USA: Djupstaten i trøbbel

0
USAs fall som verdens hegemon er uunngåelig.

Man kan også si: The Deep State in Deep Shit, for maken til den politiske krisa som utspiller seg i USA nå har man knapt sett i moderne tid, og i hvert fall ikke i USA. Begrepet Deep State eller djupstaten er brukt av mange, men kanskje mest oppsiktsvekkende av den tidligere CIA-agenten Philip Giraldi. Han har en fortid som anti-terrorekspert og militær etterretningsoffiser i CIA. Han har jobbet for store korporasjoner i USA og som CIA-mann var han blant annet stasjonert i Tyrkia. Det er derfra han hentet begrepet “Derin Devlet» eller djupstaten. Giraldi var med på å etablere ei gruppe som kaller seg Veteran Intelligence Professionals for Sanity.

I artikkelen Deep State America fra 2015 forklarer han hva han mener med dette begrepet slik situasjonen er i USA:

In truth America’s deep state is, not unlike Turkey’s, a hybrid creature that operates along a New York to Washington axis. Where the Turks engage in criminal activity to fund themselves, the Washington elite instead turns to banksters, lobbyists, and defense contractors, operating much more in the open and, ostensibly, legally. U.S.-style deep state includes all the obvious parties, both public and private, who benefit from the status quo: including key players in the police and intelligence agencies, the military, the treasury and justice departments, and the judiciary. It is structured to materially reward those who play along with the charade, and the glue to accomplish that ultimately comes from Wall Street. “Financial services” might well be considered the epicenter of the entire process. Even though government is needed to implement desired policies, the banksters comprise the truly essential element, capable of providing genuine rewards for compliance. As corporate interests increasingly own the media, little dissent comes from the Fourth Estate as the process plays out, while many of the proliferating Washington think tanks that provide deep state “intellectual” credibility are similarly funded by defense contractors.

Giraldis artikkel er også blitt kommentert i New York Times og begrepet, slik han definerer det, er blitt brukt av flere andre forfattere, som for eksempel Peter Dale Scott og Mike Lofgren.

Sjøl djupstatens husorgan Washington Post har hatt en svært interessant serie om djupstaten og har kartlagt den et langt stykke på vei.

Denne djupstaten, som springer ut fra det militær-industrielle komplekset og finanskapitalen har inkorporert det politiske apparatet i begge partier og kontrollerer det meste av mediene. Denne monsterblekkspruten av et maktapparat lever av kriger og utplyndring av land og ressurser over hele kloden. Og deres kandidat til president i USA var helt åpenbart Hillary Clinton.

Og så gikk noe fullstendig gærnt. Outsideren, høyrepopulisten og demagogen Donald Trump, som bare var tiltenkt rollen som den tullingen til og med en så upopulær kandidat som Clinton kunne slå, gikk hen og vant. Og enda verre: han truer med å motsette seg djupstatens vilje. Han truer med, O skrekk og gru, å slutte fred med Russland!

Siden da har det pågått en frenetisk kampanje fra djupstaten med sikte på å enten omgjøre valget, eller da det ikke gikk å diskreditere den nyvalgte presidenten til det punktet hvor han ikke vil kunne utøve sitt embete. Det siste er naturligvis etterretningstjenestenes «rapport» om Russlands «innblanding» i presidentvalget. Som Finian Cunningham skriver på Information Clearinghouse:

The CIA and their surrogates in the Obama administration, Congress and the media were building up the US intel report like a witch-hunt against anyone who dares to dissent from the allegations of Russian cyber interference. Unlike warmongering Congress members such as John McCain and Lyndsey Graham, Trump has not jumped on the bandwagon to demonize Russia.

And the thing is that people beyond the thrall of the Deep State centered in Washington appear to agree with Trump. At a time of immense social challenges from poverty, unemployment, financial indebtedness, deteriorating infrastructure and public services, and so on, a US policy of hostility towards Russia seems like an alien distraction. A contemptible waste of priority and resources, not to say a reckless drumbeat to war between nuclear powers.

Den herskende klassen i USA ønsker et nytt våpenkappløp, de ønsker en ny kald krig, de ønsker nye varme kriger som kan drive profitten i korporasjonene i en økonomi som nå er så skakkjørt og så ute av stand til å fornye seg at bare krig kan holde hjulene i gang.

Men sjøl deres egne deserterer. Eks-agenten Giraldi er ikke den eneste. Det er mange som har fått nok, og alt tyder på at lekkasjene fra Demokratenes server og Hillary Clintons eposter var lekkasjer fra nettopp denne typen folk, folk på innsida av etterretningstjenestene som ganske enkelt har fått nok. Den internasjonalt kjente eksperten på datasikkerhet, John McAfee, sier at dette bærer alle preg av å være en lekkasje som er forsøkt kamuflert som «russisk hacking».

Dette er også oppfatninga til Gert R. Polli, tidligere sjef for den østerrikske etterretningstjenesten som har skrevet om dette for Deutsche Wirtschafts Nachrichten. Han mener at rapporten fra CIA & co baserer seg på falske fakta, spekulasjoner og antakelser, og at den bare viser hvor djup krisa i det amerikanske systemet er. Han mener hele rapporten er blamerende for disse tenestene og at det som er skjedd er enestående i USAs historie.

Han har også en bemerkning angående utenlandsk påvirkning av valget i USA: Mens man er så opptatt av Russland, sies det ingenting om hvordan Saudi Arabia og de andre gulfstatene investerte tungt i å få Hillary Clinton som president. (Han kunne føyd til Norge, må jeg få nevne.)

Den krisa som utspiller seg i USA nå, til dels for åpen scene, er helt unik. Den er et resultat av at USAs rolle som enerådende supermakt og verdenspoliti er i akutt fare og at USAs økonomi og samfunnsliv er så vanskjøttet og så skakkjørt at det går opp i liminga. Jeg har tidligere sammenliknet dette med tida umiddelbart før Romerrikets sammenbrudd. Likhetene blir bare større for hver dag som går.

Forrige artikkelNår ble du imot innblanding i andre lands demokratiske prosesser Børge Brende?
Neste artikkelDet handler ikke om rakettskjold – det dreier seg om angrepskrig
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).