Målstyring kan bli et verktøy for demokratiet

0

Av Leidulf Husjord

Johan Nygaard beskrev på steigan.no den 18. desember om «visjonen om kvalitetssamfunnet». Jeg vil her ikke diskutere kvalitetssamfunnet men bare stille spørsmålet om hvordan man evaluerer kvalitet? Videre vil jeg polemisere mot Johan sin ensidige slakt av målstyring og argumentere for at målstyring med folkelig makt over målsetting og målemetoder, både kan bli en sentral del av den demokratiske sosialismen og dessuten gir oss en kjærkommen anledning til å utfordre elitens styringsrett i dag.


I denne artikkelen tar Leidulf Husjord opp diskusjonen om målstyring som er blitt innledet på steigan.no av Johan Nygaard. Det hadde vært interessant om det lot seg gjøre å få en diskusjon her om dette temaet.

– red.


Mål og styring er gamle begreper i politikken. Et fast mønster for målstyring ble først lansert på 50-tallet av amerikaneren Peter F. Drucker. Ut over 80- og 90-tallet ble det utviklet mange nye verktøy for sentralstyring av virksomheter, både private og offentlige. Da de amerikanske professorene Kaplan og Norton på begynnelsen av 1990-tallet etablerte begrepet «balanced scorecard», ble på mange måter flere verktøy og metoder innenfor ledelses- og organisasjonsutvikling samlet under en ny merkelapp. Professorenes hovedbudskap var at styring og utvikling av organisasjoner forutsetter helhetlig og detaljert kunnskap om organisasjonens oppnådde prestasjoner og resultat innenfor flere områder, i tillegg til økonomiske forhold. Balanced scorecard ble utviklet for- og sammen med private selskap, men har i Norden fått stort gjennomslag i offentlig sektor. Kommunal- og regionaldepartementet promoterte metoden, utarbeidet veiledere og kjørte forsøksprosjekt sammen med fylker og kommuner tidlig på 2000-tallet, som et ledd i kvalitets- og effektiviseringsarbeid. Det norske navnet ble Balansert Mål Styring (BMS).

Arbeidsmodellen for BMS som er brukt i mange norske kommuner, kan deles inn i fire faser. Etter evaluering i fase 4 er det naturlig med revisjoner i en ny fase 1. På denne måten blir både mål og metoder stadig fornyet.

De fire fasene med de viktigste aktivitetene og avklaringene som må gjøres, er vist i tabellen under.

I BMS er målekartet et sentralt dokument. Her presenteres fokusområder, suksessfaktorer, styringsindikatorer, målemetoder og mål/ambisjon. Under et eksempel fra Drangedal kommune.

Hva kan måles?

Alle større organisasjoner måler og evaluerer kritiske parameter. Budsjett og regnskap kommer ingen utenom. I diskusjonen om pengeflyten kommer det også raskt spørsmål om tids- og ressursbruk, kvalitet, kompetanse, sykefravær, arbeidsmiljø etc. Selv har jeg god erfaring med måling av teknisk tilstand i bygg og infrastruktur, energibruk og andre miljøparameter, i henhold til nasjonale og internasjonale målestandarder. Måling er med andre ord ikke enestående for organisasjoner som praktiserer BMS. Det spesielle er systematikken.

Hvorfor måle?

For et kommersielt selskap er det viktigst og ofte tilstrekkelig, å måle pengeflyten for å sikre fortjeneste og fortsatt drift. Dette gjøres med timeregistrering, budsjett og regnskap. Kostnads-, og kvalitetskontrollen utføres av markedskreftene. Under sosialismen eller for en ikke-kommersiell virksomhet, er det imidlertid vesentlig å kontinuerlig vurdere om virksomheten tjener sin hensikt og om dette gjøres med en samfunnsmessig forsvarlig ressursbruk. Dette krever målinger av både kvantitet, kvalitet, effektivitet, miljøpåvirkning etc. Her kommer BMS inn som et effektivt verktøy fordi man kan holde fokus på flere områder samtidig. Politikken bestemmer mål og prioriteringer og målingene kan gi et beslutningsgrunnlag for ikke-eksperter.

Hvordan gjøre BMS til et verktøy for folkemakt?

Når målstyring har tatt helt av i offentlig sektor i Norge skyldes nok dette delvis at sentrale politikere og byråkrater ser de sterke kontrollmulighetene og at sosialdemokratiske politikere ser verktøyet som et alternativ til konkurranseutsetting. Imidlertid vil ikke eliten la folk være med i beslutningene selv om BMS modellen ikke har noen stengsler mot at allmøter, fagforeningsmøter, beboermøter etc. kan være rådgivende eller besluttende organ. Deltakende budsjettering, for å bestemme hva som skal prioriteres i nærmiljøet, har vært praktisert i mange år i lokalmiljøene i Porto Alegre i Brasil og i Sevilla i Spania. På samme måte kan folk innenfor arbeidsmodellen til BMS bestemme hva som skal være virksomheten eller kommunens mål og prioritering. To sentrale problemer for demokratiske beslutninger er kunnskap og deltakelse. Dersom målingene i BMS er godt faglig vurdert gir måleresultatene grunnlag for faktabasert beslutning for både ansatte, brukere, pårørende, beboere etc. Vi ser daglig hvordan mer eller mindre tilfeldige medieutspill hindrer diskusjon på grunnlag av fakta om helheten.  Alternativet vårt må være demokratisk forankrede målinger og evalueringer med et målekart som er allment kjent.

Mange husker Klassekampens oppslag 19/2 2016 om de 2770 målene som grunnskolen i Oslo skulle styres etter. Hva om ansatte og fagbevegelse klarte å komme på offensiven for å bestemmelse utforming av mål, hva som skal måles og hvordan måledata skal brukes. Hvem andre er bedre enn de utøvede profesjoner til å vurdere hva og hvordan ting kan måles? Kun overordnede mål i skolen burde avgjøres i departement og direktorat, og da etter involverende prosesser med ansatte, elever, foreldre. På samme måte kan vi tenke oss at folk også i andre sektorer tar utgangspunkt i sitt hverdagsperspektiv og bruker BMS til å snu pyramiden. Folket tar kontroller over både byråkratiet og de folkevalgte.

I dag har vi kommet dit at ambisiøse ledere og flittige teknokrater sammen med konsulentbransjen, bruker BMS som destruktive og Stasi lignende kontrollregimener. Måletyranniet forutsetter en oppsvulming av byråkratiet og frustrerte ansatte bruker store ressurser på å måle irrelevante parameter. I realiteten er både ansatte, fagbevegelse, folkevalgte og media begravd i en haug av mål. Eliten har tatt i bruk et effektivt verktøy for å sikre makt og kontroll mens kritikken av målstyring fra venstresiden har vært konsekvent unyansert og lite egnet for mobilisering til handling. Eller som det står i en avsluttende betrakting utdanningsforbundets temanotat 4/2013: «Så langt har målstyringsdebatten til tider vært preget av uklar begrepsforståelse, og det har vært lettere å formidle hva man er mot enn hva man er for. Det er ikke vanskelig for Utdanningsforbundet å argumentere for at andre ikke har nødvendig kompetanse for å vurdere de komplekse forholdene i skolen eller at det må utvikles systemer som har gyldige og pålitelige kvalitetsindikatorer som fanger opp lærernes og elevenes hverdag på en bedre måte enn i dag. På den annen side vil en strategi som kun bygger på motstand lett virke mot sin hensikt. Definisjonsmakten og målemakten vil da kunne tilfalle andre, og Utdanningsforbundet plasseres på sidelinjen». Forskere og samfunnsdebattanter som argumenterer mot mål og styring i offentlig sektor har vært et lett bytte både for nyliberalister og sosialdemokrater fordi kritikerne har fremstått som motstandere av demokratisk kontroll over offentlig virksomhet. På denne måten har eliten frarøvet de ansatte, i viktige deler av arbeidslivet, store deler av tilkjempet medbestemmelse.

Som tillitsvalgte, parlamentarikere og skribenter kan man innta mange roller. De mest bekledde rollene er kanskje talsperson på vegne av, møkkagraver, administrator eller politisk fyrtårn. Alt dette er nødvendige oppgaver, men jeg mener revolusjonære sosialister først og fremst bør være opptatt av å engasjere de mange til selv å søke innflytelse. Vi må ikke glemme de revolusjonære som for 100 år siden reiste en bevegelse for arbeidsfolks medbestemmelse og innflytelse. Det er hyperaktuelt å kreve større lokaldemokrati, større åpenhet i politikken og forvaltingen og ikke minst større innflytelse for ansatte i sin virksomhet. Vi må rett og slett utfordre elitens styringsrett. På denne måten kan vi utvikle både ideer for et nytt samfunn og vise i praksis at folket kan ha den reelle makta. I offentlig sektor betyr dette å kreve innflytelse på målstyringen. Kravet må reises både blant brukere, pårørende, på arbeidsplassen, i fagbevegelse og i parlamentariske organ.

Det er ingen tvil om at eliten i dag bruker balansert målstyring som et effektivt verktøy både for kontroll og disiplin og for å spille ut fagbevegelsen. Målstyring kan imidlertid etableres med forskjellige ledelsesfilosofi og menneskesyn. Drucker som lanserte målstyring i klassesamarbeidets tid, på 50-tallet, poengterte at det vil medføre stor skade og tap av motivasjon dersom måleinformasjonen misbrukes til å innføre kontroll ovenfra. Den demokratiske kampen om BMS står om hvem som skal definere mål, målemetoder og evaluere data. Målstyring der grunnplanet legger premissene er grunnleggende for å gi folk reel makt. Vi har nok erfaring til å si at det representative demokratiet er ufullstendig. Ved å aktivt gå inn for styringsrett i prosesser med balansert målstyring kan vi skape rom for det sosialistiske perspektivet. På denne måten kan BMS bli et Kinder-egg. Folk krever medbestemmelse som gir engasjement, trivsel og bedre virksomheter. I tillegg peker hele engasjementet mot sosialismen. Revolusjonære sosialister vet det ikke er tilstrekkelig med eksperter eller valgte representanter. Et virkelig demokrati forutsetter et engasjement av de mange, der folk har avgjørende innflytelse på sitt daglige arbeid og styrer virksomhet og samfunn sammen med folkevalgte.

Litteratur:

 

 


 

Les også disse artiklene av Johan Nygaard:

Systemforståelse som mental hygiene

Systemforståelse som mental hygiene (del 2)

Helseøkonomiens systemforståelse

Forrige artikkelMilliardærenes fire skrekkscenarier
Neste artikkelUvisst om Norge støtter syriske opprørsgrupper som ikke vil ha våpenhvile