Davos-eliten spør seg: – Er vi en del av problemet?

Førte den globale elitens entusiasme for grenseløs kapitalisme til et populistisk backlash?
Milliardærklubben World Economic Forum som er klubben for de tusen rikeste selskapene i verden, de aller mest søkkrike dollarmilliardærene og deres politiske vasaller har i årevis drevet sin globalistiske agenda. 2016 ble det året da globalismen sprakk og det går ikke upåaktet hen, sjøl blant de rike og mektige i Davos. Det er nytt årsmøte for den transnasjonale kapitalismen 17. – 20. januar 2017 og enkelte som kommer dit har allerede begynt å spørre seg om de faktisk er en del av problemet. Dette skriver Matthew Campbell og Simon Kennedy på nettsida til Bloomberg.

Kenneth Rogoff, som er en av de faste i Davos, og som har vært sjeføkonomi i IMF, sier:

A joke I’ve told 1,000 people in the months since leaving Davos is that the conventional wisdom of Davos is always wrong,”  “No matter how improbable, the event most likely to happen is the opposite of whatever the Davos consensus is.”

Campbell og Kennedy skriver:

In its four decades of existence, the WEF has nurtured a broad consensus in favor of globalization and open markets. At its core is the notion that capital, goods, and people should be able to move freely across borders, a principle that can deliver huge benefits to those with education and money but seems terrifying to those without either. For the 3,000 people who will convene in the small Swiss town from Jan. 17 to 20, the 2017 event could be a moment of reckoning. At speakers’ podiums, coffee bars, and the ubiquitous late-night parties, they’ll be asking themselves whether Davos has become, at best, the world’s most expensive intellectual feedback loop—and, at worst, part of the problem. “Since the recession, the boom has benefited the upper-income earners and done little for those in the middle or on less. That’s the backlash,” says Nariman Behravesh, the chief economist for research provider IHS Markit. “The Davos vision of the world has not delivered a broad-based economic recovery.”

Milliardærene vil samles i kaffebarer og lounger i Davos og snakke bekymret om hvordan de skal berge det globalistiske prosjektet sitt. IMF-sjef Christine Lagarde, som nylig ble dømt for alvorlig økonomisk mislighold av milliarder – uten å få straff, foreslår å lansere «en globalisme med et annet ansikt, som ikke ekskluderer folk underveis». BlackRocks viseformann Philipp Hildebrand sier at man må gjøre noe «nyposisjonering» for å vise at «Davos kan takle det grunnleggende problemet med ulikhet».

Davos-eliten vil prøve å klekke ut nye planer for å fortsette det globalistiske prosjektet sitt, men det er svært interessant at de i 2017 må innrømme at folket ikke liker dem.
Og det er interessant at den deltakeren det er knyttet mest interesse for er Davos-nykommer Xi Jinping, som vil lansere Kinas visjon for internasjonalt samarbeid.

 

Les også: Hva er World Economic Forum og hva er det de planlegger?

  28 kommentarer til “Davos-eliten spør seg: – Er vi en del av problemet?

  1. 14. januar 2017 klokka 08:13

    Selv tror jeg på “cosmo=localization”!

    “We must rethink the way our economic system works. I believe in “cosmo=localization”: everything that is heavy should be local and everything that is light is global. Another way to name this would be to talk about ‘subsidiarity in material production’, i.e. to produce as close as possible to the place of need. This is important because transportation nearly has three times the environmental cost of production. We need to reorganise the world’s industrial system with distributed manufacturing. Think about the coffee cups you get from your local Starbucks. They are made from petrol extracted in Saudi Arabia, which has taken nature one million years to produce (!), this is then shipped to China to be turned into those plastic covers, then reshipped across the world. Think of all the resources used for items with an average lifespan of 15 seconds for an espresso cup. There is such a waste in our current system, that we desperately need a transition. A transition towards decentralised, on-demand manufacturing which has access to common global knowledge, using only what we need, with biodegradable and modular constituents, rather than ‘planned obsolescence’.

    I am not at all against globalization, quite the contrary. However, concerning physical goods we need to relocate production. It is absurd that a tennis ball used in a Wimbledon match has travelled 40’000km during its production.

    To lower this growth of our usage of materials to under 1%, the mutualisation of goods is our best way forward. A shared car can replace a very large number of individual cars for example. We need to apply this principle systematically.”

    Les intervjuet!

    – Michel Bauwens on the Commons Transition: https://blog.p2pfoundation.net/michel-bauwens-on-the-commons-transition/2017/01/06

    En ny verdensorden må være kosmolokal! Dette vil si at kunnskap er fri og global, uten patenter og betalingsvegger, hvor man bygger globale kunnskapsnettverk åpne for alle.

    Produksjonen relokaliseres derimot. Hvilket vil si at en bil som skal benyttes på Gjøvik bygges på Gjøvik!

    “We are currently experiencing both a failure of the State and of the market, and so we need new initiatives from civil society to address and solve these issues. I can give you an example: Wikispeed is a community project that has led to a car that claims to be five times more fuel-efficient than any other on the market but, they can’t seem to gain interest from financiers because they refuse to use patents, and so their ‘business model’ is teaching their method, which means such a car is not being produced.”

    Allikevel vil vi ikke bygge mange biler, fordi biler MÅ deles. At alle skal ha hver sin bil er totalt horribelt. Først og fremst må vi bygge gangbare byer, slik at byene stenges for annet enn nyttetransport. Hamburg er på god veg! De bilene vi trenger, f.eks. for å besøke slekt i utilgjengelige dalfører, må være del av allmenningene, ikke private statussymboler. Selv i dagens situasjon kunne vi med enkelhet ha redusert biltettheten til 1/13-del ved felles delingsplattformer.

    Oppsummering for de nye allmenninger:

    A) Fri kunnskap og globale kunnskapsnettverk.

    B) Lokal produksjon av gods.

    C) Maksimal deling. Slutt på privat hytte, privatbil og annet. Inn med DNT, bilnettverk, felleshager, lommetun o.l.

    • ⒶF
      14. januar 2017 klokka 10:57

      God søndag, Øyvind.

      En replikk til ovenstående: Du vet jo at jeg er interessert i de langsiktige visjonene for det post-kapitalistiske samfunn, og har sans for mye av commons-tanken på mange områder. Mye av det samsvarer jo bra med mine anarko-syndikalistiske idealer og nødvendigheten av å organisere produksjon og samfunn i mindre enheter.

      Men i oppsummeringen for de nye allmenninger lurer jeg på om ikke et viktig moment er utelatt, og det er noe du selv har påpekt mange ganger i andre sammenhenger, nemlig “allmenningenes uregulerte tragedier. For det første er det nå sånn at vi liker å eie ting, og ha mest mulig personlig kontroll på våre nærmeste omgivelser. Frank Zappa, som denne nettavisens fremragende redaktør av og til låner sitater fra, sa en gang, sikkert til redaktørens fortvilelse dersom han er klar over det, at “communism doesn’t work because people like to own stuff”.
      Med fare for å høres ut som en Høire-mann, må jeg nesten bare få minne om at folk er ulike. For en person full av tiltakslyst og -evne, kunnskap og praktiske ferdigheter, som bygger noe som aldri ville funnet sted som resultat av noe kompromiss eller fellesprosjekt, vil det ofte være umulig å uten videre legge sitt prosjekt/ livsverk åpent for allmenningenes uregulerte tragedier. Den som har et inderlig forhold til en konstruksjon fordi han selv har tenkt den ut og bygget den, vet hvor alle bolter og muttere sitter og hvorfor, vil ikke godta at det er et felleseie som skal ramponeres og slites ut og vansmekte under manglende kompetent vedlikehold pga. at ingen får lov å ha skikkelig ansvar for/ eie noe som helst. Denne skapergleden og -evnen, og alt arbeidet med realiseringen gir uvergelig en sterk følelsesmessig tilknytning og eierskapsfølelse til prosjektet. Dette må respekteres og tas med i planen. Frivillig deling, og deling ikke minst av kunnskap, er noe annet og helt nødvendig. Men folk må få lov å eie og bestemme litt sjæl på egen tomt, ellers ser det ut til at våre ideologier skilles ved spørsmålet om individ/ samfunn og personlig frihet vs samfunnsbehov/ tvang.

      Den personlige friheten må opplagt aldri få bli så overordnet at den kan brukes til å ideologisk forsvare den grad av urettferdighet som nå finnes. Som Bongard sier, “vi kan sikkert holde oss med noen millionærer, men vi kan ikke holde oss med milliardærer.” Men hva om det virkelig var “forbudt”, f.eks. med egen hytte? Sett at jeg går noen mil inn i svarteste skauen, eller tøffer ut på et av de ytterste skjæra, og langsomt og med egne hender bygger meg mitt lille, tilbaktrukne sted for kontemplasjon, og delvis naturalhusholdning, slik min morfar og hans fetter i sin tid gjorde på en holme de kjøpte billig av en øybonde for hundre år siden. Så, når stedet er omgjort til et paradis i skjæringspunktet mellom vill natur og menneskelig aktivitet, kommer noen sk. myndigheter og forteller meg at hytta mi er å anse som felleseie, at det er folk fra f.eks. Asker, f.eks. en familie som heter Jagland (eksempelet er tilfeldig valgt), som nå ønsker å ta ei ukes ferie der, så nå må jeg egentlig levere fra meg nøkkelen, dersom det er lås i dørene, og fortrekke slik at andre også kan få glede av stedet som jo pr. definisjon er felleseie. Tror du jeg ville sovet godt om natta når jeg visste at ute på hytta, der surrer det fremmedfolk rundt og gjør alt på feil måte? Spiser opp matforrådet mitt, knekker tollepinner i prammen uten å vite hva slags treslag som skal brukes til en ny, pisser ovafor brønnen og generelt oppfører seg sånn som folk alltid gjør når det ikke er deres sted? Skal jeg forvente å finne igjen hytta med et rom fjernet og nytt tilbygg i stedet, eller kanskje revet helt (den var jo alles, altså ingens, og det er en menneskerett å få rive den like mye som det er å få bygge den)? Nei, jeg ville ikke sovet godt i det hele tatt. Jeg ville derimot gått fullstendig i frø av frustrasjon, og på en dårlig dag kanskje lada hagla og dradd ut og kjeppjaga dem, eller senka dem midtfjords i sin egen bedritne cabincruiser.

      Og hvem skal håndheve noe sånt, og hvordan? Skal væpnet politi bruke tåregass og utsultingstaktikker for å få meg ut av hytta mi for at The Jaglands skal kunne feriere der?

      Da kan vi like gjerne spare oss bryet med å gire om samfunnet, og bare bli der vi er nå til krigen tar oss, for det å bytte ufrihet mot ufrihet med bare litt andre regler er jeg knapt interessert i.

      Jeg vet at sosiale strukturer, det som gir grunnlag for det magiske ordet “tillit” som et evolusjonsmessig revolusjonerende alternativ tii “dyp mistro” (menneskets opprinnlige følelser overfor fremmede), er skjøre greier, og det er nærmest et lite mirakel at det finnes tillit i menneskeverdenen i det hele tatt. Men det er kun i en verden der de usynlige, sosiale strukturene og føringene er så sterke at folk er temmet fullstendig til tanketomme pudler uten å forstå det selv, at man kan ha tillit til et system der man fratas all eiendomsrett og alt personlig ansvar.

      Ps: Bilfabrikk i hver bygd går ikke an. Å bygge en moderne bil er resultatet av så inni hampen mye aktivitet globalt, og så mye transport at det må nesten skje mer sentralisert.

      • Ullern
        14. januar 2017 klokka 13:39

        “… må jeg nesten bare få minne om at folk er ulike.” – Vennligst hold meg utenfor. Jeg er blitt folk, sies det. Og det er ikke meg som er ulik her i garden! Makan til ville beskyldninger. Det “om at folk er ulike” gjelder bare dersom alle levende er ulik, og alle døde er lik. Inni er vi like, men det er innenfor der vi er ulik.

        Med sosiale strukturer og sånn, så trenger vi egentig bare å passe på at alle får omtrent som vi trenger – og at ingen hamstrer urimelig. Og så til hver, type et par tusen kalorier om dagen, varme, trygt sovested samt mobiltlf (slik er tidens oppdatering av Maslow). Vanskelig nok, det. – Stoler ikke helt på at iphoner skaper demokrati.

        Ellers grei kommentar. – Jeg vil også gjerne ha hytta i fred. Men Zappa m. fam. kan få låne den.

        • ⒶF
          14. januar 2017 klokka 14:03

          Ja, helt klart. Urimelig hamstring/ kapitalakkumulasjon skal vi ikke ha noe av, og grunnbehovene bør kunne dekkes ved borgerlønn og rimelig høy deltakelse i drittarbeid til felles nytte.

          Inni er vi like, men det er utenpå. Jeg må innrømme at det ikke er spesielt ofte jeg får høre at det er blitt folk av meg tross alt, men det har jo hendt at en naiv tulling har gått fem på, eller så er det kanskje noe man av og til sier for å trøste.

        • Ola
          14. januar 2017 klokka 16:37

          Steigans kamerat,president Xi,er hovedtaler på kommende Davos-møte… Han tar visst sikte på Kinas lederrolle i fortsatt globalisering,etter tvilen med Trump…(drudgereport=)

          • Pål Steigan
            14. januar 2017 klokka 16:51

            Du må legge av deg slike fordommer. Xi Jinping er president i verdens mest folkerike land med en betydelig kapitalistisk sektor og omfattende imperialistisk virksomhet. Han er naturligvis ikke noen kamerat av meg. Jeg har ingen “kamerater” på ledelsesplan i noe land i verden. Jeg står fullstendig fritt og er uavhengig til å gjøre analyser på grunnlag av den kompetanse og innsikten jeg måtte ha. Alle mine analyser står for min egen regning og jeg verken kan eller vil dekke meg bak noen.
            Men takk for at du leser og tar deg tid til å kommentere.

      • jostein bjøerkmo2
        14. januar 2017 klokka 14:02

        Flott

      • 14. januar 2017 klokka 14:36

        Her er du dessverre et offer for Fake News. Garret Hardins berømte essay fra 1968 er reinspika propaganda og et av historiens verste eksempler på Fake News, som har blitt et narrativ og en sannhet.

        Hardin beskriver ikke allmenningene, ei heller ikke allmenningenes tragedie, fordi en allmenning er ikke et “free access regime”, som er hva Hardin virkelig beskriver. En allmenning er ikke en allmenning uten et eierskap, altså verbet “commoning”. Uten “commoning” eksisterer ikke “the Commons”. Commoning er den aktive forvaltningen av et commons. Dessverre har vi ikke et godt verb for commoning i det norske språket.

        Les mer om “The tragedy of the tragedy of the commons” her: https://www.google.no/search?q=tragedy+of+the+commons&ie=utf-8&oe=utf-8&client=firefox-b-ab&gfe_rd=cr&ei=7SN6WPSiEevk8AeYlozwCw

        David Bollier forklarer også disse sammenhengene i sitt intervju hos Levevei.

        Ellers forundrer det meg at en selverklært anarkist har så lite tro på anarkismens iboende skaperkraft. Wikispeed har vist at en desentralisert bilproduksjon er fullt mulig, søk deg opp på p2p-wikien. Desentralisert bilproduksjon og vareproduksjon kan akselereres ytterligere så snart man blir kvitt patentregimet etc, som legger alvorlige hindringer på den menneskelige kreativitet.

        Les deg også opp på arbeidene til anarkisten Kevin Carson hos p2p-foundation, som mener at en desentralisert vareproduksjon er uunngåelig.

        – The Desktop Regulatory State: Kevin Carson’s new book on Open Source Government

        Tviler på at Zappa har lest boka til Bongard, ergo så har han ikke peiling. Mennesker liker bling-bling, men i inngruppa gir vulgær materialisme ingen status, dette funker best i massesamfunn.

        Jeg er kosmolokalist. Lommedemokratiet til Bongard vil utvilsomt være kosmolokalt!

        • 14. januar 2017 klokka 14:46

          Huff og huff, jeg lenket til Google-søket. Da blir du bare ytterligere forvirret og overøst av fake news. Selvsagt mente jeg å lede deg til p2p-wikien: https://wiki.p2pfoundation.net/index.php?title=Special%3ASearch&profile=default&search=Tragedy+of+the+Commons&fulltext=Search

        • ⒶF
          14. januar 2017 klokka 16:16

          Jeg mener fremdeles at eiendom kun er tyveri når det er snakk om akkumulasjon i en grad som gjør merkbart innhogg i livsgrunnlaget til felleskapet.

          At alle skulle slutte å være fascinert av, og ville eie bling i et inngruppebasert samfunn, tror jeg rett og slett ikke noe på. Det er funksjoner og tilbøyeligheter i menneskesinnet som vil gjøre at mange individer i tillegg til sitt “offentlige” liv i konkret samspill med andre, også har et personlig, indre liv som for noen av oss er vel så vesentlig for trivselen å kunne få ha og oppholde seg i, så mye som det er praktisk mulig. Og da kan bling’en ha en annen rolle enn å være statussymbol. ALT dreier seg ikke om skryt og synlighet og handikapprinsippet. Selvvalgt alene-het og personlig autonomi er verdier som er vanskelig å formidle til andre enn dem som kjenner det på seg selv. Og alle materielle ting er ikke bling, og det som imponerer én, kan være ufyselig eller uinteressant for en annen.

          La oss si at jeg lager et bilde, kaller det kunst, og henger det opp på en trestamme i hagen der jeg selv har glede av det. Er det felleseie? Nei. Er det bling? For noen, utvilsomt. For andre ikke. For meg er det kunst, og for atter andre er det søppel. Er du sikker på at jeg ville slutte å like mobilen min hvis det ble klart for meg at ingen egentlig er spesielt imponert over at jeg har en sånn?

          Ang forskjellene på allmenninger og allmenninger er nå en ting hvilke ting f.eks. Bollier tar med i betraktningen, men du skrev da vitterlig at det må bli slutt på privat hytte og privat bil … 😉 Aktiv, felles forpliktende forvaltning av allmenningene er selvfølgelig nødvendig, der er vi helt enige. Men jeg vil ikke at alt jeg og andre gjør og skaper skal være alles sak og eiendom, for, som i allmenningens tragedier, er “alles” ofte det samme som “ingens”, og det fører til forfall dersom det ikke innbefattes av den definerte allmenningen som det skal finnes regler for forvaltningen av. Den private sfære må kunne opprettholdes også i et desentralisert og gjerne inngruppe-basert fremtidssamfunn, og i den sfæren vil det finnes privat eiendom som kun virker fordi noen eier den og skifter batterier og renser ut støv innimellom, det gjelder uansett hvor små forhold man drar det ned til.

          Det med veldig desentralisert bilproduksjon skal jeg se nærmere på, men synes det virker som en unødvendig og vanskelig ting, selv om det skulle kunne være mulig. Jeg tror visse ting er så innmari tjent med stordriftsfordeler at vi ikke bør forsøke å komme utenom, vi må heller fordele arbeid, eierskap/ fortjenste og styring av bilfabrikken på en bedre og mer rettferdig måte. Men klart, veldig mye produksjon skal være lokal, nesten all faktisk, men biler og datamaskiner og fly og romfartøy er et par av unntakene. Tror jeg.

          Det begynner å ane meg at den største forskjellen på oss ikke er at du er tradisjonalist og kosmolokalist, og jeg pragmatisk teknologioptimist og “personlig anarkist”, men at du er idealist og jeg ikke er det.
          Jeg skal være den første til å innrømme, ja gjerne rope ut på torget, at mennesket fungerer best sosialt og økonomisk i små sammenhenger der det finnes både tilhørighet og sosiale kontrollmekanismer, og at jeg gjerne vil at samfunnet skal bygges på denne innsikten. Men det virker for meg som om du mener at det blir rein idyll, og at alle vil være snille og enige og dele alt, bare de får bo på et lommetun. At vi blir like, og kanskje ganske like Øyvind Holmstad av det.
          Jeg skulle ønske det var sånn, det ville gjort det mye lettere å planlegge for neste totalitære prosjekt! 😉 Men jeg har forlengst innsett at verden i sin helhet og menneskeheten nok aldri blir helt etter min smak, og at de andre har samme krav på frihet til å leve etter sine verdier som jeg har på å få å leve etter mine. Du sier jo selv ofte at du er omgitt av folk du ikke føler du har noe som helst til felles med. Alle mine forsøk på å endre folk med tvang i en eller annen form, vil generere misnøye og mistillit og kamp. Mange skal jeg i beste fall finne at vil være enige nok med meg til at vi kan bygge noe i lag, men ikke alle. Derfor må jeg bare godta, kanskje lukke øynene for, at det vil være steder der folk lever på måter jeg ikke kan begripe, eller egentlig respektere annet enn på et praktisk-pragmatisk nivå. Litt jungel vil det alltid være der ute, og tro det eller ei, jeg merker at jeg liker det mer enn jeg frykter det. Ikke fordi jeg er så fordømt selvsikker på at jeg personlig skal komme godt fra det uansett, for det er jeg slett ikke. Men jeg liker friheten og den selvvalgte ensom-ulv-med-mange-venner-rollen så godt at jeg tror jeg kunne være villig til å dø i kamp for den hvis den levemåten ble utfordret på en måte jeg kunne ha den minste sjanse til å motstå.

          Jeg prøver som du forstår å ikke gjøre meg snillere, bedre eller mer altruistisk enn jeg oppriktig føler meg, og jeg føler meg ganske hard mht. til å gjøre som det passer meg i de fleste av livets sammenhenger. Men det jeg til gjengjeld kan tilby, er null interferens fra min side i dine prosjekter før du foreslår samarbeid – eller står på trappa mi og vil ha hyttenøkkelen min! Og at jeg ikke skal ligge deg til konstant økonomisk til byrde hvis du lar meg få være fri. Og at jeg kommer til å dele nesten alt med deg og resten av bygda tross alt, i hvert fall i en grad som skal få deg til å stole på meg og på at jeg ser allmenningen og felleskapets behov, selv om jeg ikke er til stede hele tiden selv. Ønsket om å være en del av noe, og til nytte for felleskapet, deler vi tross alle mine særbehov og strategier for å dekke dem.

          • 14. januar 2017 klokka 17:32

            For meg framstår du mer og mer som en god norsk suburbanitt, og det blir stadig klarere at du, i likhet med nordmenn flest, neppe ville passe særlig godt i et lommenabolag. Heldig er du! I Norge i dag finnes ikke et eneste skikkelig lommetun, mens det suburbane ødeland omringer alle norske byer i kilometers omkrets, dekker det meste av fjellheimen og har gjort sørlandskysten nærmest uframkommelig etter land.

            Igjen velger jeg å gå til Kunstler:

            “This is embodied today in the popular phrase, “You can’t tell me what to do with my land.” The “you” here might be a neighbor, the community, or the government. The government’s power to regulate land use was limited under the Fifth and Fourteenth Amendments to the constitution. The Fifth states that private property cannot be taken for public use without due process of law and just compensation — the right to public hearings and payment at market value — and the Fourteenth reiterates the due process clause. All subsequent land-use law in America has hinged on whether it might deprive somebody of the economic value of their land.

            America’s were the most liberal property laws on Earth when they were established. The chief benefits were rapid development of the wilderness, equal opportunity for those with cash and/or ambition, simplicity of acquisition, and the right to exploitation — such as chopping down all the virgin white pine forests of Michigan (they called it “mining trees”). Our laws gave the individual clear title to make his own decisions, but they also deprived him of the support of community and the presence of sacred places.

            The identification of this extreme individualism of property ownership with all that is sacred in American life has been the source of many of the problems I shall describe in the pages that follow. Above all, it tends to degrade the idea of the public realm, and hence of the landscape tissue that ties together the thousands of pieces of private property that make up a town, a suburb, a state. It also degrades the notion that the private individual has a responsibility to this public realm — or, to put it another way, that the public realm is the physical manifestation of the common good.

            Tocqueville observed this when he toured America in 1831. “Individualism,” he wrote, “at first, only saps the virtues of public life; but in the long run it attacks and destroys all others and is at length absorbed in selfishness.”

            – Extracted from James Howard Kunstler‘s book “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape“, pages 26-27.

            Ja, det lommetunet jeg ønsker å leve i er designet etter lommenøklene til Ross Chapin, og her setter man fellesrommet foran den private sfære, og biofilia foran komfort. Man har hele vegen gradvise overganger mellom det private og fellesrommet i hjerte, hvor man hele tiden forsøker å tilfredsstille egne behov samtidig som man beriker fellesskapet. De som ikke ønsker dette har millioner og atter millioner av suburbane bunkere spredt utover Norge og USA, hvor de kan trekke seg tilbake og realisere sine individuelle prosjekter og preferanser, uten å behøve å tenke på at man er del av et fellesskap.

            Heldigvis finnes det enkelte selv i Norge som drømmer om å finne tilbake til tunfellesskapet, jeg kom faktisk over en sjelsfrende i dag tidlig.

            – Lommenabolaget som ideal: https://verneverdig.wordpress.com/2016/01/21/lommenabolaget-som-ideal/comment-page-1/

            Mitt ideal er lommenabolaget, og jeg er overbevist om at Ross Chapin har gjort et fantastisk nybrotts- og forskningsarbeid for hvordan et godt lommenabolag bør bygges opp. De som ikke deler dette idealet vil jeg vennligst be om å trekke seg tilbake så langt inn i det suburbane helvetet, eller Suburban Hell som urbanisten Nathan Lewis omtaler det, som det er mulig å komme. Ikke ødelegg lommenabolaget mitt med deres suburbane idealer!

          • ⒶF
            14. januar 2017 klokka 18:03

            Ja, kall det hva du vil, suburbanist eller heldig eller en jævel … men jeg kan forsikre at det ikke er noe politisk manifest fra min side å ønske den grad av personlig frihet jeg ønsker, det er kun et ærlig dypdykk i egne følelser. Men i motsetning til tanken om et profesjonelt og upersonlig forhold til politikk og ideologi, er jeg opptatt av at det skal være samsvar mellom teori og praksis – og da kommer nok praksis først, da mitt liv ikke er basert på en teori. Så jeg kan ikke forfekte idealer jeg ikke kan, vil, eller ønsker å leve etter, selv om de formelt sett er egnet til å sette dem som har dem i et heldig lys. Jeg må ta utgangspunkt i en forsøksvis nådeløst ærlig selvinnsikt, og så anta at det finnes omtrent like mye usjarmerende egoisme i de fleste andre også. Noe jo all erfaring tilsier, selv om de fleste er redde for å bruke ordet egoist. Jeg unner deg all mulig suksess med å realisere dine idealer, så får du nesten bare selv evt. kjenne etter hvor snill du synes du er. Og friheten jeg ønsker, innbefatter ikke noen automatisk frihet til å kverke naturmangfold eller nekte allemannsrettens gyldighet i utmark, f.eks. Stor frihet krever stort ansvar og egentlig stor klokskap, men hva annet har man i utgangspunktet enn frihet, ansvar og i beste fall klokskap til å balansere dette? Ingenting. Alt annet vi har, har vi selv skapt. Idéene er sprunget ut av oss selv – på individnivå, ikke som resultat av kollektiv hjerneaktivitet. Det finnes vel knapt noe sånt. Så igjen, ja, det vil være en jungel, til en viss grad. Men er den friheten virkelig så mye å frykte? Det er nok av vakter her som vil hjelpe deg å innskrenke den i bytte mot innbilt trygghet, men da kan vi altså beholde det systemet vi har nå.

            Sannheten er at jeg har mistet all tro på politikk og ideologier som noe frigjørende, det korrumperes over en lav sko uansett, og alle ideologier imploderer i siste fase til desperat selvkonserverende fascisme. Derfor tenker jeg ofte at vi like gjerne avvikler alle sivilisasjonsforsøk, og slipper alle helvetes krefter løs på oss sjæl, fra oss sjæl, og så får det bare bli som det blir. Sistemann slukker lyset. Forskjellen er i grunnen bare at det fort vil utkrystalliseres et alternativt voldsmonopol, men why not? Forandring fryder.

          • 14. januar 2017 klokka 18:17

            “I am convinced that humanity’s salvation lies in the correct application of scientific theory to architecture. Furthermore, I argue that the so-called “theory” used up until now is just cult doctrine and ideology, which is what has destroyed our culture.” – Nikos A. Salingaros

            Mitt syn er at frihet og ufrihet er en refleksjon av arkitekturen som omgir oss. I år er det 40-års jubileum til “A Pattern Language”, at vi ikke har tatt denne boka innover oss er en hovedårsak til ensomhetens kjølige tidsalder.

            Salingaros om APL:

            “Alexander prøvde å vise at arkitekturen knytter mennesker til sine omgivelser på et uendelig antall måter, hvorav de fleste som en del av underbevisstheten. Av denne grunn var det viktig å finne ut hva som fungerer; hva som føles behagelig; hva er psykologisk nærende; hva som tiltrekker heller enn frastøter. Disse løsningene, som finnes i store deler av verdens lokale byggeskikk, ble abstrahert og syntetisert i “A Pattern Language” for ca 20 år siden.

            Dessverre, selv om han ikke sa det da, var det åpenbart at moderne arkitektur forfølger design-mål som er nesten det motsatte av hva som ble oppdaget i mønsteret-språket. Av denne grunn kunne enhver umiddelbart se at Alexanders funn ugyldiggjorde det meste av hva praktiserende arkitekter gjorde på denne tiden. Mønsterspråket ble identifisert som en alvorlig trussel mot det arkitektoniske fellesskapet. Det ble følgelig undertrykt. Å angripe boka i offentligheten ville bare gi den mer publisitet, så den ble omstendelig avvist som irrelevant på arkitektskoler, faglige konferanser og i publikasjoner.

            Nå, 20 år seinere, har dataforskere oppdaget at koblingene som ligger til grunn for mønsterspråket i sannhet er universelle, som Alexander opprinnelig hevdet. Hans arbeid har oppnådd den høyeste aktelse innen informatikk. Alexander selv har brukt de siste tjue årene til å gi vitenskapelig underbyggelse for sine funn, for å dempe kritikken. Han vil publisere dette i det kommende firebinds-verket med tittelen “The Nature of Order”. Hans nye resultater trekker støtte fra kompleksitetsteori, fraktaler, nevrale nettverk, og mange andre disipliner i forkant av vitenskapen.

            Etter utgivelsen av dette nybrottsarbeidet bør vår sivilisasjon seriøst stille seg spørsmålet om hvorfor den har ignorert “A Pattern Language” så lenge, og å ta ansvaret for den skaden som dette har medført for våre byer, bydeler, bygninger, og vår mentale helse.”

          • ⒶF
            14. januar 2017 klokka 21:29

            En avsluttende understrekning fra min side får bli at det er forskjell på “er” og “bør”. Jeg tenker at endring begynner med selvinnsikt og erkjennelse også av de problematiske trekkene og deres dype natur. Det er jo også noe av dette vår felles yndling Bongard vil med leserne sine. Jeg er ikke noe monster, og jeg jobber med saken fra innsiden. 😉

          • Ullern
            15. januar 2017 klokka 23:26

            Her er en bok til dere 🙂

            “The Breaking Dawn begins with an attack that crashes the investment markets, brings down economic systems and divides the world. One part is dominated by mass surveillance and massive data systems: clean cities and empty minds… where everything is assured and everything is ordered. The other part is abandoned, without services, with limited communications, and shoved fifty years behind the times… but where human minds are left to find their own bearings. And from there it goes to places you’ve never imagined. Like the author’s groundbreaking A Lodging of Wayfaring Men, this is a transformative book – it is economics, technology, theology, philosophy, social activism and derring-do, cloaked in characters whose lives you will care about; whose heart-breaks and successes you’ll feel with them. While ripping the mask off power structures that struggle to control our lives, Rosenberg never takes hope from us. As hard as the journey is into true freedom and liberty, he never takes our focus off The Breaking Dawn.”

            https://www.amazon.com/Breaking-Dawn-Paul-Rosenberg/dp/0979987768/ref=sr_1_1?s=books&ie=UTF8&qid=1484519049&sr=1-1&keywords=the+breaking+dawn+paul+rosenberg

  2. jostein bjøerkmo2
    14. januar 2017 klokka 09:21

    Hva er grensen for dette “alle” dere snakker om? Hvorfor skal vi tilpasses er eksplosiv befolkningsøkning. De som hyler høyest om grønne skifter og miljø er de samme som ønsker å fylle opp landet med nye millioner av fødselsoverskuddet og dermed øke denne veksten og utslippene de klager på. I Japan har folk bodd i bokser(En slags skuffer) i mange år. Jeg ønsker ikke at vi skal gå den veien men ha et verdig liv.

    • ⒶF
      14. januar 2017 klokka 10:59

      Enig. Jeg tror bare det er religiøse som ikke kan forstå at vi kan være for mange.

      • 14. januar 2017 klokka 14:40

        Hvis du med dette legger til de framskrittsreligiøse. Hans Rosling f.eks.

        • ⒶF
          14. januar 2017 klokka 16:15

          Han er livsfarlig. Idiot i forskerfrakk.

          • Ullern
            15. januar 2017 klokka 23:34

            Enig. Rosling irriterer livet av meg (og etterhvert mange flere,, bokstavelig talt, med befolkningsprognosene hans).

            Om miljøproblemer har jjeg hørt ham si ubekymret. “Jag är inte miljøekspert, men jag är optimist!”.

            Farlig mann.

      • Øystein
        14. januar 2017 klokka 18:13

        Hm. Det er Davos-eliten, Bilderbergerne o.l. som mener vi er for mange – for mange til å kontrollere. Det er nok plass, råvarer og mat til minst 20 milliarder mennesker. Penger er det nok av, og hvis det mangler, så er det bare å trykke mer, slik det er gjort de siste 10 årene. Problemet er at “noen” VIL det skal være mangel på ting, det være seg penger, mat, vann eller energi, og dermed må folk/nasjoner sloss om knapphetsfaktorene og jobbe livet av seg for å dekke sine basisbehov. “Kontrollere du en nasjons mat, kontrollerer du dens folk, kontrollere du en nasjons energi, kontrollere du dens regjering” – sa Kissinger sånn omtrentlig. Og det er veldig riktig, og veldig kynsik.

        • jostein bjøerkmo2
          14. januar 2017 klokka 20:21

          Tja . Er vel riktig det.

        • ⒶF
          14. januar 2017 klokka 21:39

          Litt dumt at det skal være Davos-gjengen som får være alene om å snakke om verdensvegger (ressurser og befolkning) … Minner meg litt om at ytre høyre fikk være alene i årevis om å snakke om mulige problemer ved stor innvandring.

  3. Ullern
    14. januar 2017 klokka 12:58

    “Davos-eliten spør seg: – Er vi en del av problemet?”

    – Tenk det, Hedda !-) – Kommer nok litt an på hva man definerer problemet som. #-]

    Nullvekst er ikke noe problem for de 3-4 millardene som lever greit, ikke rikt eller fattig, men fornøyd. Så fakkk WEF.

    • ⒶF
      14. januar 2017 klokka 14:09

      Fakkfakkfakkfakkfakkfakk!!!

  4. 14. januar 2017 klokka 15:21

    ” Maksimal deling, skal vi ha, slutt på privat hytte, privatbil og Annet.”……

    Anbefaler denne kjente elleville filmen “Tilsammans” http://www.imdb.com/title/tt0203166/

    • ⒶF
      15. januar 2017 klokka 12:09

      Den er kostelig! 🙂

Legg inn en kommentar