Frontlinjen i Ukraina: Soldatene er lei krigen

0

Tre år med krig har skapt splittelse, fattigdom og krevd 10.000 menneskeliv i Øst-Ukraina, skriver VG:

Hver eneste dag blir våpenhvileavtalen mellom de prorussiske opprørerne og den ukrainske hæren, brutt. Etter en periode med et stabilt gjennomsnitt på rundt én drept hver dag, har de blodige kampene blusset opp igjen i vinter.

Dagen etter VG besøkte frontlinjen, ble fire ukrainske soldater og en prorussisk opprører drept i dette området.

Det er journalisten Nora Thorp Bjørnstad og fotografen Harald Henden som er vært ved fronten i Øst-Ukraina.

Journalistene formidler også stemningen blant folk i Øst-Ukraina:

– Fienden skyter fra skoler og barnehager, sier (de ukrainske, min merknad) soldatene.

Men innbyggerne i disse bygdene som de forsøker å beskytte, holder i stor grad med de prorussiske styrkene.

– Nitti prosent av innbyggerne i landsbyene vil ikke ha oss her. De holder med russerne og skjønner ikke verdien i å holde landet vårt ukrainsk, sier pressesjefen for bataljonen til VG.

Dette stemmer jo også med hva uavhengige journalister tidligere har skrevet om denne krigen. Men det bryter fullstendig med hva norsk utenriksledelse ved Børge Brende vil ha oss til å tro. Norge har støttet denne krigen fra start, blant annet gjennom å gi stridsrasjoner til den ukrainske hæren og ved å gi direkte budsjettstøtte på et par hundre millioner til den fascistinfiserte regjeringa i Kiev.

Opprøret Øst-Ukraina startet da kuppregjeringa i Kiev vedtok at russisk ikke lenger skulle være offisielt språk i Ukraina. Hele den østlige delen av landet er russisktalende og har nære bånd til Russland. President Petro Porosjenko svarte på opprøret med å innlede en krig mot sine egne landsmenn, kalt antiterroroperasjonen (ATO). Det er denne krigen, med støtte fra USA, NATO og Norge som har ført til tap av minst 10.000 menneskeliv. (Jeg har samlet noen artikler om dette her.)

VG har snakket med soldatene ved fronten, og de er lei av denne krigen. Alt de ønsker er at det skal bli fred og at de kan komme hjem.

I bunkeren stryker Roman seg oppgitt over det svette håret. Det var ikke slik han så for seg tilværelsen som nygift 23-åring.

– Så mye har endret seg disse årene. Før pleide vi å leve sammen som venner i fred, vi tenkte ikke så mye over hva som var av likheter og ulikheter mellom oss og russerne. Nå er det annerledes. Krigen har fått frem det verste i folk.

Tre ganger om dagen får Roman og de andre mat av kokken Andrej. Den kortvokste mannen med gulltenner ser ut som han er 20 år eldre enn sine 44 år. Tidligere jobbet han for den ukrainske marinen i Sevastopol på Krim, men da han ikke støttet overtagelsen av russerne, ble han sparket derfra. I likhet med flere andre som led samme skjebne, endte han opp her, øst i Ukraina.

Hvem har skylden for krigen, spør vi.

Andrej hakker løk med en sløv kniv og trekker på skuldrene.

– Det er politikk. Politikk og penger. Vi har et ukrainsk ordtak for dette: «Adelsmenn krangler – og tjenerne mister hodet».

Men Norge støtter fortsatt denne krigen. Det har regjeringa og stortingspolitikerne hovedansvaret for. Men vi vanlige norsk innbyggere har også et ansvar fordi vi ikke protesterer, men lar det skje.

Forrige artikkelLessons from an oblivious enemy
Neste artikkelNär högern tystnar – då vet man att de har gjort bort sig
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).