oss 100 kroner!
Av Johan Nygaard.
Takk til Leidulv Husjord for at han følger opp debatten om mål- og resultatstyring og svarer på min og Erik Plathes kritikk av hans forestillinger om at målstyring kan vendes mot de elitene som bruker metoden til å tjene sin ideologi og klasseinteresser i dag. I sin siste artikkel kommer han langt på vei vår kritikk i møte, men skriver innledningsvis at når jeg «tillegger verktøyet målstyring all elendighet og ikke skiller mellom verktøy og ideologiske endringene som følge av kapitalakkumulasjon og effektivisering, som har skjedd i arbeidslivet siste 30 år, har jeg imidlertid vanskelig for å følge ham». Som svar på denne innvendingen er det relevant å lime inn et avsnitt fra min artikkel om Et systemorientert økonomifag:
«Da må vi også hele tiden ha i mente at valg av metode og modeller innebærer begrensninger, og at utvalget av perspektiv nettopp innebærer valg – og at disse valgene kan innebærer holdninger og verdier, og en identifikasjon med et eller annet tilsvarende utgangspunkt. Vitenskapelighet innebærer å gjøre skikkelig rede for metodenes begrensninger, og å begrunne valgene av perspektiv på en intellektuelt redelig måte, og at forskerne må gjøre rede for hvordan andre metoder og valg av perspektiv kan gi andre resultater.»
Dette gjelder i like stor grad når vi bruker mål- og resultatstyring som metode for å beskrive forskjellige virksomheter og medarbeidernes virkelighet i disse. I min artikkel Et kvalitetsorientert folkestyre fremhever jeg at «mål- og resultatstyring tar utgangspunkt i det finansielle eierperspektivet og sentraliserer makt og kontroll, og desentraliserer plikt og ansvar, i en klassisk føydal struktur». Av dette perspektivet i utgangspunktet følger det at metoden innebærer en hel serie valg og begrensninger som er ideologisk og verdimessig ladet uten at det gjøres nærmere rede for dette i den eksplisitte ideologien metoden presenterer seg med.
Denne kritikken av målstyringsparadigmet samsvarer med kritikken av det nyklassiske økonomifaglige paradigmet som finanskapitalismen bruker for å gi sin interessekamp et skjær av vitenskapelighet. I kommentarfeltet under min artikkel om Et kvalitetsorientert folkestyre svarer jeg derfor på en kommentar fra Husjord med å fremheve at «den historiske sannheten vi har å forholde oss til i denne diskusjonen er at den kortsiktige og illojale finanskapitalismen oppdaget at mål- og resultatstyring var et perfekt redskap for å sørge for at finanskapitalistisk logikk overkjører produksjonskapitalismens logikk, og tilsvarende lokale sosiale og kulturelle hensyn». Prof. Erik Reinert har også ved flere anledninger karakterisert målstyringsparadigmet som det nyklassiske økonomifaglige paradigmets «like onde tvilling» fordi begge i overveiende grad bygger sine forestillinger på sekundære måltall og har en iboende tendens til å ignorerer historier fra den primære faglige og sosiale virkeligheten.
Husjord skriver videre: « På samme måte som utallige kritiske artikler om målstyring siste tiår, er svakheten i Johan og Eriks artikler mangel på strategi for endring. Jeg får en fornemmelse av artiklene først og fremst er motivert av en drøm om å returnere til 80- tallet». Dette er en type tankelammende maktretorikk som vi er godt kjent med. Den blir flittig brukt av politikere og målstyringskoryfeer i departementene og administrative ledere i målstyrte forvaltningsbedrifter.
Det tankevekkende svaret på den slags er for det første at det selvfølgelig alltid forholder seg slik at løsningen på et problem ligger i forståelsen og beskrivelsen av problemet – slik vi alle har lært i matematikkundervisningen i barneskolen. Politisk og administrativ troverdighet og intellektuell redelighet skulle således alltid hilse kritikk velkommen som en obligatorisk del av det like obligatoriske arbeidet med å forbedre systemene. Men slik forholder det seg altså ikke i målstyringshelvete.
For det andre har både jeg og de forskerne som har vært med å utvikle kritikken av målstyringsparadigmet, og ikke minst Helsetjenesteaksjonen og For Velferdsstaten, vært omhyggelige med å fremheve at vi nettopp ikke ønsker å «returnere til 80-tallet» , selv om vi ønsker å ta til bake tradisjonelle demokratiske styringsfomer og gjeninnføre forvaltningsideologi og forvaltningsregnskap, og videreutvikle disse med ny kunnskap og ny teknologi.
I en helsepolitisk sammenheng innebærer dette en erkjennelse av at tidligere tiders profesjonkamper og revirmarkeringer både virket kontraproduktivt og demoraliserende, slik at fagfolkene ikke hadde den nødvendige moralske integriteten som skulle til for å stå i mot målstyringens underminering av fagligheten i utredningene og beslutningsprosessene. Og nettopp erkjennelsen av dette forholdet ligger til grunn for den strategiske tenkningen som både Helsetjenesteaksjonen og For Velferdsstaten legger til grunn i dag. Fordi alle fag i alle sektorer i dag opplever at deres faglighet krenkes av det samme målstyringsvanviddet, må en strategi bygge på at de forskjellige fagene i de forskjellige sektorene gjenoppretter respekten for hverandres fag og likeverdighet i forhold til helheten. Og så må vi formulere kritikken slik de forskjellige fagene i de forskjellige sektorene gjenkjenner hverandres lidelser i målstyringshelvete, og slik blir oppmerksomme på hverandre og kan bygge tverrfaglige og sektoroverskridende allianser.
Vi innbiller oss altså ikke, slik Husjord antyder, at « at eliten vil gi fra seg opparbeidet kontroll frivillig på grunn av akademisk motvilje». Fagbevegelsens forbilledlige strategi i denne sammenhengen har vært – og er – å utvikle et konstruktivt samarbeid mellom de aktuelle forbundene og relevante forskningsmiljøer for å bygge opp kunnskaper som er nødvendig for å hevde sine interesser mot den overveldende definisjonsjonsmakten til de politiske, departementale og administrative elitene – og knytte kontakter til tilsvarende kunnskapsutviklingsprosesser i de andre skandinaviske landene og i den vestlige verden forøvrig. Den skandinaviske velferdskonferansen som ble arrangert i Oslo i november i fjor demonstrerte hvor velutviklet denne strategien er, og hvor omfattende og perspektivrik kritikken av målstyringsparadigmet er blitt.
På den skandinaviske velferdskonferansen ble det også fortalt historier fra andre land om vellykkede forsøk med alternative strategier for samarbeid og ledelse inspirert av Kvalitetfilosofien. Professor i matematikk ved ved Handelshøyskolen i Bergen, Jan Ubøe, hadde en sesjon hvor han snakket om Deming, og hvor han også trakk linjer tilbake til prof. Kristen Nygaard og det legendariske Jern & Metallprosjektet tidlig på 1970-tallet. Dette prosjektet var et foregangsprosjekt når det gjelder samarbeid mellom fagbevegelsen og forskere, og ledet i sin tur til frem til den prosessorienterte Skandinaviske skolen i systemutvikling som introduserte begrepet brukermedvirkning i systemutviklingsprosesser. Prosjektet fikk også en viss innflytelse på utformingen av § 12 i Arbeidsmiljøloven om medarbeidernes rett til å øve innflytelse på systemendringer som berører deres arbeidsinnhold og arbeidssituasjon. Dette er en paragraf som er alt for lite brukt i fagligpolitiske sammenhenger.
Kunnskap om denne historien er også bakgrunnen for mitt eget engasjement i kritikken av målstyring – som altså ledet meg til Deming. Så jeg må tilbakevise Husjords «fornemmelse» av at vi er nostalgikere som «lengter tilbake til 80-tallet» – og at vi er akademikere som kritiserer uten å stille opp alternativ, og som mangler evnen til strategisk tenkning. Siden utgangspunktet for hele diskusjonen er min artikkel om Visjonen om kvalitetsamfunnet, hadde jeg oppriktig talt ikke ventet meg en slik kritikk.
