Når krybba er tom, bites hestene

0
Et oligarki av finanskapitalister mener at de har rett til å forme framtida på kloden.

I avisa Klassekampen har redaktør Bjørgulv Braanen en skarp analyse av klassekarakteren til Donald Trumps politikk. Han peker på at mens Trump bruker retorikk og formuleringer som kunne vært hentet fra Roosevelts New Deal, har han samtidig sørget for at å usynliggjøre den amerikanske overklassens enorme rikdom.

«Da Trump slo fast at hans administrasjon ville bygge veier, motorveier, bruer, flyplasser, tunneler og jernbane over hele landet, var det som hentet direkte ut av New Deal-programmet.  …
Men hva er det som virkelig har forsvunnet som dogg for sola i Trumps verden: den amerikanske overklassen. Inntektsforskjellene i USA er enorme og øker hver eneste dag. De øverste 20 prosentene eier nå 88 prosent av landets rikdommer, mens de 80 prosent på bunnen har 12 prosent.»

Dette er svært riktig og det er helt sentralt. Men det Braanen unnlater å nevne er at forskjellen mellom de 99% og de 1% (egentlig 0,1%) økte voldsomt under Obama. Obamas regjering sørget for at finanskapitalen og Wall Street fikk bruke statskassa som kassakreditt, mens arbeiderklassen og lokalsamfunnene ble plyndret.

Etter finanskrisa har 93% av all inntektsøkning i USA gått til de 1% rikesteMen det var de superrike, de 0,01% som forsynte seg med 37% av dette igjen.

Obama og Trump representerer bare hver sin fraksjon i overklassen og bak den arbeidervennlige retorikken vil Trump sørge for at hans klasse, de superrike, blir enda rikere. Både gammelpresident Jimmy Carter og amerikanske forskere har pekt på at USA er et oligarki der det er de superrike som får det som de vil, mens folket holdes utenfor.

Betinget støtte fra Sanders

Det som også hører med i bildet er at et stykke på vei stiller Bernie Sanders og ledelsen i USAs fagbevegelse seg bak programmet til Trump. Ifølge Washington Post uttale Vermont-senatoren Sanders følgende som kommentar til at Trump skrinlegger TPP:

“I am glad the Trans-Pacific Partnership is dead and gone,” Sanders said. “For the last 30 years, we have had a series of trade deals — including the North American Free Trade Agreement, permanent normal trade relations with China and others — which have cost us millions of decent-paying jobs and caused a ‘race to the bottom’ which has lowered wages for American workers. Now is the time to develop a new trade policy that helps working families, not just multinational corporations. If President Trump is serious about a new policy to help American workers, then I would be delighted to work with him.”

Toppene i fagforeningsbyråkratiet har gått enda lenger. 24. januar hadde Trump et møte med de mektigste lederne i USAs fagbevegelse. Disse folkene er kjent for å gjøre alt de kan for å holde arbeiderklassen i sjakk, og fornektet seg heller ikke nå. Forut for møtet sa Leo Gerard fra United Steelworkers:

“Today’s action draws a line in the sand that hopefully is just the start of President Trump’s promised, pro-worker, pro-income-growth agenda that prioritizes revitalizing manufacturing. We look forward to working with the current administration on overcapacity in steel, aluminum, and on currency manipulation and other unfair trade practices,”

Trilliondollarprogrammet

Demokratene i Senatet har svart på Trumps planer om å bygge infrastrukturen i USA med å lansere sitt eget «trillion dollar infrastructure plan», altså 1000 milliarder dollar (eller noe over et norsk oljefond) til infrastrukturutbygging. Som jeg har pekt på mange ganger har politikken under presidenter fra begge partier vært å la infrastrukturen forfalle, slik at deler av USA er på tredjeverdennivå.

Mesteparten av USAs infrastruktur ble bygd rett etter annen verdenskrig. Dette bidro til en voldsom vekst og til å gjøre USA til verdens ledende supermakt. I dag bruker USA bare 0,6% av sine offentlige budsjetter på investeringer i infrastruktur. Det er langt under Canada som bruker 2,9% av BNP. Og langt bak Tyskland, som har vedtatt en femårsplan for infrastrukturinvesteringer som tilsvarer 52 milliarder dollar.

Brukollaps i Minneapolis

Sanders kvalifiserer sin støtte til Trumps program slik:

“President Trump campaigned on rebuilding the infrastructure. Let’s do it, but let’s do it in a way that does not provide huge tax breaks to the wealthiest people in this country and to the largest corporations,”

Og hans egen «Agenda for America» skiller seg fra Trumps plan på en lang rekke områder, og er mer en tradisjonell sosialdemokratisk klassesamarbeidsmodell. Men den har som vi ser berøringspunkter med Trumps program.

Det gjenstår å se hva som kommer ut av all denne støyen. Grunnen til at amerikanske kapitalister ikke investerer i produksjon og infrastruktur i USA er at profittraten er for lav. De får mye mer profitt på investert kapital ved å investere i Kina eller i lavkostland, og ikke minst får de mye mer profitt ut av finansmanipulasjoner enn av produktiv investering. Trump sier at han skal løse dette med skatteletter, men tradisjonelt går skatteletter stort sett til å gjøre overklassen rikere.

Globalismens knekk og krisa i kapitalismen

Begge partier i Kongressen står nå egentlig for en America First-politikk. (Nå har alltid USAs egeninteresser kommet i første rekke for Kongressen, med unntak av Israel-politikken, men nå blir det mye skarpere.)

Hvis USA skal «ta jobbene hjem» betyr det ikke bare konkurranse mot Kina. Det betyr vel så mye konkurranse mot Europa, og ikke minst Tyskland. Krisa i imperialismen tvinger fram en mye mer knallhard kamp mellom de imperialistiske stormaktene, og der kan ikke Europa vente seg noen milde gaver fra Washington.

Og skal de gjøre alvor av å ta industriproduksjon tilbake til USA, så vil det være en robotisert industri som ikke vil gi mange jobber. Kina og Europa satser så mye på industriroboter at dersom USA skal konkurrere med dem, så blir det å gjøre det samme.

Etter at globalismen gikk på noen store smeller i 2016 har den ironiske situasjonen oppstått at mens USA trekker seg fra TPP og kanskje også fra NAFTA er det Kinas president Xi Jinping som står på World Economic Forum og taler om globaliseringas nødvendighet. Det er riktignok en «globalisering med kinesiske særtrekk», men likevel.

Alt dette henger sammen med den vedvarende krisa i kapitalismen. Siden finanskrisa har veksten i de rike landa vært historisk lav. Og i 2016 meldte IMF om en «dramatisk bremsing» av verdenshandelen siden 2012.

Veksten i verdenshandelen holder knapt nok tritt med veksten i verdens BNP og ligger på halvparten av det som har vært vanlig de tre siste tiårene. Norsk debatt, enten det dreier seg om innenrikspolitikk eller utenrikspolitikk, handler nesten utelukkende om retorikk og overflatefenomener. Men det som ligger under de store skiftene vi ser nå, handler om en serie underliggende kriser i det kapitalistiske verdenssystemet, problemer som ingen retorikk kan prate seg ut av.

Fra midten av 2007 til nå ligger den gjennomsnittlige veksten i verdens eksportvolum på ca 1,5% skriver DWN. Det er en tredel av hva som var tilfelle i perioden 1991–2007. Og i Tyskland har sosialdemokratenes Sigmar Gabriel begynt å drømme om «Kjerne-Europa».

Resultatet kan ikke bli noe annet enn en all manns kamp mot alle der rivaliseringa skjerpes på alle kanter, noe som igjen vil utløse nye kriger og konflikter. Vil du ha en løsning på elendigheten? Den finnes ikke innenfor rammene av det kapitalistiske systemet.

Forrige artikkelEt NATO-fritt Norge
Neste artikkelKinas investeringsbank tar opp konkurransen med Verdensbanken
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).