Beretning om det kommende økonomiske jordskjelvet – del to

0
Illustrasjon til Margaret Atwood: Oryx and Crake. Et par av de framtidsvisjonene som utmales av WEF er ikke særlig ulike dette.

Jeg har fått noen kommentarer til artikkelen Beretning om det kommende økonomiske jordskjelvet, som er helt på sin plass og som gir meg et godt påskudd til å ta opp et par viktige saker. Artikkelen presenterte rapport fra PricewaterhouseCoopers (PwC) med en prognose om en voldsom endring av de økonomiske maktforholdene i verden fram mot 2050. Dersom premissene i rapporten holder stikk, vil de tidligere så mektige vestlige kapiatlistiske landa bli fullstendig forbikjørt av de framvoksende økonomiene i Asia og dels også i Asia og Aletin-Amerika.

Jeg presiserte følgende:

Rapporten forutsetter en fortsatt økonomisk vekst og at det ikke blir virkelig store, katastrofale kriger, og man kan kanskje si at det er to umulige forutsetninger. Men det er likevel interessant å se på prognosen, fordi den forteller noe viktig om verden av i dag og den nærmeste tida framover.

Men jeg var kanskje likevel ikke tydelig nok. En leser skriver:

Analysen ovanfor er ei framskriving av nye 30 år med vekst i det kapitalistiske systemet, om enn med ei kraftig rokkering av rang mellom aktørane i høve til det vi er vane med å tru.

Denne veksten vil ikkje kome til å finne stad!

Og dette er jeg faktisk helt enig i. Rapporten er mest interessant for nåtida og for, la oss si det nærmeste tiåret. Noe av utviklinga har allerede skjedd. Fra 1995 til 2015 har det skjedd en dramatisk forflytning av verdens økonomi og produksjon fra Vesten til Asia, særlig Kina, men slett ikke bare. PricewaterhouseCoopers kommer med denne rapporten for å gi sine kunder råd om hvor de bør investere for å få maksimal profitt. Og der har de sikkert rett, og mange investorer kommer til å følge disse rådene. Det vil forsterke trenden. Men i det lange løp er det totalt urealistisk.

Jeg har i en annen artikkel, Om dommedagsprofeter og den lille gangetabellen, argumentert sterkt for at eksponentiell vekst i et lukket system, som jorda jo er, i det lange løp er en umulighet.

Jeg har også vist at dersom Kina skal nå sitt mål om å ha like stor biltetthet som det USA har i dag, vil det kreve like mye olje som det hele verden produserer i dag. Hvis Kina kommer dit, vil landet ha over en milliard biler. Ifølge China Statistical Yearbook vil Kinas bilflåte passere USAs en gang før slutten av dette tiåret og nå 298 millioner i 2020. Dette legger naturligvis et enormt press på Kinas energiproduksjon og arealbruk. For ikke å snakke om luftforurensing og andre utslipp.

Biltrafikk i Kina

Sju grunner til at prognosen ikke slår til

Eksponentiell vekst umulig til 2050
Hvis verdensøknomien skulle vokse med 4% i året, noe som ligger i bunn for prognosen, som ville den bli fire ganger så stor på 35 år. (4% vekst lik dobling hver 17. år.) Dette er umulig. Dette vil møte følgende hindringer:

1. Energi
Sjøl om en forutsetter at veksten er energieffektiv og at en kan få 2% vekst ut av 1% energivekst, så vil det bety en dobling av energibehovet. Ingen analyser tyder på at man vil finne disse energikildene.

2. Råvarer
Det er allerede stor knapphet på strategiske råvarer. Det gjelder sjeldne, strategiske mineraler, som er helt avgjørende for moderne teknologi, slik som coltan og liknende. Men også kopper, jernmalm og ikke minst fosfat. Det er investert ti ganger så mye i mineralutvinning i 2012 som i 2002, men utbyttet har ikke økt. Det lover ikke godt for de neste 35 årene.

3. Matjord
Vekst i folketallet vil ødelegge matjord i stor skala. Det er allerede knapphet på matjord i dag. Med en fire ganger så stor verdensøkonomi, vil det ikke finnes nok mat. Bare kinesernes overgang fra fattigmannskost til middelklassekost er nok til å få systemet for matproduksjon til å knele.

4. Fiskeriene
En viktig del av verdens matvarekilder er fiskeriene. Mange prognoser tyder på at de største fiskeslagene vil være utryddet innen 2050.

5. Overbefolkning
Det er ingen som har noen gode svar på hvordan man skal skaffe energi, mat og reint vann til 9-10 milliarder mennesker. Et land som Nigeria skal etter FNs prognoser få et større folketall enn USA. Dette tror jeg ikke noe på, fordi Nigeria allerede i dag har enorme problemer som det er. Når Lagos vokser, fordrives titusener av fattigfolk for å gi plass til nye middelklasseboliger. De blir jagd ut på veien til en farefull og usikker tilværelse som migranter. Hvor vil de finne arbeid, husvære og et levelig liv hvis de blir fire ganger så mange?

6. Infrastruktur
Infrastrukturen sleper etter i mange land, ikke minst i India, som er nevnt som en kommende økonomisk stormakt. I 2012 ble landet rammet av verdens største blackout fordi strømforsyninga kollapset. Det rammet 700 millioner mennesker.

7. Sosiale og nasjonale konflikter
Eller for å si det rett ut: klassekamp og krig. En fortsatt kapitalistisk utvikling av denne typen vil føre til knallhard rovdrift på mennesker og natur. Allerede i dag er klassemotsetningen så ekstreme som de ikke har vært på hundre år. Før eller seinere vil det måtte føre til sosial eksplosjon: opprør, revolusjon. Jakten på den siste olje og matjord og andre materielle ressurser vil måtte føre til nye kriger om ressursene. Det er ikke til å unngå.

Så, nei, jeg tror ikke på prognosen. Men den er interessant, ikke fordi den sier hvordan framtida vil bli, men fordi den sier noe om verden slik den allerede er og slik den kanskje vil utvikle seg de aller nærmeste åra. Men med fortsatt kapitalistisk rovdrift er det mer sannsynlig at verden vil se noen spektakulaær sammenbrudd som vil likne mer på et par av skrekkscenariene til World Economic Forum.

Innenfor kapitalismen finnes det ingen løsning på dette. Skal de største katastrofene avverges, må kapiatlismens profittmaksimering og rovdrift erstattes av et behovsorientert felllesskapssamfunn som spiller mest mulig på lag med naturen.

Forrige artikkelHva er grunnlaget for Amnestys Syria-rapport?
Neste artikkelTrump og den iranske hoggestabben
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).