Ukens tema er ikke Trump. Det er oss selv.

0
Av John Pilger

Den dagen Trump blir innsatt som president, vil tusenvis av skribenter i USA uttrykke sin indignasjon. «For at vi skal kunne helbredes og gå videre…», sier Writers Resist (Skribenter gjør Motstand), «ønsker vi å unngå direkte politisk diskurs, til fordel for et inspirert fokus på fremtiden og hvordan vi, som skribenter, kan være en samlende kraft for å beskytte demokrati.»

Og: «Vi anbefaler lokale arrangører og talere å unngå å bruke navnet til politikere og heller ikke adoptere «anti»-språkbruk som fokus for deres lokale Writers Resist-arrangement. Det er viktig å sikre at frivillige organisasjoner, som er forhindret fra å delta i politiske kampanjer, føler seg trygge på å delta og sponse disse arrangementene.»

Reell protest må altså unngås, for det gir ikke skattefritak.


Først publisert på johnpilger.comOversatt av Anne Merethe Erstad


Sammenlikn den slags vrøvl med erklæringen fra kongressen for American Writers, som ble holdt i Carnegie Hall, New York, i 1935. Og på nytt to år senere. De var spenningsladede begivenheter, med skribenter som diskuterte hvordan de kunne konfrontere illevarslende hendelser i Abyssinia, Kina og Spania. Telegrammer fra Thomas Mann, C Day Lewis, Upton Sinclair og Albert Einstein ble lest høyt og avspeilte frykten for at en voldsom makt var ute av kontroll – og at det ikke lenger var mulig å diskutere kunst og litteratur uten politikk eller, faktisk; direkte politisk aksjon.

«En skribent må være en handlingens mann nå,» sa journalist Martha Gellhorn til den andre kongressen. «En mann som har gitt et år av sitt liv til stål-streiker, eller til de arbeidsløse, eller til problemene med rasefordommer, har ikke mistet eller kastet bort tid. Han er en mann som har visst hvor han hørte til. Hvis du skulle overleve slik aktivisme, er det du har å si etterpå, sannheten. Det er nødvendig og ekte, og det vil være varig.»

Ordene hennes runger gjennom salvelsen og volden i Obama-æraen og stillheten fra dem som konspirerte med hans bedragerier.

At faren ved rovgrisk makt – som florerte lenge før Trumps fremgang – har blitt akseptert av skribenter, mange av dem privilegerte og feirede, og av dem som vokter portene til litteraturkritikk og kultur – inkludert populærkultur, er ikke kontroversielt.  Det er ingen umulighet for dem å skrive og markedsføre litteratur ribbet for politikk. Det er ikke for dem å ta ansvar for å si sin mening rett ut, uansett hvem som okkuperer Det Hvite Hus.

I dag er falsk symbolikk alt. «Identitet» er alt. I 2016 stigmatiserte Hillary Clinton millioner av velgere som «en samling bedrøvelige, rasister, sexister, homofobe, xenofobe, islamofobe – alt mellom himmel og jord». Hun serverte ukvemsordene på et LGBT-massemøte som en del av sin kyniske kampanje for å sikre seg støtte fra minoriteter – gjennom å gå løs på en hvit, hovedsakelig arbeiderklasse-majoritet. Splitt og hersk, kalles det; eller identitetspolitikk der rase og kjønn skjuler klasse og åpner for å starte en klasse-krig. Trump forstod dette.

«Når sannheten blir erstattet av stillhet, er stillheten en løgn,» sa den sovjetiske dissidenten og dikteren Jevtusjenko,

Dette er ikke et amerikansk fenomen. For noen få år siden uttalte Terry Eagleton, den gang professor i engelsk litteratur ved Universitetet i Manchester, at «for første gang på to århundrer finnes det ingen eminent britisk poet, skuespillforfatter eller romanforfatter som er rede til å stille spørsmål ved den grunnleggende vestlige levemåten».

Ingen Shelley snakker på vegne av de fattige. Ingen Blake for de utopiske drømmene. Ingen Byron som fordømmer korrupsjonen i den herskende klassen. Ingen Thomas Carlyle og John Ruskin avslører kapitalismens moralske katastrofe. William Morris, Oscar Wilde, HG Wells, George Bernhard Shaw har ingen motstykker i dag. Harold Pinter var den siste som hevet stemmen. Blant dagens iherdige forbruker-feministiske stemmer er det ingen som gir gjenlyd fra Virginia Woolf, som beskrev «kunsten å dominere andre mennesker…  å herske,  å drepe,  å skaffe seg landområder og kapital».

Det er noe både korrupt og dypt enfoldig ved berømte forfattere der de våger seg ut fra sin forkjælte verden og omfavner en «sak». Tvers over seksjonen for anmeldelser i «The Guardian» 10. desember, var det et drømmeaktig bilde av Barack Obama som ser opp mot himmelen, med ordene «Amazing Grace»* og «Farvel, Høvdingen».

(«Amazing Grace» – tittel med dobbel bunn:  den religiøse hymnen – «overveldende nåde»  – og beskrivelsen «overveldende verdighet», overs. anm.)

Smigeren rant som en forurenset, klukkende bekk gjennom side etter side. «Han var på mange måter en sårbar skikkelse…  Men verdigheten. Den altomfattende verdigheten: i opptreden og form, i resonnement og intellekt, med humor og avslappet ro… (Han) er en åpenbar hyllest til det som har vært, og som kan bli igjen… Han virker klar til å fortsette å kjempe og forblir en formidabel mester å ha på vår side… Verdigheten … den nesten uvirkelige graden av verdighet…»

Jeg har flettet sammen disse sitatene. Der er andre, enda mer helgenaktige og helt uten moderasjon. «The Guardian»s fremste forsvarer av Obama, Gary Younge, har alltid vært nøye med å moderere, å si at helten hans «kunne ha gjort mer»: å ja, men det var de «rolige, avpassede og omforente løsningene…»

Ingen av dem kunne imidlertid overgå den amerikanske skribenten Ta-Nehisi Coates, mottaker av et «geni»-bidrag på 625.000 dollar fra en liberal stiftelse. I et tilsynelatende endeløst essay i «The Atlantic», under tittelen «Min president var svart», ga Coates ny mening til det å kaste seg nesegrus. Det siste kapittelet, med tittelen «Da du dro, tok du alt av meg med deg» – en linje fra en Marvin Gaye-sang, beskriver Obama «stige ut av limousinen, reise seg over frykt, smilende, vinkende, trosse fortvilelse, trosse historien, trosse gravitasjonen». Intet mindre enn Himmelfarten.

En av de hardnakkede trådene som går gjennom USAs politiske liv, er en kult-liknende ekstremisme som nærmer seg fascisme. Dette kom til uttrykk og fikk ny styrke i løpet av Barack Obamas to perioder. «Jeg tror på det eksepsjonelle amerikanske med hver fiber i min eksistens», sa Obama, som utvidet favoritten blant Amerikas militære fritidssysler, bombing og dødsskvadroner (spesielle operasjoner) i en grad ingen annen president har gjort siden den kalde krigen.

Ifølge Council on Foreign Relations (en tankesmie i USA, overs. anm.) slapp Obama 26.171 bomber bare i 2016. Det er 72 bomber om dagen. Han bombet de fattigste menneskene på kloden, i Afghanistan, Libya, Jemen, Somalia, Syria, Irak, Pakistan.

Hver tirsdag valgte han personlig ut de som skulle myrdes, hovedsakelig med helvetesild fra missiler som ble avfyrt fra droner, ifølge «New York Times». Brylluper, begravelser, gjetere ble angrepet, sammen med dem som forsøkte å samle kroppsdeler som omkranset «terrorist-målet». En ledende republikansk senator, Lindsey Graham, anslo bifallende at Obamas droner hadde drept 4.700 mennesker. «Noen ganger treffer du uskyldige mennesker, og jeg hater det,» sa han, «Men vi har fjernet noen svært høytstående medlemmer av al-Qaida.»

Som under fascismen på 1930-tallet blir store løgner servert med metronomisk presisjon: takket være et alltid-nærværende media som nå passer med Nürnberg-anklagerens beskrivelse: «I forkant av hver større aggresjon, med noen få unntak grunnet tidsaspektet, initierte de en pressekampanje beregnet på å svekke deres fiender og forberede det tyske folket psykologisk… I propaganda-systemet… var dagspressen og radioen de viktigste våpnene.»

Ta katastrofen i Libya. I 2011 sa Obama at den libyske presidenten Muammar Gaddafi planla «folkemord» på sitt eget folk. «Vi visste… at hvis vi ventet én dag til, kunne Benghazi, en by på størrelse med Charlotte, oppleve en massakre som ville gitt gjenlyd over hele regionen og svertet verdens samvittighet.»

Dette var den kjente løgnen om islamistisk milits som stod overfor nederlag mot libyske regjeringsstyrker. Det ble historien i media; og NATO – ledet av Obama og Hillary Clinton – satte i gang 9.700 «angrepstokter» mot Libya, der mer enn en tredjedel var rettet mot sivile mål. Det ble brukt stridshoder med uran, byene Misurata og Sirte ble teppebombet. Røde Kors identifiserte massegraver og Unicef rapporterte at «de fleste (av de drepte barna) var under ti år».

Under Obama har USA utvidet operasjoner med hemmelige «spesialstyrker» til å omfatte 138 land, eller 70 prosent av verdens befolkning. Den første afrikansk-amerikanske presidenten satte i gang det som innebar en full-skala invasjon av Afrika. I noe som minner om Kappløpet om Afrika i det 19. århundret, har US African Command (Africom) bygd et nettverk av ydmyke ansøkere blant samarbeidende afrikanske regimer som ivrer etter amerikanske bestikkelser og krigsutrustning. Africoms «soldat til soldat»-doktrine plasserer USA-offiserer på alle kommandonivåer fra general til høyeste underoffisersgrad. Bare tropehjelmene mangler.

Det er som om Afrikas stolte frigjøringshistorie, fra Patrice Lumumba til Nelson Mandela, er gått i glemmeboken hos en ny leders svarte koloniale elite hvis «historiske oppgave» er å promotere «en tøylesløs kapitalisme, selv om den er kamuflert», advarte Frantz Fanon for et halvt århundre siden.

Det var Obama som i 2011 annonserte det som ble kjent som «dreiningen mot Asia», der nesten to tredjedeler av USA flåtestyrker ville bli overført til Asia-Stillehavsregionen for å «konfrontere Kina», som forsvarsministeren formulerte det. Det forelå ingen trussel fra Kina; hele foretagendet var unødvendig. Det var en ekstrem provokasjon for å holde Pentagon og dets vanvittige offiserer fornøyde.

I 2014 hadde Obama-administrasjonen oppsyn med – og betalte for – det fascist-ledete kuppet i Ukraina mot den demokratisk valgte regjeringen. En trussel mot Russlands vestlige grenseområder, der Hitler i sin tid invaderte Sovjetunionen med påfølgende tap av 27 millioner menneskeliv. Det var Obama som plasserte raketter i Øst-Europa, rettet mot Russland. Og det var vinneren av Nobels fredspris som økte spenningen rundt atomstridshoder til et høyere nivå enn noen administrasjon siden den kalde krigen – etter å ha lovet, i en følelsesladd tale i Praha, å «hjelpe verden til å kvitte seg med atomvåpen».

Obama, grunnlovsjuristen, rettsforfulgte flere varslere enn noen annen president i historien, selv om grunnloven i USA beskytter dem. Han erklærte Chelsea Manning skyldig før avslutningen av rettssaken – som var en parodi. Han har nektet å benåde Manning, som har vært utsatt for årelang inhuman behandling – en behandling som ifølge FN nærmer seg tortur. (17. januar ble det kjent at Obama nå har sagt ja til å forkorte dommen mot Manning, overs. anm.) Han har forfulgt en fullstendig falsk sak mot Julian Assange. Han lovte å stenge konsentrasjonsleiren Guantanamo – og gjorde det ikke.

I kjølvannet av PR-katastrofen George W. Bush, ble Obama, den smarte personen fra Chicago via Harvard, vervet til å gjenoppbygge det han kaller «lederskap» på verdensbasis. Nobelkomiteens beslutning var en del av dette: en form for vammel motsatt rasisme som saliggjør en mann uten noen annen grunn enn at han er attraktiv for liberale følelser og, selvfølgelig, makten i USA. Om ikke så mye for barna han dreper i utarmede, hovedsakelig muslimske, land.

Dette er Dragningen mot Obama. Den er ikke så ulik en hundefløyte: lydløs for de fleste, uimotståelig for de forgapte og for treskallene. Spesielt «liberale hjerner som er syltet i identitetspolitikkens formaldehyd,» som Luciana Bohne formulerte det. George Clooney lot det velle fram: «Når Obama entrer et rom, ønsker du å følge ham et sted, hvor som helst.»

Professor William I. Robinson ved Universitetet i California, en av den ubesmittede gruppen amerikanske strategiske tenkere som har beholdt sin uavhengighet i årene med intellektuelle hundefløyting etter 11. september 2001, skrev i forrige uke:

«President Barack Obama… kan ha gjort mer enn noen for å sikre (Donald) Trumps seier. Mens valget av Trump har utløst en rask ekspansjon av fascistiske strømmer i USAs sivile samfunn, betyr det slett ikke at et fascistisk resultat er uunngåelig… Men motstandskampen krever klarhet om hvordan vi kom fram til en slik farlig avgrunn. Frøene til det 21. århundrets fascisme ble plantet, gjødslet og vannet av Obama-administrasjonen og den politisk ruinerte liberale eliten.»

Robinson peker på at «om det nå er det 20. eller det framvoksende 21. århundrets varianter, er fascisme framfor alt en respons til dype strukturelle kriser i kapitalismen, slik som den i 1930-årene og den som begynte med den finansielle kollapsen i 2008… Det går en nesten snorrett linje her fra Obama til Trump… Den liberale elitens vegring mot å utfordre rovgriskheten i transnasjonal kapital og dens merkevare, identitetspolitikk, tjente til å stille arbeiderklassens og de allmenne klassenes språk i skyggen… skjøv hvite arbeidere inn i en «identitet» av hvit nasjonalisme som hjalp neo-fascister til å organisere dem».

Grobunnen i Obamas Weimarrepublikk, et landskap av stedbunden fattigdom, militarisert politi og barbariske fengsler: konsekvensen av en «markeds»-ekstremisme som, under hans presidentskap, forårsaket overføringen av 14.000 milliarder dollar i offentlige midler til kriminelle foretak på Wall Street.

Den viktigste «arven» etter Obama er kanskje overtakelsen og villeding av enhver virkelig opposisjon. Bernie Sanders forføreriske «revolusjon» gjelder ikke. Propaganda er hans triumf.

Løgnene om Russland – hvis valg USA åpenlyst har grepet inn i – har gjort verdens mest selvhøytidelige journalister til gjenstand for latter. I et land som konstitusjonelt har verdens frieste presse, eksisterer nå fri journalistikk bare med få hederlige unntak.

Besettelsen av Trump er et dekke for mange av dem som kaller seg «venstre/liberale», som om de på den måten kan gjøre krav på politisk hederlighet. De er ikke «venstre». De er heller ikke spesielt «liberale». Mye av USAs aggresjon mot resten av menneskeheten har kommet fra såkalte liberale, demokratiske administrasjoner – slik som Obamas. USAs politiske spekter strekker seg fra det mytiske sentrum til det lunare høyre. «Venstresiden» er hjemløse overløpere Martha Gellhorn beskriver som «et sjeldent og virkelig beundringsverdig brorskap». Hun ekskluderte de som forveksler politikk med en fiksering på sine egne navler.

Mens de «helbredes» og «går videre» – vil Writers Resist-forkjempere og andre anti-Trump’ere reflektere over dette? Mer presist: når vil en genuin motstandsbevegelse reise seg? Sint, veltalende, alle-for-en-og-en-for-alle. Fram til virkelig politikk vender tilbake i folks liv er det ikke Trump som er fienden. Det er oss selv.

 

 

 

 

 

Forrige artikkelEt kvalitetsorientert folkestyre
Neste artikkelKjelsberg med kreativ sitatteknikk