24/1, her på steigan.no. Jeg ønsker en konkret kritikk av disse prosessene og metodene som jeg ser som et potensielt verktøy for demokrati. I min artikkel 6/1 presenterer jeg en arbeidsprosess med 4 hovedfaser. Sett at ansatte og fagforening har avgjørende innflytelse på denne prosessen, hva er det konkret som ikke du ikke liker Johan? Hva er det i denne prosessen som utelukker faglig fokus, tverrfaglig samarbeid og kvalitetssamfunnet?

I følge Johan mente W. Edwards Deming at å mål- og resultatstyre andre menneskers prestasjoner er krenkende og antihumanistisk. Det er en illusjon å tro at vi noen gang slipper vurdering av prestasjoner og utvikling. Dette er heller ikke negativt i seg selv, å ikke bli sett er ofte enda verre. Så lenge vi lever i samfunn må noen vurdere om virksomheten tjener sin hensikt og om dette gjøres med forsvarlig ressursbruk. Dette kommer man seg ikke utenom selv om man etterlever visjonen om kvalitetssamfunnet i Johan Nygaard sine artikler. Derfor kommer jeg tilbake til mitt tidligere spørsmål; hvordan evaluerer man utviklingen i kvalitetssamfunnet?

2) I en situasjon hvor arbeiderbevegelsen er på defensiven må vi ikke glemme de revolusjonære som for 100 år siden reiste en bevegelse for arbeidsfolks medbestemmelse og innflytelse. Det er hyperaktuelt å kreve større lokaldemokrati, større åpenhet i politikken og forvaltingen og ikke minst større innflytelse for ansatte i sin virksomheten. Vi må utfordre kapitalens styringsrett rett og slett.

Vi er mange som har erfart at mål- og resultatstyring i mange organisasjoner fungerer primitivt, autoritært, mentalt ensrettende og faglig fremmedgjørende. Jeg mener vår strategi da må være å ta kampen om de konkrete målene og målemetodene.

Forrige artikkelDonald Trump får stadig nye venner…
Neste artikkelAldrimer.no: Aktivister for militarisering