Hva i all verden driver Russland med i Astana?

0

Under forhandlingene i Kasakhstans hovedstad Astana har den russiske delegasjonen lagt fram sitt eget utkast til ny grunnlov for Syria. Dette går tydelig fram av dekninga i den russiske nyhetskanalen RT, der det skrives:

Russia has proposed a draft to serve as a “guide” for the Syrian constitution, Russian military said adding that the final document must be worked out solely by the Syrian people ….

Russia distributed the document among the delegates participating in the Syrian peace negotiations, which wrapped up this week in Kazakhstan’s capital, Astana. RT obtained a copy from a source in the Syrian opposition.

Det er all grunn til å stille seg spørsmålet om hva Russland har med å foreslå en grunnlov for Syria. Er ikke Syria et sjølstendig land som er medlem av FN? Hva har en stormakt med å foreslå grunnlov for landet? Burde ikke det være landets egen sak?

Sterkere grunn til å stille kritiske spørsmål blir det når man går inn på innholdet i det russiske forslaget. Journalisten Andrew Korybko har studert forslaget, og stiller en serie kritiske spørsmål i den todelte artikkelen What in the World just Happened to Russia’s Syria Strategy?

As the cliched saying goes, “there are no permanent allies, just permanent interests in politics”, and this wise adage appears to have just been proven through Russia’s latest diplomatic efforts in Syria. While presumably well-intentioned and designed to accelerate the conflict resolution process in the country, Russia’s public revelation that it drafted a new Syrian Constitution has unwittingly sparked serious criticism from those who firmly believe that something as crucial as the country’s key legal document should be a purely Syrian affair.

Korybko skriver at utkastet avslører at Russland ikke lenger avviser føderalisering, det vil si oppslitting, av Syria. Tidligere har Russland kategorisk avvist dette både som en eksistensiell trussel mot Syria og som en geopolitisk fare i en ustabil region.

Han gjør så en detaljert analyse av den teksten som foreligger og peker på de mange farene den representerer. Skulle grunnlovforslaget bli realitet, er faren stor for at Syria de facto blir delt i mange fraksjoner og opphører som enhetlig stat. Og det er jo å forhindre dette mye av krigen har dreid seg om fra Syrias side.

I del to av artikkelen prøver Korybko å tolke hva som kan være Russlands hensikt med et slikt utspill.

The most positive interpretation of events aligns with Moscow’s official statements about how it sought to introduce the “draft constitution” as part of its well-intended efforts to kick start the stalled political process and overcome the stalemate that had set in between both sides. …

While it might superficially look like Russia is “selling out” Syria, that’s not at all in fact what’s happening, and the larger geopolitical dividends which Moscow is aspiring to achieve all across Eurasia would more than compensate for any perceived ‘losses’ in Syria, to say nothing of better reinforcing international security in general and preventing “another Syria” from ever happening again.

Men Korybko har også et «worst case scenario». I dette scenarioet kan det oppfattes som om Russland er så desperat etter å få til en ny detente med USA, at man er villig til å selge ut ganske mange prinsipper for å få det til.

Making a quick cost-benefit determination and realizing the financial and military futility of a committing to an indefinite liberation war in Syria, Moscow concluded that it would be best to ‘actively advise’ (“pressure”) its Damascus counterparts to cut a deal for (con)”federalization” and “autonomy” which would allow Russia to retain influence along the western coast while cede undeclared influence to the US and its allies in the much less populated northern and eastern parts of the country.

Korybko viser også hva som kan være USA, Israels og Tyrkias interesser i et slikt scenario. Han konkluderer ikke, men han reiser kraftige prinsipielle innvendinger mot det spillet som nå tydeligvis er i gang i Astana og han understreker den gamle læresetningen om at «i geopolitikken er det ingen permanente allierte, bare permanente interesser».

 

 

Forrige artikkelKan Trumps dumping av TPP bli en gevinst for Kina?
Neste artikkelFrançois Fillon: – Frankrike og Tyskland må alliere seg mot USA
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).