Aleppo og stedfortrederkrigen i Syria

Av Øyvind Hvenekilde Seim

Slaget om Aleppo og byens frigjøring symboliserer stedfortrederkrigen i Syria. Konflikten i Syria er i mindre grad en borgerkrig, men var en stedfortrederkrig fra starten av. Syria-krigen har vært et uttrykk for globale interessekonflikter mellom Russland og USA og dets alliansepartnere, men også en forlengelse av den regionale saudi-iranske konfrontasjonen. I Assad-koalisjonen er regjeringshæren, Russland, Hizbollah fra Libanon, palestinske grupper, og shia-militser fra Irak, Iran og Afghanistan. Etter flere år med radikalisering har de vestlig-støttete moderate gruppene på opprørssiden på de fleste frontavsnitt mistet makten til islamistene i Al Qaida, Al Nusra (Fatah al-Sham) og tilreisende utenlandske jihadister, som blir støttet av Saudi Arabia og Qatar. Vestlig mediadekning og politisk og militær støtte tyder på at Vesten også gjennom høsten 2016 direkte eller indirekte har støttet disse ytterliggående islamistiske gruppene.

En tredje faktor er kurderne i nordøst-Syria som blir støttet av USA, men motarbeidet av Tyrkia som har invadert Syria frem til al-Bab for å hindre et sammenhengende (autonomt) kurdisk nord-Syria. En fjerde faktor er ISIS (den Islamiske Staten i Irak og Syria) som fortsatt står trygd i Raqqa, nylig gjenerobret oldtidsbyen Palmyra og fortsatt står i mot Tyrkia’s angrep i Al-Bab og USAs koalisjon i Mosul.

Det var det libyske intervensjonskonseptet som ble ført videre til Syria i 2011 og som startet denne blodige regionalkrigen. USA og Hillary Clinton hindret FN-fredsplanen for Syria våren 2012. Men også George Bush junior sin FN-ambassadør, John Bolton, utropte det syriske regime som en del av (den utvidete) “ondskapens akse.” Dernest kommer våpeneksportmotiv, energikorridorer, russiske militærbaser, CIAs “forretninger“ med Gulf-statene, og Israel sin stilltiende rolle.

Folk feirer jul og frigjøringa av Øst-Aleppo

De dypere historiske røttene til Syria-krigen og jihadismen ligger lengre tilbake. Man kan nevne Sykes-Pikot-avtalen i 1916 som var retningsgivende for Syrias grenser, det palestinske problem fra 1948, okkupasjonen av Golan-høyden i 1967, USA og den islamske revolusjonen i Iran i 1979, CIAs støtte til Mujahedin og jihadisme i Afghanistan på 1980-tallet, USAs rolle i Iraks kriger, og feilslått eller manglende amerikansk okkupasjonspolitikk da man fjernet hele Saddam Husseins sikkerhetsapparat i 2003.

I den tidlige fasen av opprøret i Syria hadde nok Assad interesse av å styrke de islamistiske gruppene for å diskreditere den syriske opposisjonen, en strategi som lykkedes. Men Vesten må klandre egen midtøstenpolitkk for Syria-krigen og ISISs fremvekst. Vestens midtøstenpolitikk innbefatter politisk støtte, militærsamarbeid og våpeneksport til Saudi Arabia, Qatar og Bahrain til tross for at disse regimene sprer jihadistisk ideologi. Saudi Arabia fikk ledervervet for FN sitt menneskerettighetsråd, men vestlige medier tier om den saudiske invasjonen og bombingen av Jemen som har krevd mer enn ti tusen sivile liv, og om hungersnøden som truer der. Men interne splittelser i Saudi Arabia vil med årene kunne føre til politisk konflikt, ytterligere islamistisk radikalisering og kongedømmets fragmentering.

Det er mistenkelig hvordan ISIS kunne oppstå og i løpet av få uker overta hele Nord-Irak, inklusivt amerikanske våpen og Humvee-militærkjøretøy i Mosul. Man kan spekulere i om dette kun var amerikansk inkompetanse i Irak eller om USA eller dets allierte i Midt-Østen har hatt geopolitisk interesse av ISIS sin vekst. CIA har mottatt pengesekker fra Qatar og Saudi Arabia i samband med krigen i Syria og har stått for mye av logistikken av våpenleveranser til opprørere og islamister i Syria og Øst-Aleppo. CIA og Hillary Clintons ansvar for bevæpningen av islamistene i Syria og for utbruddet av den blodige Syria-krigen, og måten denne grusomme krigen har blitt holdt ved like i så mange år, gjør at etter Watergate og Iran/Contra-Gate, burde en egen Syria-Gate bli neste offentlige skandale i USA.

IS rykket fram i en kolonne av flunkende nye Toyotaer

USA intervenerte ikke i mai 2015 da ISIS kjørte gjennom ørkenen og inntok UNESCO-oldtidsbyen Palmyra. Det måtte altså russiske luftstyrker og eliteenheter til for å gjenerobre disse kulturminnene i mars i år. At Palmyra på ny er under ISIS-kontroll (i desember) skyldes trolig at tusener ISIS-soldater forlot Mosul i Irak før den USA-ledete offensiven der.

I Syria har Russland og USA lenge vært på hver sin side. Obama-administrasjonens våpenleveranser var bensin for krigsbålet. Dette forholdet kan endre karakter med president Trump og etter Aleppos frigjøring. Dette kan fremskyve sluttspillet i Syria og behjelpe en mulig regionalisering. Det er uklart om Trump blir en nikkedukke for neokonservative eller vil utferdige en selvstendig og ny utenrikspolitisk kurs. De fleste amerikanske presidenter opplever fort at deres makt er begrenset i forhold til “the deep state” sine interessegrupperinger og finanslobbyer.

Frigjøringen av Aleppo, Syrias største by og økonomiske sentrum, er vendepunktet i den langvarige krigen. Aleppo er en viktig seier for regjeringshæren, en geostrategisk seier til Russland og en regional seier for Iran, som nå står enda sterkere ved Israels nordgrenser. Obama-administrasjonens politikk gjør at USA taper innflytelse i Midt-Østen.
Velstående og multikulturelle Aleppo ville ikke ha krigen, som kom til Aleppo med landsbygden og utenlandske jihadister et år senere enn i andre deler av Syria. I 2012-13 var det Assad-regimet og en million sivile i Vest-Aleppo som var beleiret, men etter en langvarig militær snuoperasjon startet president Bashar al-Assads styrker i sommer beleiringen av Øst-Aleppo ved å kutte tilfartsveien Castello Road i nord-Aleppo i sommer. Etter islamistene i Fatah al-Sham sine to forsøk på å bryte beleiringen utenfra fra Idlib, avgjorde Assad-styrkenes lynoffensiv i Øst-Aleppo i starten av desember. At den militære avgjørelsen falt så raskt har trolig forminsket sivilbefolkningens lidelser. Til sist ble sivile brukt som gisler av opprørerne. Det er derfor mer passende å si at Aleppo ble frigjort enn at “Aleppo falt”. Mens vestlige medier kun har berettet om Assad-koalisjonens overgrep, kommer nå krigsforbrytelsene i Øst-Aleppo for dagen. Et stort antall krigsfanger ser ut til å ha blitt drept av de islamistiske opprørerne før disse ble evakuert til Idlib, mens beretninger fra sivile i Øst-Aleppo forteller om år med plyndring og overgrep utført av de vestligstøttete opprørerne.

Vestlige mainstream media har konsekvent fremmet de syriske opprørerne sin sak, uten hensyn til deres radikalisering, islamisme og krigsforbrytelser. Det er en orwellsk samtid der media som har fremmet anklagen om “Fake News” selv er fakenews-produsenter og benytter propagandaspråk… MEDIA: Se min artikkel “Mediaboblen Aleppo” i Klassekampen 21 desember 2016. En lengre versjon av denne som gjestepost på Steigan.no

25 år med vestlig intervensjonspolitikk i Midt-Østen (og i Jugoslavia) har bidratt til islamisme, terrorisme og masseflukt til Europa. Norsk diplomati, media, akademikere og annen meningsbærende elite har stort sett støttet intervensjonsideologiene som har skapt de skitne krigene i Syria og Libya som har ført til Europas selvlagete flyktningkrise. Disse feilgrep truer samfunnskontrakten i Europa og skaper ytre-høyre vekst som får EU til å vakle. Men den norske venstresiden er tydelig splittet når det gjelder Syria, noe som også ses i Klassekampen, men dette gjenspeiler venstresidens samtidige identitetskrise. På ene siden har man den “naive” SV-delen, med de selverklærte “humanistene” og R2P-tilhengerne som gikk inn for “humanitær intervensjon” i Libya og som lar seg instrumentalisere av neoliberale agendaer og av BBC og NRKs Aleppo-propaganda, mens man på den andre siden har en mer kritisk og “opprinnelig” venstreside som ser gjennom disse flosklene og dette propagandaspråket.

Krigen i Syria går mot sluttfasen. Aleppos frigjøring og Trumps valgseier bør åpne opp for mulige fredsløsninger i Syria. Krigens dype sår gjør det viktig å bygge et sekulært inkluderende og desentralisert Syria som også taperne får en del av. Libanon hadde sin borgerkrig fra 1975 og gjennom 1980-tallet, men har reist seg til tross for sekteriske splittelser. Da kan også Syria bygges opp igjen. Men for å finne løsninger som gir flyktningene i nabolandene og i Europa muligheten til å vende hjem, må EU paradoksalt nok samarbeide med Assad-styret og Russland. Støtten til regimeskifte og krigene i Syria og Libya var jo strategiske vestlige feilgrep.

Artikkelen er i ulike utgaver og med ulike tekstelementer refusert i norske aviser i midten av desember og er derfor lagt ut først på https://twitter.com/OyvindHSeim

En annen mediafokusert artikkel “Mediaboblen Aleppo” ble publisert i Klassekampen 21.12.

Øyvind Hvenekilde Seim, PhD-kandidat, historiker og politisk analytiker med hovedfokus på Balkan, Sentral/Øst-Europa og Midt-Østen

 

  6 kommentarer til “Aleppo og stedfortrederkrigen i Syria

  1. 4. januar 2017 klokka 16:21

    En etter min mening utmerket analyse av det som har skjedd i Syria – bortsett fra ett punkt: Du skriver: “I den tidlige fasen av opprøret i Syria hadde nok Assad interesse av å styrke de islamistiske gruppene for å diskreditere den syriske opposisjonen, en strategi som lykkedes.” Dette oppfatter jeg som fullstendig feil, men betrakter det som temmelig vanlig bomskudd fordi veldig få har brydd seg med å gå ordentlig inn i det som skjedde de første månedene. Veldig mange innser f eks ikke at det var væpnete utlendinger innenfor grensene helt fra starten av – deres brutalitet smittet nok over på en del syrere, men var definitivt ikke Assads ansvar. Det betyr ikke at ikke regimet også var brutalt, men det var på egne premisser, ikke for å forsterke brutaliteten til de fremmede jihadistene. Les gjerne Tim Andersons “The dirty war in Syria”. Jeg har mer direkte kilder også.

  2. 4. januar 2017 klokka 17:45

    Enig i din påstand om at angrepet på Assad og hans regjering i 2011 var USA/NATOs regimeskiftestrategi med hjelp av proxykrigere og de allierte islamistiske oljediktaturene. Et sted skriver du: “I den tidlige fasen av opprøret i Syria hadde nok Assad interesse av å styrke de islamistiske gruppene for å diskreditere den syriske opposisjonen, en strategi som lykkedes”. Dette var ukjent for meg. Hvor har du dine kilder/referanser til en slik påstand? Jeg vil anta at Assad kan ha måttet forholde seg avventende i den første fasen av ISIS invasjonen for å konsentrere seg om å forsvare seg mot muslimbrødrene, al-Nushra og andre al-Qaida grupperinger som ble styrket av tilkomsten av uenlandske jihadister

  3. 4. januar 2017 klokka 19:47

    To identiske kommentarer fortjener en kommentar: Påstanden min er basert på
    – Strategiske overveininger (om hva som ville vært en tjenlig strategi for Assad-regimet i den tidligere fasen, og det var å splitte opposisjonen og diskreditere den)
    – Mainstream presse. Jeg tør innrømme å ha lest deler av Roy Gutman triologi nylig (Gutman som i 1992 fordreiet info/laget Fake News om serbiske overgrep i Bosnia og fikk Pulitzer prisen for det). I hans Syria-artikkel er det mye jeg ikke kjøper, til de grader at jeg ikke burde tatt opp denne referansen, men også forhold jeg antar er «overgripende korrekt.»
    – Se forøvrig kritikk av artikkelen; http://www.globalresearch.ca/fake-news-in-overdrive-president-assad-created-isis/5560288?print=1
    – En grundig kritisk artikkel også på RT, selv om det ikke er alt jeg kjøper her heller: https://www.rt.com/op-edge/193848-syria-isil-assad-history-usa/
    – I samme ånd bør jeg kanskje ikke referere til personlige palestinske kilder, men jeg gjør det i den forvissing om at disse kildene ikke er i kategorien hakawati, (storyteller) som nevnt i artikkelen over.
    – Jeg fastholder påstanden eller arbeidshypotesen om at det var Assad-strategi å løslate islamister/ekstremister i denne fasen for å diskreditere/splitte opposisjonen. Men hvis Assad hadde noen samenfallende interesser med ISIS, så betyr ikke det at det var åpen kollaborasjon. Mye viktigere er den indirekte kollaborasjon Vesten har med dem gjennom samarbeidet med Gulf-kongedømmene hvor ISIS ser ut til å ha mange private sponsorer.
    – Et argument jeg ikke kjøper er at Assad og Russland fra mai 2015 ikke var interessert i å angripe ISIS. Offensiven mot Palmyra mai 2015, deblokaden av Kuweires i Øst-Aleppo, gjenerobringen av al-Quaryatayn (3 April 2106) og den mislykkete offensiven fra Khanaser til Al-Tabqah for snart et år siden, taler mot dette. Men først og fremst var Assads militære posisjon så prekær våren og sommeren 2015 at det var andre geografiske områder (uten/med svakere ISIS-tilstedeværelse) som måtte prioriteres: Latakia-innlandet, Aleppo med Nubl-Zahraa, nordlige Hama, Damascus og omegn (inkl ISIS), Daraa. I Deir-Ezzor står den syriske hæren mot ISIS i tre år nå.

    https://twitter.com/OyvindHSeim

  4. Erik P
    4. januar 2017 klokka 23:38

    Det er på tide at man legger TV2-journalisten Øystein Bogen under lupen!
    Jeg sitter i dag og lytter til TV2’s 9-nyheter og skvetter til når Bogen kommer på. Mens resten av verden og ikke minst D. Trump selv nekter å kjøpe CIA’s påstand om russisk hacking, er Bogen skråsikker, enda mere skråsikker enn CIA-sjefen og vet på forhånd hva fasit vil være på fredag!
    Dette står i stil med Bogens hesblesende krigspropaganda både i Ukraina og all hans nærmest udokumenterte kritikk av russisk politikk i Syria.

    Mannen har nettopp utgitt bok, der bruker han en stor del av plassen på å beskrive alle russere han møter som tidligere KGB/FSB offiserer, eller med nære forbindelser derhen, øyensynlig fodi han stoler på at det skal diskreditere all russisk politikk, og å unngå å svare på nærgående spørsmål om substansen i alle de udokumenterte påstandene han slenger om seg, annet enn “jeg var der, jeg så det”……

    Det Bogen helt overser er at han selv i boken beskriver sin egen løpebane som etterretningsoffiser. Han ble headhuntet til det såkalte russiskkurset, rett fra vidregående, og har lett euforiske beskrivelser av sin fars virke i norsk HV som underoffiser…..
    Det såkalte russiskkurset var den høyeste spionutdanningen innen norsk etteretning selv helt mot slutten av den kalde krigen.

    Han gikk fra norsk etteretning til journalist i TV2, uten at vi blir særlig klokere på hva som kvalifiserte ham, annet enn at han snakker russisk.

    Virkelig latterlig blir alle hans karakteristikker av personer, innklusive Putin selv som spioner : “som kjent blir ingen ex-KGB, de bare skifter posisjon…..”
    Dette blir helt latterlig når man ser på Bogens egen bakgrunn som norsk natospion, og hans virksomhet som propaganda-sprøyte for Nato og USA over alt det måtte passe, nå sist i skråsikre påstander om utviste russiske diplomater.
    Kort og godt Bogen opererer etter devisen På seg selv kjenner man andre, det er i korthet hans viktigste bevisførsel, og diskrediterer ham fullstendig som journalist.

  5. 5. januar 2017 klokka 07:41

    Takk for konsentrert og informativ analyse og gode kommentarer! Alt en veldig god oppsummering av hva som har skjedd så langt. Med frigjøringen av Aleppo går vi vel nå inn i fase 2, da er det nyttig med en slik dyktig gjennomgang av fase 1. Kan de kristne i MØ få et fristed i Syria når landet nå reiser seg fra asken? De er nå fritt vilt i hele regionen. Mange har flyktet til Europa, men hva/hvor skal de vende tilbake til? Bør de få et eget land i MØ slik som jødene?

Legg inn en kommentar