Trump: – Ikke mer regimeskifte

0

Donald Trump signaliserer kursendring i USAs utenrikspolitikk. I en tale i Cincinnati 1. desember 2016 sa han at USA ikke lenger vil gå inn for regimeskifter rundt omkring i verden. Han sa:

We will pursue a new foreign policy that finally learns from the mistakes of the past. We will stop looking to topple regimes and overthrow governments. 6 trillion dollars [wasted] in the Middle East. Our goal is stability, not chaos. We want to rebuild our country. We will partner with any nation that is willing to join us in the effort to defeat ISIS and radical Islamic terrorism. In our dealings with other countries, we will seek shared interests wherever possible and pursue a new era of peace, understanding, and good will.

Hvis dette skulle vise seg å stemme, er det en svært markant kursendring. Barack Obama har bombet sju land og har styrtet Gaddafi og Janukovitsj og prøvd å styrte Assad. Skal manTrump på ordet, så skal det altså eventuelt bli slutt med dette.

Donald Trump under talen i Cincinnati
Donald Trump under talen i Cincinnati

Trump angir sjøl en viktig grunn til å endre kursen, nemlig kostnadene. 6000 milliarder dollar bortkastet på håpløse kriger. Det er nesten sju norske oljefond. Han kunne jo også sagt noe om hvilke forferdelige menneskelige konsekvenser denne politikken har hatt, med hundretusener på hundretusener døde og lemlestet, med millioner av mennesker på flukt og med vanvittige materielle kostnader for USAs ofre.

Men man kan vel ikke forvente alt. Talen er i det minste en innrømmelse av at USAs politikk med regimeendring har vært feil. En mer objektiv vurdering vil vel si at den har vært forbrytersk og i strid med all internasjonal rett.

Er Trump oppriktig når han sier dette?
Tida får vise hva dette blir til i praksis. Første prøve blir Syria, og så står de i kø – Libya, Ukraina – hele Africom-programmet, truslene mot Kina og Iran osv. (I 2014 gjennomførte USA 674 militære operasjoner i Afrika. Hvor mange av dem har du hørt om?)

Men glem Trump et lite øyeblikk. Ikke minst norsk utenrikskommentar er nesten totalt personfiksert. Men snakker om personer og framtreden, men uhyre sjelden om materielle forhold som er langt viktigere.

Den gangen Economist var et langt bedre borgerlig blad enn i dag skrev de om en endring i internasjonal politikk: – Det er ikke det at holdningene har endret seg – der er bare tallene som er blitt så annerledes. Underforstått: endringer i produksjon, handel osv var det som lå til grunn. Holdninger og ideologi er krusninger på vannet. Tenkning følger etter væren, som filosofene vil si.

usa-soldater2b

Diskusjon om kursendring

I overklassen i USA har det lenge pågått en diskusjon om en mulig kursendring. Jeg har nevnt det her på steigan.no noen ganger, men ellers er det nesten ikke kommentert i norske medier.

I USA har utenriksdepartementet og CIA vært overbefolket av neocon kyllinghauker, altså skrivebordsgeneraler av den typen Hillary Clinton har samlet rundt seg. De har elsket krig og regimeendringer og gjorde seg klar til noe som kunne blitt en krig mot Russland i Syria.

Samtidig har det pågått en diskusjon i det fagmilitære miljøet i og rundt Pentagon. Motsetningen gikk så langt at folk fra Pentagon prøvde å hindre krigen i Libya mens Hillary Clinton drev den fram, og så langt at Pentagon og CIA nærmest har stått mot hverandre i Syria.

Noe av denne diskusjonen kommer fram på et nettsted som Pentagon har startet for å kunne føre en strategidiskusjon uten å gå i uniform, War on the Rocks (WOTR). Hovedtittelen på denne diskusjonen har vært: Course Correction, kursendring eller kurskorreksjon.

(Redaktøren av WOTR heter Francis G. Hoffmann og er ansatt ved Institute for National Strategic Studies, som ligger direkte under US Department of Defense. I redaksjonen og blant bidragsyterne er det folk fra U.S. Special Operations Command, Center for Strategic and International Studies, U.S. Army Human Terrain Team, US Army War College, U.S. Navy, RAND Corporation og Cato Institute. Kort sagt kremen av de militære miljøene i USA.)

Det er ti hovedinnlegg i debatten, og nå er den konkludert med innlegget «New Rules for US Military Intervention» av Christopher Preble. Han er visepresident for forsvarsspørsmål og utenrikspolitikk ved Cato Institute. (Cato Institute er kjent for å være libertarianere og tilhengere av ikke-intervensjon.)

«Konflikter vi ikke forstår»

Etter å ha gitt et høflig nikk til det han kaller USAs «hjelpsomhet» overfor folk i nød kommer han til kjerna i budskapet sitt:

There is a growing appreciation of the fact that Washington’s willingness to intervene abroad – from Somalia and the Balkans in the 1990s, to Iraq and Afghanistan in the 2000s, to Libya and Yemen in the present decades – has often undermined U.S. security. We have become embroiled in disputes that we don’t understand and rarely can control.

«Konflikter vi ikke forstår» burde kanskje ha stått i ildbokstaver på Times Square. National Geographic fant ut i 2006 at 9 av 10 amerikanere ikke kunne plassere Afghanistan på et kart. Der har USA ført sin lengste krig, 15 years and counting, for ikke å snakke om de uhyrlige kostnadene – økonomisk, materielt og i menneskeliv.

Washington Post skrev i 2014 at «Jo mindre amerikanerne vet om hvor Ukraina er, jo mer ønsker de at USA skal intervenere.» 84% kunne ikke plassere Ukraina på et kart.

world-military-spending

Fem punkter for en ny kurs

Preble sier naturligvis at USA ikke skal forplikte seg til aldri å føre krig, men han vil snu prioriteringa helt rundt. Han vil at normen skal være å ikke føre krig.
Her er hans fem punkter om kursendringa:

1. Nasjonale interesser på spill

The United States should not send U.S. troops into harm’s way unless a vital U.S. national security interest is at stake.

2. Nasjonal konsensus bak krigen

The American people must understand why they are being asked to risk blood and treasure and, crucially, they must have a say in whether to do so. The U.S. military should not be engaged in combat operations overseas unless there is a clear national consensus behind the mission.

3. Forstå hva kostnadene vil bli – og hvordan de skal betales

We must also understand the costs of war and know how we will pay them before we choose to go down that path. We cannot accurately gauge popular support for a given military intervention overseas if the case for war is built on unrealistic expectations and best-case scenarios. There is no such thing as a free lunch, and there is certainly no such thing as a free war.

4. Klare og oppnåelige militære mål

The U.S. military should never be sent into harm’s way without a set of clear and obtainable military objectives.

5. Bruk av makt er siste utvei

Thus, the fifth and final rule concerning military intervention is force should be used only as a last resort, after we have exhausted other means for resolving a foreign policy challenge that threatens vital U.S. national security interests.

Dette er helt nye toner. Tom Lehrers gamle protestsang sa: When in doubt  send the Marines. Og det er omtrent slik det har vært.

Det vi nå får fra et miljø som åpenbart står Pentagon svært nær, og fra den kommende presidenten, er det stikk motsatte. Hva har skjedd? Har fanden gått i kloster?

Nei, tallene bare endret seg. Barack Obama har tatt opp mer gjeld enn alle tidligere presidenter til sammen. Dette har han gjort ikke minst for å betale kostnadene med den militaristiske utenrikspolitikken.

Men USA er ikke lenger «A shining city on a hill». Det er en skakkjørt nasjon som har korrumpert sitt politiske liv, latt infrastrukturen forfalle og store deler av folket synke ned i fattigdom – og sendt industrien til utlandet. USA har ganske enkelt ikke råd til dette lenger. Dette er ikke ideologi. Det er hard, materiell virkelighet. Om det ikke blir forstått innafor «The Beltway», så finnes det et mindretall i overklassen som forstår det og som vil handle deretter. Ikke fordi de er blitt fredsengler, men fordi de ser virkeligheten i kvitauget.

Vil denne kursendringa faktisk komme? Vil det militær-indutrielle komplekset godta dette? Clintons neocons blir ikke borte sjøl om hun tapte, og deres politikk for krig og regimeendring har sterke støttespillere. Men nå snakker altså den kommende presidenten samme språk som kritikerne, så det kan godt hende at det faktisk blir en kursendring. Vi får se. At dette handler om noe mye mer alvorlig enn ideologi og framtreden er helt åpenbart.

 

Forrige artikkelDonald Trump med en finansminister fra Goldman Sachs
Neste artikkelUSAs kongress vedtar kamp mot «nettsteder med Russland-propaganda»
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).