World Economic Forum ser mørkt på framtida, men har ingen ting å by på

Erik Plahte

Erik Plahte

Av Erik Plahte
Den internasjonale organisasjonen for offentlig-privat samarbeid, slik presenterer World Economic Forum seg på hjemmesida si. «Committed to improving the state of the world», sier de om seg sjøl. Hver januar i Davos møtes medlemmene, et tusen av de ledende konsernene i verden, og andre som synes dette forumet er viktig, for å diskutere de store verdensproblemene. Erna Solberg er en av dem. – Norge er med sin åpne økonomi avhengig av den globale økonomiske utviklingen. Vi må være aktivt med i den internasjonale dialogen om de store globale politiske og økonomiske spørsmålene, sa hun om det årlige møtet til WEF i år. Hovedtemaet var ansvarlig ledelse i en tid med store globale utfordringer.

WEF er ingen gutteklubb. Det er en diger organisasjon med en rekke programmer og prosjekter. Her strekes de langsiktige strategiene og planene opp. WEF ynder å framstille seg sjøl som en organisasjon som tar ansvar for verdens utvikling, for demokrati, for sosial trygghet, for økonomisk utjevning og andre honnørord. Gjennom en rekke såkalte System Initiatives vil WEF «kople sammen ‘stakeholders’ fra ulike næringer og regioner slik at de kan samarbeide om positive systemendringer». Kjernetroppene i WEF er deres Strategic Partners, en nøye utvalgt gruppe på 100 ledende transnasjonale konsern. Disse Strategic Partners spiller en avgjørende rolle som globale borgere, skriver WEF på nettsida. De skaper framtida ved å bidra til WEFs prosjekter og sette dem ut i livet og gå i bresjen for offentlig-privat dialog.

– En multipolar verden kan ikke bli en unnskyldning for ubesluttsomhet og passivitet. Internasjonale ledere må svare kollektivt med troverdige tiltak for å forbedre tilstanden i verden. Et svargivende og ansvarlig lederskap betyr at internasjonale ledere må erkjenne at frustrasjon og misnøye øker i de deler av samfunnet som ikke opplever økonomisk utvikling og sosial fremgang. Det er ledernes ansvar å bidra med svar på dette, sa Erna Solberg videre. Høystemt svada fra en blå politiker som fortsatt mener at svaret er å bli med i det nyliberalistiske EU. La oss se hva WEF svarer.

Hva er de store problemene og utfordringene i verden anno 2017, ifølge WEF?

Det som nå virkelig bekymrer WEF, er at det kapitalistiske økonomiske systemet som hittil har tjent dem så godt, er i krise. Det fungerer ikke som det skal:

«Vedvarende lav vekst kombinert med høy gjeld og demografiske endringer leder til finanskriser og økende ulikhet. Samtidig tyder gjennomgripende korrupsjon og kortsiktige perspektiv og at godene fra den økonomiske veksten blir ulikt fordelt, på at den kapitalistiske økonomiske modellen ikke leverer for folk», skriver Claus Schwab, leder og grunnlegger av WEF, i årets utgave av Global Risks Report (GRR 2017). Det har han nok rett i.

WEF innser at verden står overfor omfattende og sammensatte problemer. Det er ikke nok bare å gjenreise den økonomiske veksten, så kommer resten av seg sjøl:  «Den økende oppslutninga om populistiske bevegelser som retter seg mot det etablerte, tyder på at vi er forbi det stadiet da det aleine vil oppheve fragmenteringa av samfunnet. Å reformere markedskapitalismen må også settes på dagsorden», står det i Executive Summary i GRR 2017.

Seks ufordringer peker seg ut: Gjenopprette den økonomiske veksten, reformere markedskapitalismen, innse betydninga av identitet og samfunn, mestre de teknologiske endringene, beskytte og videreutvikle formene for globalt samarbeid og styrke innsatsen for å beskytte miljøet. Denne vurderinga og de forslagene til tiltak rapporten byr på, bygger ikke på vitenskapelige analyser av økonomi, samfunn og miljøpåvirkning. I stedet gjennomfører WEF hvert år en Global Risks Perception Survey (GRPS), en spørreundersøkelse blant nærmere et tusen respondenter fra næringsliv, forvaltning, akademia og sivile organisasjoner.

Dette er påfallende. Den globale kapitalens høyborg og generalstab som tar mål av seg å streke opp kapitalkreftenes langsiktige strategier, baserer sine analyser og forslag til løsninger på et så subjektivt og lite djuptgripende grunnlag. WEF har ingen analyse av årsaksforhold og grunnleggende sammenhenger. Følgen er at de egentlig ikke peker på noen løsninger på de store risikoene de mener vi står overfor. De har ingen idé om hvordan de kan gjenreise den økonomiske veksten, bekjempe den økende ulikheten i mange land eller løse de overhengende og omfattende klimaproblemene.

De alvorligste risikoene ifølge GRR 2017

Figuren under viser de mest sannsynlige og mest alvorlige risikoene i ett diagram. Jo lenger til høyre en risiko er plassert, desto mer sannsynlig er den ifølge GRPS, jo høyere opp, desto større konsekvenser blir det dersom den skulle skje. Legg merke til at bortsett fra én – naturkatastrofer som jordskjelv, tsunamier og liknende – er de største risikoene, de som ligger lengst oppe og lengst til høyre, alle menneskeskapte. WEF vurderer trolig dette i grove trekk riktig, selv om man sjølsagt kan diskutere prioriteringene og selv om det også er andre risikoer som er minst like skremmende.

Spørreundersøkelsen GRPS har WEF gjennomført i mange år. Trenden de siste årene er talende, se figuren under.

Øverst de fem mest sannsynlige risikoene, nederst de fem alvorligste, fra 2007 til 2017. Hva det står i feltene, er ikke så viktig, se heller på fargene. Blått er en økonomisk risiko, grønt er miljø, brunt og rødt er geopolitisk og samfunnsmessig. Legg merke til hvordan grønt, brunt og rødt etter hvert har fortrengt de blå feltene. Dette viser tydelig hvordan WEF nå de siste årene ser på de største risikoene som mer sammensatte og komplekse enn bare reint økonomiske problem.

Det er neppe tilfeldig at dette skiftet i risikovurderingene skjedde omtrent samtidig med at WEF lanserte sitt Global Redesign Initative (GRI). GRI er WEF storstilte plan for å bryte ned den rådende verdensorden basert på sjølstendige nasjonalstater og erstatte den med et overnasjonalt system basert på «stakeholder governance». Der skal de store transnasjonale konsernene virkelig få utfolde seg mens de nasjonale regjeringene må nøye seg med å spille andrefiolin (jf min analyse).

Ut fra figurene kan det se ut som økonomiske problemer ikke er så presserende. Men slik er det slett ikke, står det i rapporten. For da respondentene ble spurt om hvilke trender de tror sannsynligvis vil dominere den globale utviklinga de neste ti årene, var svaret «økende ulikhet i inntekt og rikdom«. Og på spørsmål om hvilke par av risikoer som er sterkest knytta sammen, var «arbeidsledighet» og «sosial utstabilitet» det hyppigste svaret.

Noen kjernepunkter

WEF erkjenner at kapitalismen ikke leverer for det store flertallet av verdens befolkning, og at den trenger en omfattende revisjon. Sagt med andre ord, så erkjenner de at verden kan utvikle seg slik at være eller ikke være for fortsatt kapitalisme kan bli stilt på dagsorden.

WEF erkjenner også at verden står foran kriser på en rekke områder, men de erkjenner ikke noe ansvar for at vi har kommet i en slik situasjon. Det har bare skjedd.

Derimot erkjenner WEF sitt ansvar for å redde kapitalismen og vil gjøre noe med det, ved hjelp av strategien de har streket opp i Global Redesign Initiative – mer globalisering, mer offentlig-privat samarbeid, mindre makt til nasjonalstatene, mindre spillerom for demokratiske krefter. Denne GRI-strategien vil knapt eliminere noen av de globale risikoene WEF sjøl har pekt på år etter år, heller forsterke dem.

GRI og andre utspill fra WEF er likevel noe langt mer enn bare synsing fra verdens ledende kapitalister. WEF er kapitalistenes generalstab og vi gjør lurt i å ta det de kommer med på alvor. For eksempel blir strategien i GRI satt ut i livet på felt etter felt. Et ferskt eksempel er at det internasjonale handelskammeret ICC nylig fikk status som observatør i Generalforsamlinga i FN (se kronikk av Torild Skard i Klassekampen 23.2.2017). Det er første gang en næringslivsorganisasjon har fått en slik status. Det er et gjennombrudd for kapitalkreftene, og ICC slår det stort opp på hjemmesida si. ICC ble grunnlagt i 1919 for å tjene kapitalinteressene i verden ved å fremme handel og investeringer og åpne markeder for varer, tjenester og fri flyt av kapital.

WEFs medlemmer, de ledende konsernene og kapitalgrupperingene i verden, har økonomiske midler og krefter til en omfattende innsats på de risikofeltene de har pekt ut. Det mangler f.eks. ikke kapital til å legge om fra fossil energi til fornybar. Problemet er ikke kapitalmangel, men profittmangel.

Copyright: Bjørn Richter. http://bjornrichter.no

Er det vestlige demokratiet i krise?

WEF stiller spørsmålet i kapittel 2 i årets Global Risks Report, og svaret de gir er ikke langt fra et JA. Iallfall er de tradisjonelle, sentrale politiske partiene i krise siden velgerne i mange land og i økende grad trekker mot høyre- eller venstrepopulistiske partier.

Det kan jo virke litt ironisk at WEF er opptatt av å hindre at demokratiet i Vesten forvitrer samtidig som deres mål er å undergrave nasjonalstaten og demokratiet ved metodene beskrevet i GRI: globalisering og å undergrave nasjonalstatene, som er den viktigste areanaen demokratiet kan utfolde seg på. GRR 2017 lanserer i stedet tre strategier for å styrke demokratiet:

«Gode jobber med høy lønn er avgjørende for å overbevise folk om at det økonomiske systemet arbeider for dem. Erfaringa viser at valget ikke står mellom å styrke konkurransen og å sørge for at alle blir tilgodesett: vekst og likhet kan gå hånd i hånd.» (s 24) I klartekst: Uten økonomisk vekst får arbeidsledige og lavtlønte bare se langt etter «gode jobber med høy lønn». Men den største av alle utfordringene ifølge WEF, å gjenopprette den økonomiske veksten, har WEF ikke noe svar på. Tvert imot gjengir de diagrammer som viser hvordan sysselsettinga i industrien i USA har sunket med ca 30 % siden 1991, og at i OECD-landene har den økonomiske veksten etter siste krise vært til dels mye langsommere enn etter de fire foregående krisene.

På den politiske fronten er utfordringa «å innfri velgernes kortsiktige krav og samtidig reformere institusjonene på en måte som opprettholder det nåværende styret og den rådende maktfordelinga». I klartekst: å holde de høyrepopulistiske partiene stangen. Hvordan det skal gå til samtidig som alle de store, etablerte partiene kjører videre med nyliberalisme og kuttpolitikk, sier WEF ikke noe om.

«De økonomiske gevinstene fra globalisering og innvandring kommer ikke alle sektorer samfunnet til gode», står det videre. «Det må finnes nye måter å gi rom for religiøs toleranse uten å åpne døra for ekstremisme, og det er nødvendig å oppmuntre til en allsidighet som fører til innovasjon uten å skape misnøye.» Dette er jo bare upresist og uforpliktende prat.

Dette og side opp og side ned med tilsvarende abstrakte og uforpliktende «analyser» og løsninger er hva som kommer fra kapitalens høyborg. De sitter med den økonomiske makta, og som de innledende sitatene og WEFs egen GRI viser, vil de også ha politisk makt. Men noen virkningsfull politikk som går til kjerna av problemene og eliminerer årsakene, har de ikke.

Den vestlige kapitalen er i krise

Trass i at de erkjenner de alvorlige problemene verden står overfor – og de er virkelig alvorligere enn noen gang tidligere – og ikke har noen løsning på dem, vil de ikke gi fra seg makta til demokratiske krefter. De skjønner sjølsagt at sviktende tillit til det rådende liberale demokratiet (på det politiske området, ikke det økonomiske), omfattende sosial uro og oppstander kan true maktforholdene i det kapitalistiske samfunnet. De skjønner sjølsagt også at de ikke er tjent med å måtte ty til et åpent, voldsbasert diktatur. De er tjent med at det liberale demokratiet fortsatt kan bevare en fasade av reelt demokrati og medbestemmelse for folk flest, og å gi inntrykk av at de selv er samfunnsengasjerte og ansvarsbevisste verdensborgere. Det kan godt hende det siste stemmer. Problemet deres slik jeg ser det, er å opprettholde dette bildet samtidig som de uforstyrret kan fremme sine egne økonomiske og politiske interesser som går mer og mer på tvers av hva flertallet av verdens befolkning er tjent med. Etter det jeg kan skjønne, er det dette som er målet med de årlige Global Risk Reports.

  9 kommentarer til “World Economic Forum ser mørkt på framtida, men har ingen ting å by på

  1. 27. februar 2017 klokka 09:12

    “Problemet er ikke kapitalmangel, men profittmangel.”

    Genialt uttrykt og kapitalismens innerste vesen tatt på kornet.

    Profit can be achieved in following ways:

    – The workers get paid less than what products are sold for.

    – The products are sold for more than their value.

    – The products are made as cheap and with as short life span as possible to increase the turnover.

    – You use as little money as possible on working conditions, just enough to not adversely influence production.

    – Raw materials and resources are sourced as cheaply as possible and in large enough quantities to make them cheap.

    – You use as little money as possible to deal with and dispose of waste.

    – How on Earth: The Future is Not for Profit: https://blog.p2pfoundation.net/how-on-earth-the-future-is-not-for-profit/2017/02/25

    Framtida er ikke for profitt. Profittmotivet kan ikke løse våre felles utfordringer. Profittmotivet er kjernen og drivkraften i kapitalismen. Derfor, skal sivilisasjonen ha noen framtid må kapitalismen avskaffes.

    Vårt arbeid kan heller aldri bli meningsfylt så lenge vi arbeider med profitt for øye. Heller ikke livene til alle disse som deltar på WEF. De forspiller sine liv på kapitalismen. De er barrieren mellom folket og en rettferdig framtid. De er sivilisasjonens undergang.

  2. 27. februar 2017 klokka 09:16

    Vil også oppfordre til å studere denne plansjen: https://cdn6-blog.p2pfoundation.net/wp-content/uploads/NFP.png

    Spre den på fjesboka, sett den opp på bloggen din, skriv den ut og heng den opp på alle alle lyktestolpene i byen din.

  3. 27. februar 2017 klokka 09:39

    Forslag til nytt arbeidsdokument for World Economic Forum!

    – 10 Ways to Accelerate the Peer-to-Peer and Commons Economy: http://commonstransition.org/10-ways-to-accelerate-the-peer-to-peer-and-commons-economy/

    Kjære Erna, leser du dette håper jeg du kan ta med dette arbeidsdokumentet til WEF neste år, og anbefale disse retningslinjene istedenfor å famle i blinde innenfor et system som er klart for historiens skraphaug.

    Vi er møkka lei av dere, av vårt meningsløse arbeidsliv som ikke er annet enn en trussel for våre etterkommere, samt at kapitalismen er så dørgende kjedelig, med profitt som altoverskyggende motiv for livets mening.

    Bli kule og slutt dere til en ny og bedre framtid i samarbeidets ånd!

  4. SH
    27. februar 2017 klokka 12:56

    Dette betyr i klartekst at vi må forberede oss på økonomisk kollaps fremover, makteliten har ingen gode løsninger på dagens problemer (og det vi kan forvente oss fra deres side er muligens et statskupp feks i EU).
    Og hva bør så lille Norge gjøre i en slik situasjon?
    Vi bør allerede nå forberede oss på krise. Når krisen kommer vil folk flest her i landet reagere (at last), men da kan det være i seneste laget med å skulle begynne med å avholde seminarer og diskusjoner for å finne frem til mulige løsninger.

    • 27. februar 2017 klokka 16:50

      – Professional Certificate in Disaster Risk Reduction: http://disasterrisk.parlicentre.org/

      • 27. februar 2017 klokka 20:47

        “Ikkeno problem, her er et kurs i hvordan vi skal takle katastrofer. Bare å kjøre en konferanse!”

        Ironisk fra Terje Bongard. Han mottar jevnlig tilbud om å delta i konferansen ovenfor.

  5. 27. februar 2017 klokka 17:08

    Mer å fundere på for Erna og WEF.

    – What is Peer-to-Peer, and How Can it Lead to a New Economic System?: http://www.resilience.org/stories/2017-02-27/peer-peer-can-lead-new-economic-system/

    “Not since Marx identified the manufacturing plants of Manchester as the blueprint for the new capitalist society has there been a deeper transformation of the fundamentals of our social life. As capitalism faces a series of structural crises, a new social, political and economic dynamic is emerging: peer-to-peer (P2P).

    What is P2P? And why is it important in building a commons-centric future? These are the questions we try to answer, by tying together four of its aspects:

    P2P is a type of social relations in human networks;

    P2P is also a technological infrastructure that makes the generalization and scaling up of such relations possible;

    P2P thus enables a new mode of production and exchange;

    P2P creates the potential for a transition to an economy that can be generative towards people and nature.

    We believe that these four aspects will profoundly change human society. P2P ideally describes systems in which any human being can contribute to the creation and maintenance of a shared resource, while benefiting from it. There is an enormous variety of such systems: from the free encyclopedia Wikipedia to free/open-software projects, to open design and hardware communities, to relocalization initiatives and community currencies.”

    Mitt håp er å gjøre Kvernumstomta på Skreia til et p2p-laboratorium!

    – A Lost Opportunity for Skreia (søk)

  6. 28. februar 2017 klokka 07:08

    KOSMO-LOKALISME – IKKE GLOBALISME – ER SVARET PÅ FRAMTIDAS UTFORDRINGER

    “We must rethink the way our economic system works. I believe in “cosmo=localization”: everything that is heavy should be local and everything that is light is global. Another way to name this would be to talk about ‘subsidiarity in material production’, i.e. to produce as close as possible to the place of need. This is important because transportation nearly has three times the environmental cost of production. We need to reorganise the world’s industrial system with distributed manufacturing. Think about the coffee cups you get from your local Starbucks. They are made from petrol extracted in Saudi Arabia, which has taken nature one million years to produce (!), this is then shipped to China to be turned into those plastic covers, then reshipped across the world. Think of all the resources used for items with an average lifespan of 15 seconds for an espresso cup. There is such a waste in our current system, that we desperately need a transition. A transition towards decentralised, on-demand manufacturing which has access to common global knowledge, using only what we need, with biodegradable and modular constituents, rather than ‘planned obsolescence’.

    I am not at all against globalization, quite the contrary. However, concerning physical goods we need to relocate production. It is absurd that a tennis ball used in a Wimbledon match has travelled 40’000km during its production.

    To lower this growth of our usage of materials to under 1%, the mutualisation of goods is our best way forward. A shared car can replace a very large number of individual cars for example. We need to apply this principle systematically.”

    https://blog.p2pfoundation.net/michel-bauwens-on-the-commons-transition/2017/01/06

Legg inn en kommentar