oss 100 kroner!
Av Joseph Kishore, USA
Forut for president Barack Obamas «avskjedstale til nasjonen», var det store oppslag i media rundt temaet «arven etter Obama». Dette har inkludert smiskende hyllester der presidenten er portrettert som en brilliant taler, progressiv reformist, visjonær og en mann av folket.
I forsøket på å forme fortellingen om Obamas presidentperiode, la Det Hvite Hus ut en video med komikerne Ellen DeGeneres og Jerry Seinfeld, skuespillerne Leonardo DiCaprio og Tom Hanks, tidligere basketballstjerne Michael Jordan og andre kjendiser, der de priset det «historiske øyeblikket som beviser at, ja, vi kan skape framskritt». Slike absurde og kvalmende utgytelser bevitner ikke den 44. presidentens kvaliteter eller prestasjoner, men den intellektuelle, politiske og moralske forringelsen blant USAs kulturelle establishment.
Oversatt og redigert av Anne Merethe Erstad
For Obama og de privilegerte sosiale lagene som omkranser Det demokratiske partiet, kan arven bli kreert med honningsøte fraser og dyktig markedsføring. Millioner av mennesker vil imidlertid dømme administrasjonen på bakgrunn av dens handlinger.
Det ville kreve mye mer plass enn det som er tilgjengelig her, for å skildre selv i store trekk detaljene i den faktiske merittlisten til Det Hvite Hus under Obama. Like fullt, enhver objektiv vurdering av de siste åtte årene vil måtte inkludere følgende elementer:
-
Endeløs krig
Obama er den første presidenten i USAs historie som har sittet to perioder der nasjonen hele tiden har vært i krig. Dette omfatter de fortsatte blodsutgytelsene i Afghanistan og Irak, bombingen av Libya, den seks år lange krigen for regime-endring i Syria og støtte til den Saudi-ledete ødeleggelsen av Jemen. En fersk undersøkelse viste at i 2016 var USAs «Special Operation»-styrker utplassert i 138 nasjoner – eller i 70 prosent av verdens land.
«Det 21. århundrets kriger», som begynte under Bush og ekspanderte under Obama, har drept mer enn en million mennesker og drevet flere millioner på flukt fra sine hjem – og produsert den største flyktning-katastrofen siden Andre verdenskrig. Obamas «dreining mot Asia» har nøret opp under spenninger fra Sør-Kina-havet til India og Pakistan. Denne presidenten forlot Det Hvite Hus mens NATO utplasserer tropper i Øst-Europa, midt i et anti-russisk krigshysteri oppildnet av media og Det demokratiske partiet.
Obama er «drone-presidenten» som har hatt tilsyn med drapene på rundt 3000 mennesker i Pakistan, Jemen, Somalia og Libya gjennom ubemannede, flygende farkoster – i tillegg til mange tusen flere i Irak og Afghanistan.
-
Demokratiske rettigheter
Minst tre av personene som ble drept var statsborgere i USA. Erklæringen fra Obama-administrasjonen i 2011 om at presidenten har myndighet til å (snik-)myrde hvem som helst, inkludert USAs statsborgere, uten en rettferdig rettergang, oppsummerer den tidligere grunnlovsjuristen og professorens holdninger til grunnleggende demokratiske kjøreregler.
USAs internerings- og tortursenter i Guantanamo-bukten, som Obama forpliktet seg til å stenge da han ble innsatt som president, er fortsatt åpen. Chelsea Manning, som modig avslørte krigsforbrytelser i Irak, ble dømt til å sone 35 år i Fort Leavenworth, Texas. (Manning ble benådet like før Obama fratrådte presidentembetet, og vil slippe ut i mai, etter seks og et halvt år. Overs.anm.) Under Obama har Det Hvite Hus straffeforfulgt flere varslere anklaget for spionasje, enn alle andre administrasjoner til sammen. Edward Snowdon ble tvunget i eksil i Russland under trusler om rettsforfølgelse eller verre, mens grunnleggeren av WikiLeaks, Julian Assange, forblir fanget i Equadors ambassade i London.
Det nasjonale sikkerhetsbyråets (NSA) massive overvåkingsprogrammer, som ble avslørt av Snowdon, er fortsatt på plass og ikke en eneste person har blitt rettsforfulgt for åpenbar ulovlig og grunnlovsstridig aktivitet. Med kunngjøringen om behovet for å «se framover, ikke bakover», ga Obama fritt leide til Bush-administrasjonens embetsmenn som institusjonaliserte tortur. Noen av dem, som CIA-direktør John Brennan, fikk toppjobber i Obamas administrasjon.
Obama har utvidet militariseringen av politiavdelinger og har grepet inn i rettsvesenet for å opprettholde politi-misbruk som bryter med grunnloven.
-
Sosial ulikhet
Obama tiltrådte embetet umiddelbart etter den økonomiske krisen i 2008, og fokuset for hans administrasjon har vært å gjenopprette rikdommen for det finansielle aristokratiet. Siden bunnpunktet i mars 2009 (to måneder etter president-innsettelsen) har aksjeverdier blitt mer enn tredoblet – ved hjelp av «kvantitativ lettelse»-politikken til sentralbanken i USA. De som i overveldende grad har nytt godt av denne nye spekulasjonsorgien, er den øverste én-prosenten i befolkningen. Samlet kvartal-profitt for storselskapene økte fra 671 milliarder dollar ved slutten av 2008 til 1.636.000 milliarder i 2016. Og formuene til de 400 rikeste statsborgerne i USA økte fra 1.570.000 milliarder til 2.400.000 milliarder.
I den motsatte enden har åtte år med Obamas administrasjon produsert synkende lønninger, økende levekostnader og økende gjeld. Nesten 95 prosent av alle nye jobber under Obama-administrasjonens «tilfriskning» har vært midlertidige eller deltidsjobber, ifølge en fersk undersøkelse fra Harvard og Princeton. Andelen av arbeidere i midlertidige jobber har økt fra 10,5 prosent til 15,8 prosent. Obama hadde kontrollen med konkursene i bil-selskapene tidlig i hans presidentskap (som påtvang et generelt 50-prosent kutt i lønningene til alle nyansatte). Han støttet konkursen i Detroit og den kraftige nedskjæringen i pensjonen for byens ansatte. I utdannings-«reformens» navn hadde han oppsyn med bølgen av offentlige skoler som ble stengt og angrepene på lærere – flere hundre tusen av dem ble oppsagt.
Når det gjelder Obamas viktigste innenlandske initiativ, «den overkommelige helseutgift-loven» (Affordable Care Act), har intensjonen og det faktiske resultatet vært å flytte helsekostnader fra storselskaper og stater over til individer. Storselskapene har kuttet kraftig i dekningsgraden og arbeiderne er tvunget til å betale ublu priser for annenrangs helsehjelp. En statistikk oppsummerer konsekvensene: For første gang siden toppen av AIDS-epidemien i 1993, falt forventet levealder i USA mellom 2014 og 2015, på grunn av økende dødelighet blant voksne, forårsaket av rusmiddel-overdoser, selvmord og andre manifestasjoner på sosial nød.
Ingen oversikt over arven etter Obama vil være komplett uten å merke seg ytterligere to statistikker. Siden 2009 har omkring 10.000 personer blitt drept av politiet i USA, mens Obama-administrasjonen har deportert rundt tre millioner immigranter – mer enn noen annen administrasjon i USAs historie.
Så er det mannen i seg selv. Det mest slående er Obamas tomhet. Fra hans første betydningsfulle tale, på demokratenes kongress i 2004, har media hyllet Obama som en stor taler. Likevel: i løpet av et tidsrom på 12 år i offentlige stillinger på føderalt nivå, inkludert åtte år i Det Hvite Hus, etterlater ikke Obama seg en eneste setning fra en tale eller et intervju som vil bli husket.
Alt ved Obama, som tiltrådte embetet etter å ha blitt kalt «Årets markedsfører», er falskt og tilgjort. Det eneste han konsekvent tilkjennegir er likegyldighet, en merkelig utilnærmelighet, en mann uten kvaliteter.
Personligheten er forbundet med funksjonen. Mer enn noe annet har Obama vært president for etterretningstjenestene. Hans politiske overbevisninger virker ikke å strekke seg ut over CIAs instruksjonsbøker. For dem som tar seg bryet med å se nøyere etter i bakgrunnen, har det alltid virket å være hender som ledet ham på veien mot Det Hvite Hus.
For herskerklassen har Obamas særlige funksjon vært å smelte sammen hans person og hans administrasjons identitetspolitikk, med Wall Streets og det militære etterretningsapparatets absolutte dominans. «Forandringen» Obama skulle representere, lå i hudfargen hans. Ikke i innholdet i politikken.
De i navnet liberale og pseudo-venstre-organisasjonene til den øvre middelklassen som omgir Det demokratiske partiet, hyllet valget av Obama som en forvandlingens begivenhet. De grep opphøyelsen av en afrikansk-amerikaner som en mulighet til å oppgi sitt foregivende om opposisjon. Hans embetsperiode har imidlertid demonstrert at det er klasse, og ikke rase, som er den avgjørende sosiale kategorien.
Midt i alle kommentarene om Obamas «progressive» arv, er det ingen som virker i stand til å forklare hvorfor åtte år med Obama i Det Hvite Hus ryddet veien for valget av Donald Trump. Men samfunnslivets bitre realiteter, det utbredte sinnet og skuffelsen ledet til en kollaps i velgernes støtte til Det demokratiske partiet, sammen med en generell, desillusjonert følelse i forhold til hele det politiske establishment.
Det Obama nå etterlater verden, er en rasende konflikt mellom to ytre høyre-fraksjoner i herskerklassen: Trump-administrasjonen, som forbereder en autoritær og militaristisk oligarkenes regjering, og dens kritikere; rasende over at han, foreløpig, er nølende til å fortsette deres forberedelser til krig mot Russland.
Rullebladet til Obama-administrasjonen og skussmålet til mannen selv vitner i bunn og grunn om strukturen i amerikansk politikk – et stivnet og reaksjonært establishment som mangler enhver form for grunnleggende støtte der den står på toppen av en heksegryte av sydende sosiale spenninger. Den sanne arven etter Obama er en enda dypere krise i den amerikanske kapitalismen og tilsynekomsten av en ny periode med sosiale og revolusjonære strider.
