Hvem leverer nyhetene?

0

Av Patrick Cockburn, London Review of Books

Lavmålet i vestlige mediers dekning av krigene i Irak og Syria har vært beleiringen av Øst-Alepppo, som begynte for alvor i juli og varte frem til desember, da syriske regjeringsstyrker tok kontroll over de siste opprørerkontrollerte områdene, og mer enn 100.000 sivile ble evakuert. Mens bombardementet pågikk så TV-stasjonene og flere aviser ut til å miste interessen for hvorvidt en gitt rapport var sann eller falsk, i stedet viet de seg til konkurranse seg i mellom om å publisere den mest sensasjonelt gruoppvekkende storyen, selv når det var heller dårlig med bevis for at den faktisk hadde funnet sted. NBC News rapporterte at mer enn 40 sivile hadde blitt brent levende av regjeringsstyrker, med en vag kildehenvisning til “arabiske media”. En annen ofte gjengitt historie – den skapte overskrifter overalt fra Daily Express til New York Times – var at 20 kvinner hadde begått kollektivt selvmord en morgen for å unngå å bli voldtatt av soldatene som var på vei. Kilden i dette tilfellet var en velkjent opprørsleder, Abdullah Othman, i et én-setnings-sitat gitt til Daily Beast.


Originalens tittel Who supplies the news? Oversatt av Achsel Ford


Den mest troverdige av disse grusomme historiene fikk verdensomspennende dekning gjennom Rupert Colville, talsmann for FNs høykommissær for menneskerettigheter (UNHCHR), som sa den 13. desember at hans kontor hadde fått pålitelige rapporter om at 82 sivile, deriblant 11 kvinner og 13 barn, hadde blitt drept av pro-regjeringsstyrker på flere navngitte steder i Øst-Aleppo. Navnene på de døde ble sagt å være kjent. Nærmere undersøkelser utført av UNHCHR i januar hevet tallet til 85 døde, henrettet over en periode på flere dager. Colville sier ugjerningsmennene ikke var den syriske hæren, men to regjeringsvennlige militser – al-Nujabah fra Irak og en syrisk-palestinsk gruppe kalt Liwa al-Quds – hvis motiver var «personlig fiendskap og slektninger mot slektninger». På spørsmål om det fantes andre rapporter om sivile som ble henrettet i de siste ukene av beleiringen, sa Colville at det var rapportert om medlemmer av den væpnede opposisjonen som skjøt mennesker som prøvde å flykte fra den opprørerkontrollerte enklaven. Henrettelsen av de 85 sivile er bekreftet av flere kilder, og drapene på et ukjent antall mennesker med bomber og granater var utvilsomt grusomheter. Men det er fremdeles en grov overdrivelse å sammenligne hendelsene i Øst-Aleppo – slik journalister og politikere på begge sider av Atlanterhavet gjorde i desember – med masseslakt av 800.000 mennesker i Rwanda i 1994, eller fler enn 7.000 i Srebrenica i 1995.

I alle kriger produseres det falske historier om grusomme handlinger – i tillegg til reelle grusomheter. Men i tilfellet Syria har fabrikkerte nyheter og ensidig rapportering tatt over nyhetsbildet i en grad vi sannsynligvis ikke har sett siden første verdenskrig. Den letthet med hvilken propaganda nå kan spres, tilskrives ofte moderne informasjonsteknologi: Youtube, smarttelefoner, Facebook, Twitter. Men dette er å la mainstream-media slippe for billig unna; det er neppe overraskende at i en borgerkrig vil hver av sidene bruke de midler som måtte være tilgjengelig for å spre og overdrive motpartens forbrytelser, mens man fornekter eller skjuler lignende handlinger fra egne styrker. Den virkelige grunnen til at rapporteringen av den syriske konflikten har vært så mangelfull, er at vestlige nyhetsorganisasjoner bortimot konsekvent har outsourcet sin dekning til opprørssiden.

Henrettelsen av James Foley

I hvert fall siden 2013 har det vært for farlig for journalister å besøke opprørerkontrollerte områder på grunn av velbegrunnet frykt for at de vil bli kidnappet og holdt som gissel, eller myrdet, vanligvis ved halshogging. Journalister som tok risikoen fikk betale en høy pris: James Foley ble kidnappet av IS i november 2012 og henrettet i august 2014. Steven Sotloff ble kidnappet i Aleppo i august 2013 og halshugget kort tid etter Foley. Men det er en enorm offentlig interesse for hva som skjer på slike steder, og nyhetsleverandører har nesten uten unntak reagert ved å delegere sin rapportering til lokale medier og politiske aktivister, som nå jevnlig dukker opp på TV-skjermer over hele verden. I områder som kontrolleres av folk så farlige at ingen utenrikskorrespondent tør sette sin fot blant dem, har det aldri vært særlig troverdig at uavhengige, lokale innbyggere skulle få lov til å rapportere fritt.

I Øst-Aleppo måtte all rapportering gjøres under lisens fra en av Salafi-jihad-gruppene som dominerte den væpnede opposisjonen og kontrollerte området – inkludert Jabhat al-Nusra, tidligere kjent som den syriske avdelingen av al-Qaida. Hva som skjer med folk som kritiserer, opponerer mot eller i det hele tatt opptrer uavhengig av disse ekstremistgruppene, ble tydeliggjort i en rapport Amnesty International publiserte i fjor, med tittelen “Tortur var min straff”: Bortføring, tortur og summariske henrettelser under væpnde gruppers styre i Aleppo og Idlib. Ibrahim, som al-Nusra-krigerne hang opp i taket etter håndleddene mens de slo ham for å ha holdt et møte for å minnes 2011-opprøret uten deres tillatelse, siteres som følger: “Jeg hørte og leste om de statlige sikkerhetsstyrkenes torturmetoder. Jeg trodde jeg var i sikkerhet fra dette nå som jeg bor i et opposisjonskontrollert område. Jeg tok feil. Jeg ble utsatt for de samme torturmetodene, bare i Jabhat al-Nusras regi.”

Det faktum at grupper tilknyttet al-Qaida hadde monopol på nyheter fra Øst-Aleppo, betyr ikke nødvendigvis at rapportene i pressen om de ødeleggende effektene av bombene og granatene var usanne. Bildene av bygninger jevnet med jorda og sivile dekket av sementstøv var ikke fabrikkert. Men de var selektive. Det er verdt å minne om at det – ifølge tall fra FN – var mellom 8.000 og 10.000 opprørere i Øst-Aleppo, men nesten ingen reportasjer på TV viste noensinne noen bevæpnede menn. Vestlige kringkastere refererte ofte til gruppene som forsvarte Øst-Aleppo bare som «opposisjonen», helt uten å nevne al-Qaida eller tilhørende grupper. Det var en implisitt forutsetning at alle innbyggere i Øst-Aleppo var i sterk opposisjon til Assad og støttet opprørerne, men det er påfallende at når de ble gitt et valg i midten av desember, var det bare en tredjedel av de evakuerte – 36.000 – som ba om å om å bli ført til det opprørerkontrollerte Idlib. Flertallet – 80.000 – valgte å dra til regjeringskontrollerte områder i Vest-Aleppo. Ikke nødvendigvis fordi de forventet å bli behandlet spesielt godt av statsmyndighetene – de antok bare at livet under opprørerne ville være enda farligere. I den syriske borgerkrigen står valget ofte mellom ille og verre.

Den partiske rapporteringen fra beleiringen av Øst-Aleppo presenterte det som en kamp mellom det gode og det onde: Ringenes herre, med Assad og Putin som Saruman og Sauron. Ved i stor grad å overlate kontrollen over nyhetsbildet til lokale militante, ga nyhetsorganisasjoner uforvarende disse et insentiv til å eliminere – gjennom trusler, bortføring og drap – enhver uavhengig journalist, syrisk eller ikke-syrisk, som kunne tenkes å bestride noe av det de sier. Utenlandske ledere og internasjonale medier spådde på et tidspunkt menneskeslakting i samme størrelsesorden som de verste massakrene i etterkrigshistorien. Men skammelig nok, da beleiringen ble avsluttet hadde de helt mistet interessen for historien og hvorvidt grusomhetene de hadde rapportert faktisk fant sted. Enda mer alvorlig, ved å presentere beleiringen av Øst-Aleppo som den store humanitære katastrofen i 2016, avledet de oppmerksomhet fra en enda større tragedie som fant sted snaue 50 mil østover, i Nord-Irak.

Offensiven mot Mosul, den største byen som fortsatt innehas av den islamske staten, begynte den 17. oktober, da irakiske soldater med støtte fra USA-ledede luftstyrker gikk inn i de østlige bydeler. Forventningene om en rask seier ble kjapt gjort til skamme da irakiske soldater begynte å lide store tap når små, men svært mobile IS-enheter på en håndfull krigere beveget seg fra hus til hus gjennom skjulte tunneler eller hull skåret i veggene for å sette opp snikskytterposisjoner, anlegge feller og grave ned veibomber. Lokale folk som fikk husene sine overtatt sier at snikskytterne var tsjetsjenere eller afghanere som snakket gebrokkent arabisk. Disse krigerne ble støttet av lokale IS-menn som også hjalp til med å skjule selvmordsbombere som skulle kjøre biler fullpakket med eksplosiver. 632 kjøretøybomber ble brukt i løpet av de første seks ukene av offensiven. IS-tropper brukte et hus som base til det var blitt lokalisert av irakiske regjeringsstyrker og var i ferd med å skulle bli ødelagt av tunge våpen eller USA-ledede luftangrep. Før motangrepet kom forflyttet de seg videre til et annet hus. IS har tradisjonelt favorisert en fleksibel taktikk, der hver avdeling eller tropp opptrer uavhengig og med begrenset ovenfra og ned-kontroll. Tilpasset et urbant miljø gjør denne tilnærmingen det mulig for små grupper av krigere å utmatte mye større hærer ved raskt å trekke seg tilbake, og deretter infiltrere de okkuperte nabolag så de må tas om og om igjen.

Irakiske og amerikanske myndigheter hadde all grunn til å tone ned det faktum at de ikke hadde klart å ta Mosul, men i stedet blitt sugd inn i det største slaget som er blitt utkjempet i Irak og Syria siden den amerikanske invasjonen i 2003. Først i andre uke av januar nådde irakiske spesialstyrker elven Tigris etter voldsomme kamper: Med støtte fra amerikanske fly, helikoptre, artilleri og etterretning hadde de endelig tatt kontroll over universitetet i Mosul, som hadde tjent som et IS-hovedkvarter for den østlige delen av byen og områdets 450.000 innbyggere. Men kampen var langt fra over ved å nå Tigris. Den 13. januar sprengte IS de fem broene som gikk over elven. De vestlige bydelene er en mye større utfordring, der bor det 750.000 mennesker, mange av dem antas å sympatisere med IS, og dette er et større, mer fattigslig og eldre område med tettpakkede gater som er lette å forsvare. Kun hjelpeorganisasjonene, som måtte håndtere store sivile tap og skader – og utsiktene til en kamp inntil døden mot IS, fattet omfanget av det som skjedde: 11. januar sa FNs humanitære koordinator i Irak, Lise Grande, at byen “opplevde en av de største urbane militæroperasjoner siden andre verdenskrig”. Hun advarte om at intensiteten i kampene nå gjorde at 47 prosent av dem som ble behandlet for skuddskader var sivile, langt mer enn i noen andre beleiringer FN hadde erfaring med. Den nærmeste parallellen til det som skjer i Mosul er beleiringen av Sarajevo mellom 1992 og 1995, der 10.000 mennesker ble drept, eller beleiringen av Groznyj i 1994 til 1995, der anslagsvis 5.500 sivile døde. Men tapstallene i Mosul kan bli mye verre enn i noen av disse byene, fordi byen forsvares av en bevegelse som ikke forhandler eller overgir seg, og som dreper alle som viser tegn på vakling. IS mener at døden i kamp er det høyeste uttrykk for islamsk tro, noe som passer godt sammen med det å velge å standhaftig kjempe til døden i et siste, nytteløst slag.

Tallene for sårede sivile i Mosul i løpet av de siste tre månedene kan godt overstige dem for Øst-Aleppo i samme periode. Dette er delvis fordi ti ganger så mange mennesker har blitt berørt av kampene i Mosul, der befolkningen ifølge FN er 1,2 millioner; 116.000 sivile ble evakuert fra Øst-Aleppo. Av disse ble 2.126 syke og krigsskadde evakuert til sykehus, ifølge WHO. Tapstall for Mosul-kampanjen er vanskelig å etablere, blant annet fordi den irakiske regjeringen og USA har vært svært nøye med å unngå å oppgi noen tall. Tjenestemenn i Bagdad fordømte sterkt FN-hjelpeoppdraget for Irak for å ha annonsert at 1.959 irakiske soldater, politifolk, kurdiske Peshmerga-krigere og deres paramilitære allierte hadde blitt drept bare i november. FN ble tvunget til å godta å ikke gi ut informasjon om Iraks militære tap i fremtiden, men amerikanske tjenestemenn bekreftet at enkelte enheter i den 10.000-mann sterke Gylne Divisjon – en USA-trent elitestyrke innenfor den irakiske hæren med høyt lønnede soldater – hadde 50 prosent omkomne innen utgangen av året. Like taus var den irakiske regjeringen om antall sivile ofre, og understreket sin egen store tilbakeholdenhet i bruken av artilleri og luftstyrker. Men legene i irakisk Kurdistan som behandlet skadde mennesker som flyktet fra Mosul var mindre tilbakeholdne: De klaget over å være fullstendig nedlesset i arbeid. Den 30. desember sa den kurdiske helseministeren, Rekawt Hama Rasheed, at sykehusene hans hadde fått inn 13.500 skadde irakiske soldater og sivile, og at de nå gikk tom for legemidler. Omfanget av sivile tap har ikke minket siden: FNs kontor for koordinering av humanitære saker i Irak sier at i løpet av to uker rett etter årsskiftet kom 1.500 irakiske traumepasienter fra Mosul frem til kurdiske sykehus, hovedsakelig fra frontlinjeområder, “de fleste av skadene er oppstått like etter intensiveringen av kampene i slutten av desember”. Disse tallene gir bare en grov pekepinn om de reelle tapene: De inkluderer ikke døde eller sårede i det vestlige Mosul som ikke ønsket å forlate byen – eller ikke kunne, fordi de ble brukt som menneskelige skjold av IS. FN sier at mange mennesker ble skutt av IS-krigere da de forsøkte å flykte.

Et stort antall av disse tapene kom allerede før Mosul ble fullstendig omringet: Den siste farbare hovedveien til Syria, langs hvilken det har kommet mat, medisiner, drivstoff og gass til matlaging siden IS erobret byen for to og et halvt år siden, ble stengt i november av paramilitære sjiaer. Det finnes fortsatt åpne ruter, men de er farlige og kan ofte ikke brukes i vinterregnet. Som et resultat har prisene på markedene i Mosul skutt i været: Prisen på et enkelt egg har økt fem ganger, til 1000 irakiske dinarer (nesten 7 kroner). På det store grønnsaks- og fruktmarkedet er det bare poteter og løk for salg, og til høye priser. Ettersom gassbeholderne til komfyrene går tomme, blir treverk til brensel hentet fra forlatte byggeplasser og solgt for en høy pris. Beleiringen antas å kunne bli langvarig: Hvis IS vil forsøke å holde stand noe sted, er det bedre fra deres synsvinkel å gjøre det i Mosul, hvor den irakiske regjeringen og det amerikanske militæret muligens vil være mer tilbakeholdne med våpenbruk enn andre steder i Irak.

Presedensen på området er illevarslende: I 2015-16 ødela luftangrep og artilleriild 70 prosent av Ramadi, hovedstaden i Anbar-provinsen, som hadde en befolkning på 350.000. IS har all grunn til å kjempe til siste slutt i Mosul: Bortsett fra å være den nest største byen i Irak, har den ikonisk betydning for IS. Det var her, i juni 2014, at et par tusen av deres krigere nedkjempet en irakisk regjeringsgarnison på minst 20.000 soldater, og det var etter denne mirakuløse seieren at lederen, Abu Bakr al-Baghdadi, erklærte sitt kalifat. De som er fanget i Mosul er ikke optimistiske om sine sjanser: “Det vi fryktet skulle skje, skjer”, sier en kvinne i sekstiåra som kaller seg Fatima, til nyhetsnettstedet Niqash, som publiserte en beretning om forholdene i byen. “Nå starter beleiringen for alvor. Fra nå av teller hvert frø og hver dråpe drivstoff, fordi bare Gud vet når dette vil ende.”

Til tross for grusomhetene i kampene i Mosul, og advarslene fra FN om at antall skadde og drepte i byen potensielt kan overgå tallene fra Sarajevo og Grozny, har internasjonal oppmerksomhet nesten utelukkende blitt rettet mot Øst-Aleppo. Det ville ikke være første gang i regionen at det vestlige pressekorpset har vist seg å ha fulgt med på feil slag: Jeg var i Bagdad i november 2004, da de fleste vestlige journalister dekket avslutningen av beleiringen av Fallujah. US Marines tok den til slutt, men de amerikanske generalene tonet forståelig nok ned – og mediene la knapt merke til – at mens amerikanske soldater kjempet i Fallujah i det sentrale Irak, tok opprørere den mye større byen Mosul i nord. Den seieren skulle vise seg å bli viktig, fordi den amerikanske hæren og den irakiske regjeringen aldri virkelig gjenvant ubestridt kontroll over byen, med det resultat at IS’ forgjengere overlevde intenst militært press, og re-etablerte seg i påvente av at opprøret i Syria i 2011 ga dem nye muligheter.

Det er mange likheter mellom beleiringene av Mosul og Øst-Aleppo, men de ble rapportert svært forskjellig. Når sivile blir drept eller får husene sine ødelagt under den USA-ledede bombingen av Mosul, er det IS som sies å være ansvarlig for deres død: De ble utplassert som menneskelige skjold. Når Russland eller Syria retter angrep mot bygninger i Øst-Aleppo, får Russland eller Syria skylden, opprørerne har ingenting med det å gjøre. Hjerteskjærende bilder fra Øst-Aleppo som viser døde, sårede og granatsjokkede barn ble kringkastet over hele verden. Men da en video den 12. januar ble lagt ut på nettet, som viser folk som søker etter kropper i ruinene av en bygning i Mosul som synes å ha blitt ødelagt av et luftangrep fra den amerikansk-ledede koalisjonen, var det ingen vestlig TV-stasjon som viste bildene. “Vi har fått ut 14 kropper så langt,» sier en magert utseende mann med ansiktet rettet mot kameraet. “Og det er fortsatt ni igjen under ruinene.”

Forrige artikkelEU-kontor skal stoppe russisk «misinformation»
Neste artikkelDanmark er spydspiss i EUs informasjonskrig