Milliardærenes fire skrekkscenarier

0
Storebror ser deg. Skjermdump fra video.

Erik Plahte har her på steigan.no gjort en grundig gjennomgang av hvordan milliardærklubben World Economic Forum ser på framtida. Og det er all grunn til å legge merke til hva han har funnet ut. De ser for seg tre skrekkscenarier og foreslår å unngå dem ved å lansere et fjerde: monopolkapitalens kontroll over planeten.


Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i mars 2016.


world economic forum

De rikeste selskapene på jorda

Det er nødvendig å understreke det enda en gang: World Economic Forum er ikke noe annet en interesseforening for de 1000 rikeste selskapene i verden. Dette er selskaper som styrer 80% av verdenshandelen (ifølge John Smith: Globalization, Super-Exploitation, and Capitalism’s Final Crisis). Dette er klubben for de 0,00004% som er i ferd med å danne seg en overnasjonal klasse av ultrakapitalister, og som hever seg høyt over nasjonale lover eller avtaler og regelverk som ikke passer dem. Det er monopolkapitalens verdenskongress. De har makt til å få det som de vil og penger til å kjøpe politikre som sørger for at det blir slik. Derfor er det all grunn til å legge merke til hva de mener om framtida.

Tre skrekkscenarier

Erik Plahte har lest rapporten The Global Risks Report 2016, der milliardærene og deres folk ser på den nære framtida. For de snakker ikke om en fjern framtid. Det de ser på er en risikoanalyse for de nærmeste 14 årene, altså fram til 2030 – i historisk perspektiv et øyeblikk. Plahte skriver at rapporten peker på 29 risikoer, og da har de elegant utelatt én, nemlig den økende avgrunnen mellom rik og fattig og mellom de ultrarike og resten av verden. Det urovekkende er at samtlige av disse risikoene vurderes som å ganske sannsynlige og ha svært alvorlige konsekvenser. Rapporten trekker opp tre mulige scenarier som kan komme ut av disse krisene, og samtlige må kalles skrekkscenarier.

Illustrasjon til Margaret Atwood: Oryx and Crake
Illustrasjon til Margaret Atwood: Oryx and Crake

Scenario 1 – Befestede byer

Erik Plahte skriver:

Jeg leser beskrivelsen som et nyliberalt helvete omtrent som i Margaret Atwoods bok Oryx og Crake (Aschehoug, 2004), med ekstrem ulikhet, alle felles goder og offentlige tjenester privatisert og tilgjengelig bare for dem som har penger og som bor i festningsaktige byer for å holde de undertrykte og mer eller mindre rettsløse hordene ute. I resten av verden finnes alle de fattige og arbeidsløse, flyktninger, væpnede bander, mafia og kriminelle, borgerkriger og humanitære kriser som militariserte sikkerhetsstyrker ikke klarer å kontrollere. Verden vil minne om middelalderen, skriver WEF, men i mine øyne er denne framtida mye verre.

Å kalle dette middelalder er å rakke ned på middelalderen. Og det verste er at USA med sine kriger, statskupp og intervensjoner allerede har skapt slike forhold i en rekke land, såkalte «failed states». Dette er Afghanistan, Somalia, Irak, Jemen, Libya, Syria… Og flere land kommer etter i rask rekkefølge. Dette kan være en beskrivelse av flere land i Europa lenge før 2030.

big brother storebror

Scenario 2 – Sterke regioner

Erik Plahte skriver:

I dette scenarioet ser WEF for seg en stabil kapitalistisk verden av sterke, fascistiske stater eller regioner som er seg sjøl nok, og uten imperialisme og uten globale institusjoner.

Som i 1930-åra overtaler lederne innbyggerne til å «flykte fra friheten». Disse lederne fører streng kontroll over grensene, bruker vold for å hindre folk i å flytte ut eller inn, satser mer på politi og militærvesen, og overtaler folk til å akseptere at masseovervåking er den eneste beskyttelsen mot dødelige trusler.

1984, med andre ord. Statene eller regionene aksepterer hverandre og respekterer hverandres grenser og interesser. Den fjerde teknologiske revolusjonen (automatisering og robotisering) minsker behovet for internasjonal handel og å flytte produksjonen til lavkostland.

Vi ser allerede at elitens svar på krisene er å innføre politistaten. Svaret på krisa er mer politi, mer overvåking, mindre personlig frihet og vesentlig mindre demokrati. Navnet er allerede klart: Kjærlighetsministeriet

David Cameron vil straffe tankeforbrytelser, Hollande vil forby konspirasjonsteorier, PST vil ha en politistat.

atombombe by

Scenario 3 – Krig og fred

Erik Plahte skriver om dette scenariet:

En tredje verdenskrig mellom to ledende imperialistmakter (gjett hvilke?) bryter ut, men tar slutt uten noen klar vinner, og uten at hele verden tilintetgjøres av et kjernefysisk ragnarokk. Krigen fører til en nyoppdeling og omorganisering av det globale systemet. Forholdet mellom statene vil bli regulert av sivilsamfunnet og næringslivsledere som vil ta på seg å styre internasjonale forhold. Liberale ideer som frihet, likhet, demokrati og rettsikkerhet blir kasta på historias skraphaug. Merkelig nok fører denne tredje verdenskrigen også til en verden uten imperialisme. Heller ikke i dette scenarioet blir det noen framgang i saker som klimaendringene eller andre globale problemer. Globale løsninger blir blokkert av stater som heller er seg sjøl nok. Da kan man jo tenke seg fortsettelsen.

Dette scenariet virker nokså ubegripelig. Det er vanskelig å tro at forfatterne tror dette sjøl. Men krigsfaren er reell. Bulletin of Atomic Scientists stilte Dommedagsklokka fram til tre minutter på tolv:

Klokka tikker nå bare tre minutter før midnatt fordi de internasjonale lederne ikke evner å utføre sin aller viktigste plikt, nemlig å sikre og bevare helsa og vitaliteten til den menneskelige sivilisasjonen.

Den vestligstøtta krigen i Syria har to ganger (august 2013 og august 2015) brakt verden uhyggelig nær en storkrig mellom Russland og USA. Kuppet i Ukraina skapte våren og sommeren 2014 en tilsvarende fare. Men at en storkrig skulle falle ut slik WEF ser for seg, er svært usannsynlig.

De 62 rikeste får god plass i en sånn buss. Spørsmålet er bare gvordan man skal få lokket de inn i den...
De 62 rikeste får god plass i en sånn buss. Spørsmålet er bare hvordan man skal få lokket dem inn i den…

Løsninga? Det fjerde skrekkscenariet

Forfatterne av WEF-rapporten innrømmer at disse tre scenariene er noe dystopiske, og det er det jo vanskelig å være uenig i. I vanlige scenariebeskrivelser pleier det alltid å være et scenraio som er lyst og lykkelig, men så ikke her. Det alternativet milliardærklubben har å by oss er ikke noe annet enn det fjerde skrekkscenariet.

Erik Plahte skriver:

Om vi skjærer gjennom alt det uforpliktende, liksom-ansvarlige og tilsynelatende nøytrale språket i rapporten, sitter vi igjen med at den presenterer et program for at private konsern (1) skal engasjere seg mer i internasjonale saker (dvs søke mer makt på den internasjonale arenaen), (2) få regjeringer og internasjonale organisasjoner til å etablere mer offentlig-privat samarbeid (dvs at private konsern skal skaffe seg mer inflytelse over disse organisasjonene), (3) være mer «på hugget» i å få samfunnet til å utnytte private ressurser i større grad for å skape større sikkerhet (s 34-35).

Milliardærenes forslag til verden, for å unngå disse skrekkscenariene er at monopolene skal ta mer kontroll over verden; med andre ord global governance, TISA, TTIP og hele pakka, privatisering av vannet, privatisering av velfredstjenester, privatisering av utdanninga, kort sagt alt det de holder på med allerede. Dette er sånn Nestlé holder på (med Norge som største aksjonær). Det er slik Bill Gates driver i Afrika. Det er slik Google, Facebook og de andre tar kontroll over globale medier – og global overvåking og meningskontroll. Og det er slik de største bankene av typen Goldman Sachs holder på.

Denne dystopien kryper seg allerede innpå oss, og det uten at noen av de andre tre ser ut til å bli avverget.

Verdens rikeste selskaper og mektigste mennesker har sagt hvordan de ser for seg framtida, og hva de har tenkt å gjøre. Og de har makt til å realisere det. Kom bare ikke og si at du ikke er advart.

Forrige artikkelStortinget – Norges største ekkokammer
Neste artikkelMålstyring kan bli et verktøy for demokratiet
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).