Skyggespill: Det nye store spillet i Eurasia

0

Av Pepe Escobar
Så er vi rett i hjertet på Bali – fascinert etter en alvorlig samtale med en dukun – en åndelig mester. Det slo meg at dette skulle være det nye Jalta, det perfekte opplegget for et toppmøte mellom Trump og Xi-Ping, der de setter opp parameteret på forhånd før det nye store spillet om Eurasia et spill som er i kontinuerlig endring.

Balinesisk kultur skiller ikke mellom det sekulære og det overnaturlige. – sekala og niskala. Sekala er det våre sanser kan oppfatte, Niskala er det vi ikke kan oppfatte direkte, og kan bare «ane».

De massive geopolitiske forandringer som ligger foran oss kan ikke lenger skjules av niskala.

Som fanger av den svimlende hastigheten her og nå, har Vesten mye å lære av de høyt utviklede kulturene som blomstret for 5000 år siden ved breddene av elven Sindhu – nå Indus – i det som nå er Pakistan. Så flyttet de fra imperiet Majapajit i Java til Bali i det 14. århundre under trykket fra fremrykkende islam.

I det hindu-balinesisk begrepet om kosmisk struktur, er mennesket en slags modell av universet – med nøyaktig den samme oppbyggingen – på samme måte som det på Bali er de innbyrdes relaterte strukturene som skaper balanse til hele øya. Gudene står for orden, uorden er personifisert av jordiske djevler. Alt handler om dharma og adharma. I Vesten er det adharma som styrer ukontrollert.

I den hindu-balinesiske filosofien fnnes det en motvekt til enhver positiv makt – en ødeleggende makt. Disse to er uadskillige – de eksisterer sammen i en dynamisk likevekt. Vestlig dualisme er så usofistikert sammenlignet med dette. I Suthasoma – et stort Mahayana buddhistisk episk dikt som kommer fra sentrale Java på den tiden buddhismen var lykkelig blandet med Shivaistisk hinduisme – fant vi et enestående vers: Bhineka tunggal ika – det betyr «det er forskjellig, men det er ett».

Det er også Indonesias motto, skrevet på landets våpenskjold, under den gyldne Garuda mytiske fuglen. Det er et budskap om enhet, slik som USAs e pluribus unum. (Ut av mange – en, overs.) Nå ser det mer ut som et budskap som forutsier den eurasiske integrasjonen via Den Nye Silkeveien. Det er ikke tilfeldig at Xi Ping offisielt lanserte Den Maritime Silkeveien i Indonesia i 2013.

Nå som vi går inn i en Trump-æra ser og føles dette geopolitiske tidspunktet som et massivt Wayang kulit – et balinesisk skyggespill. Den historiske opprinnelsen til skyggespillet kommer muligens fra India, selv om det har blitt utført over hele Asia. Godt og ondt spiller ikke sammen i skyggespillet – men hinduismen prøver å skildre sammenstøtet mellom dem som et slags eksentrisk partnerskap. Kulit betyr hud som dekker. Wayang er dukken som er laget av huder, malt og utstyrt med pinner, som dalang – dukkemesteren – manipulerer slik han vil.

Enhver Wayang kulit forestilling er en historie som blir fortalt av dalang ved hjelp av stemmer (som han må imitere), skygger på en skjerm og atmosfærisk musikk. Dalang – en slags prest – spiller alle rollene, og han må kunne historiene han forteller utenat.

Det er kun noen få fra Vesten som kvalifiserer til å være dalang – spesielt nå i den geopolitiske sfære. De virkelige dalanger er faktisk helt usynlige – langt nede i niskala (i det skjulte, overs.). Men så har vi deres emissærer, de synlige, luringene fra media, de som dyrker media -dalangene. Jeg kommer tilbake til dem om et New York-minutt.

Den hvite oksen og den asiatiske piken

Nå skal vi sammenlikne det balinesiske skyggespillet – som spiller ut sekala og mesteparten av niskala – med vestlig tilnærming, med Ariadnes tråd (som leder ut av labyrinten, overs.) som kanskje, bare kanskje, kan frigjøre oss fra den nåværende geopolitiske labyrinten ved å legge til en umåtelig handelsvare: logikk.

Først av alt, la oss gå tilbake til Vestens fødested, Europa. Legenden fortelles oss at på en fin dag fikk Zevz øye på en pike med store, lysende øyne: Europa. En stund senere dukket en ekstraordinær hvit okse på en fønikisk strand. Europa ble fascinert, gikk nærmere, og begynte å kjæle med oksen, som naturligvis var Zevs i forkledning. Oksen tok da med seg Europa og forsvant ut i sjøen.

Zevs fikk tre sønner med Europa – og etterlot til henne et spyd som aldri bommet på målet. En av disse sønnene var, som vi vet, Minos, han som bygget labyrinten. Men mest av alt lærer legenden oss at Vesten ble født av en pike – Europa – som kom fra Østen.

Spørsmålet nå er hvem som vil finne Ariadnes tråd og lede oss ut av labyrinten, som fem århundrer etter de vestlige oppdagelsenes tidsalder er forandret til Vestens forfall, med deres leder USA i spissen.

Hele EU-prosjektet ser ut til å kollapse. Myten om den europeisk/vestlige kulturelle og politiske overlegenheten – dyrket i de siste fem hundre årene – ligger i støvet, for «hele den asiatiske vage storslåtthet» som Yeats skrev i The Statues. Dette vil være det eurasiske århundre. En sunn vei framover kunne ha blitt det Putin foreslo tilbake i 2007; et enhetlig handelsimperium fra Lisboa til Vladivostok – en ide som ble plukket opp og utvidet av kineserne med sitt One Belt, One Road-(OBOR)-konsept.

I stedet ledet Obama-administrasjonen Vesten inn «bakveien», angrep med sitt «pivot to Asia» (der Kina var utelatt) og Kald Krig II (demonisering av Russland).

Inn kommer vestlige dalangs. (som styrer dukkene)

Og det fører oss, på mulighetenes kveld, til en ny geopolitisk æra, der de fremste synlige vestlige dalangs kanskje forbereder oss på niskala. Sekala er ute av kontroll i et hysteri av sektorer i USAs deep state om de «onde» russiske gjerningene og der de neokonservative/neoliberale restene i Obama-administrasjonen presser på for fortsatt Kald Krig II til det ytterste.

Det er ingen hemmelighet at den «urbane», «infarktrammede»,»legendariske» Kissinger nå er blitt rådgiver for Trump. De lenge brukte strategiene kunne karakteriseres som Splitt og Hersk, men lett blandet; i dette tilfellet et forsøk på å bryte det russisk-kinesiske partnerskapet ved å alliere seg med den – teoretisk- svakeste parten, Russland, for bedre å kunne holde tilbake den sterke parten Kina.

Fra et «Nixon i Kina»-øyeblikk til et «Trump i Moskva»-øyeblikk

Det er med en blomstrende business for sitt stjernespekkede konsulentfirma Kissinger Associates Inc. som tilfeldigvis også er medlem av det USA – russiske handelsrådet, at han opererer side ved side med ExxonMobil, JP Morgan Chase og Big Pharmas anker Pfizer.

Så kort sagt: ut med regimeskifte, inn kommer godartet kontroll.

Her er Kissinger i sitt Primakov-foredrag for nesten et år siden og som allerede da skisserte hvordan Washington skulle behandler Moskva:» De langsiktige interessene til begge land roper på en verden som forandrer den nåværende turbulensen og uforutsigbarheten til en ny likevekt som er stadig økende og mer globalisert …. Russland bør oppfattes som et viktig element i enhver global likevekt – ikke bare som en trussel mot De Forente Stater».

En multipolar Kissinger som fremhever et «ikke noe trussel» fra Russland – en kan undres over at Clinton-maskinen tilbake i tid ikke avdekket at denne gamle mannen var nok et av Putins nære gisler.

Også måneder før Trumps seier, men i markert kontrast til Kissinger, beveget Brzezinski seg langt inn på rødt område når han alarmerte om «forvitring av USAs militær-tekniske fordeler», som han skrev detaljert om i en CNAS-rapport. Brzezinski antok dystert at et militær underlegent USA «ville bety slutten på USAs globale rolle», og «mest sannsynlig» ville ende i «globalt kaos».

Hans løsning da var at USA «måtte gå inn for en politikk der minst én av de to potensielt truende statene må bli partner i konkurransen om regional og så videre til global stabilitet, og så få den minst forutsigbare men potensielt sannsynlige rivalen til å overgi seg. Akkurat nå er det sannsynligvis Russland som må overgi seg, men på lengre sikt kan det bli Kina.». Se, der var det igjen: Splitt og hersk, igjen og igjen, for å motvirke disse «uregjerlige» truslene.

Brzezinsky er nå den såre taperen etter Clintonmaskinens og Obamas fiasko. Så han ble nødt til å stokke om kortene sine. Til forskjell fra Kissinger og trofast mot sitt eget rabiate russerhat, sitt Splitt og Hersk – nå gjelder det å føre Kina vekk fra Russland; bare slik vil «USAs innflytelse bli maksimert». På sin forutsigbare vestlige navlebeskuende måte antar Brzezinski at Kina ikke vil velge å gå mot USA, siden det er «i deres interesse å høre til den dominerende flokken». Men «den dominerende flokken» er ikke lenger USA, det er eurasisk integrasjon.

OBOR, eller Den Nye Silkeveien, er det eneste vidtrekkende geoøkonomiske og geopolitiske prosjektet på markedet. Mens Kissinger kan forbli en argumenterende, en ytterest realpolitisk dalang, er Obamas mentor Brzezinski fremdeles et gissel hos Mackinder (Britisk geograf som delte opp verden i fastland og øyer der Eurasia var fastlandet, overs.). Det kinesiske lederskapet, for sin del, er allerede langt foran både Mackinder og Alfred Mahan (militærstrateg fra USA, overs.). Den Nye Silkeveiens mål er å integrere, via handel og kommunikasjoner, ikke bare the Heartland (One Belt), men også the Rimland (Den Maritime Silkeveien).

Et partnerskap med Eurasian Economic Union (EEU) vil være essensielt for hele prosjektet. Få vil huske at mens Den Kalde Krigen II gikk amok sist september, drev Eastern Economic Forum business i Vladivostok, der Putin foreslo «et digitalt økonomisk rom» over hele Asia-Stillehavsområdet, og Kina lovet videre involvering i utviklingen av Russlands fjerne Østen.

Akkurat nå prøver topp vestlige dalangs hardt å tilpasse seg en ny virkelighet – den eurasiske integrasjonen via OBOR/EEU – ved å foreslå konflikter – godartede versjoner av Splitt og Hersk, mens USAs informasjon henger etter, i stille desperasjon, fastlåst i gamle konfrontasjons-mønstre.

Nøkkelsentrene til eurasisk integrasjon, Moskva, Beijing og Teheran, er svært oppmerksomme på at en fremmed tilbyr gaver pakket inn i niskala. De har som mål å få Moskva til å kvitte seg med Teheran i Syria, så vel som atomavtalen. Og at Moskva skal skille seg fra Beijing – og at Beijing skal kvitte seg med Teheran – alle slags wayang påfunn.

Giftige gaver skal en passe seg for. Gaver fra konger skal en også passe seg for. De kan komme til å kreve gjenytelser.

Dette vil være nøkkelhistorien å følge videre på Den Nye Silkeveien. Yeats må huskes for hva han skrev: «speil på speil som speiler, det er hele showet». Allikevel må showet fortsette – dalangs i øst og vest sluppet løs i dyp niskala.

Velkommen til det 21. århundrets Skyggespill-turné!!
Oversatt for Derimot.no og noe forkortet av Ingunn Kvil Gamst

Forrige artikkelEksempel fra Nord-Frankrike på globaliseringas pris
Neste artikkelWorld Congress of Corporate Money