Hva blir USAs nye strategi?

0

Det er nokså tydelig at djupstaten i USA, altså det maktapparatet som er der uavhenig av hvem som til enhver tid blir valgt til president, har vært og er i krig med seg sjøl. De innbitte forsøkene fra CIA og andre etterretningstjenester på å så tvil om gyldigheten til Donald Trumps mandat har vist oss det med all ønskelig tydelighet. Det samme gjelder Clinton-kampanjens mislykte forsøk på å få valgmennene til å forkaste Trump. Konflikten går så djupt at det fortsatt er mulig at den vil bli enda skarpere.

Men det er noen i djupstaten som tenker annerledes. Delvis har vi sett det fra Pentagons side, der det allerede lenge har vært en diskusjon om en omlegging av strategien. Den nye versjonen skal være å redusere rollen som global politimann og bare unntaksvis intervenere i konflikter i andre land. Dette er å ta inn over seg at USA ikke lenger er en ubestridt supermakt som kan gjøre hva den vil. De som måtte tvile på det børe lese seg opp på USAs katastrofale håndtering av Syria-konflikten.

Inn på scenen kommer den gamle krigsforbryteren Henry Kissinger. Han er djupstatens mann par excellence. Han var støttespiller for Hillary Clinton og satset på at hun skulle vinne. Men Kissinger er først og fremst opptatt av at makta skal rå, ikke så mye av hvem som tilfeldigvis er president. Så for ham har det ikke vært noe problem å vende seg til Donald Trump. Og hva er det han ønsker å oppnå?

Det blir dels gjetninger, men ut fra hva Kissinger har stått for i hele sitt virke og det han har sagt og skrevet i det siste, går det an å ha en slags kvalifisert gjetning: Kissinger vil ha detente med Russland. Da han sjøl var utenriksminister var det en læresetning for ham at USA alltid skulle ha et bedre forhold til henholdsvis Kina og Russland enn Kina og Russland hadde til hverandre. Splitt og hersk.

Ikke minst Hillary Clinton og Barack Obama har ført en politikk som har drevet Russland og Kina i allianse med hverandre. Dette er et uttrykk både for arroganse og dumhet. Alle strateger fra Sun Tzu til Macchiavelli og von Clausewitz kan fortelle at du ikke må føre en politikk som tvinger dine to største motstandere til å gå i allianse med hverandre. Men det er det som har skjedd. Russland og Kina har lagt gamle motsetninger på hylle og vi har fått SCO (Shanghai Cooperation Organisation), den nye silkeveien og BRICS. Samarbeidet mellom Russland og Kina er nå svært omfattende og har vist seg i stand til å ikke bare utfordre USA, men direkte parkere landet.

Det er rimelig å anta at Kissinger ikke liker dette. Jeg tror han vil ha detente med Russland for at USA skal ha styrke til å konfrontere Kina. For eksempel er Kissinger tilhenger av å godkjenne Russland anneksjon av Krim. Han har også kritisert USAs politikk i Ukraina.

Kissinger vil at USA skal godta at Russland har spesielle interesser i de tidligere Sovjet-republikkene, slik som Ukraina, Hviterussland, Georgia og Kasakhstan.

I et intervju med The Atlantic gir han uttrykk for en slik politikk:

Goldberg: Can we reset relations with Russia?

Kissinger: “Reset” is not the appropriate word. I prefer “adaptation to the new circumstances of a world in upheaval.” The issue is whether both countries are able to achieve their minimum security objectives and cooperate towards stability in regions within their reach? It is a formidable, but necessary, enterprise.

Kissinger sier at for å forstå Vladimir Putin er det viktig å lese Dostojevskij og ikke Mein Kampf. Han framstiller Russland som et land som er svakt og som ønsker sikkerhet og ikke aggressjon. Grunnen til at det teller hva Kissinger mener, er at han er en av nestorene i djupstaten. Han sitter i alle de tenketanker og klubber som er av betydning. Og han fører samtaler med Trump om hva som bør være USAs nye strategi.

I tråd med denne tenkninga må da USA akseptere sitt nederlag i Syria, men det vil nok ikke koste Donald Trump særlig mye. Verre er det for alle de europeiske Putin-haterne i europeisk politikk og europeiske medier hvis sjefen i Washington gir dem beskjed om at nå er det Kina og ikke Russland de skal hate. De klarer nok å snu kappen med vinden, for de vet jo hvem som er sjef, men det skal bli gøy å se på.

Forrige artikkelRå desinformasjon Dagsnytt atten
Neste artikkelAleppo og stedfortrederkrigen i Syria
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).