Obamas strategiske blundere i Syria

0

Det har vært vanskelig å finne hode og hale på USAs politikk overfor Syria og Syria-krigen. I det ene øyeblikket har USA truet med «flyforbudssone» og full krig. I det andre øyeblikket har man forhandlet med Russland om løsninger på krisa. Det er etter hvert veldokumentert at USA har sendt våpen via tredjepart til jihadistene i Syria – og at uten dem hadde ikke jihadistene kunnet holde på så lenger og gjøre så mye skade. Samtidig har det vært tydelig at CIA og Pentagon har vært uenige om strategien. De mest krigerske har vært folkene rundt Hillary Clinton i CIA og State Department. Hadde det vært opp til dem, hadde det vært full krig nå.

Journalisten Gareth Porter kan kaste litt mer lys over spillet bak kulissene. Han har snakket med en tidligere tjenestemann i Obama-administrasjonen som har vært godt informert om de interne diskusjonene på topplan. Og han sier at Obama har vaklet helt fra start og at hans største strategiske tabbe var at han ikke skjønte at Russland og Iran ville intervenere til fordel for Syria.

In September 2011, the Saudis and Turks not only wanted the US to provide arms to the opposition. “They wanted the US to provide anti-aircraft missiles and anti-tank missiles,” recalled the ex-official.
Turkey even offered to send troops into Syria to overthrow Assad, but only if US and NATO agreed to create a “no-fly zone” to protect them.
But Obama refused to provide US arms to the Syrian rebels and also opposed the Sunni foes of Assad providing such heavy weapons. “He wasn’t willing to go along with anything except small arms,” said the former official.

Daværende sjef for CIA David Petraeus lagde derfor en plan som han fikk Obama til å godkjenne. Den gikk ut på å transportere mindre våpen fra den libyske regjeringas våpenlagre i Benghazi til Syria via Tyrkia. Dette bekrefter det Seymour Hersh skrev i den berømte artikkelen The Red Line and the Rat Line i 2014.
Ifølge den tidligere tjenestemannen var det ingen av Obamas rådgivere i 2011 som innså at både Iran og Russland har strategiske interesser i Syria og ville kunne komme Assad til unnsetning.

Han sier også at utenriksminister John Kerry var blant dem som presset på for en full krig mot Syria og at han nesten fikk det som han ville i september 2013. I slutten av august 2013 hadde Pentagon på presidentens ordre utarbeidet an angrepsplan som ikke var noe annet enn en total krig.

Seymour Hersh beskrev dette i 2014:

The original targets included only military sites and nothing by way of civilian infrastructure. Under White House pressure, the US attack plan evolved into ‘a monster strike’: two wings of B-52 bombers were shifted to airbases close to Syria, and navy submarines and ships equipped with Tomahawk missiles were deployed. ‘Every day the target list was getting longer,’ the former intelligence official told me. ‘The Pentagon planners said we can’t use only Tomahawks to strike at Syria’s missile sites because their warheads are buried too far below ground, so the two B-52 air wings with two-thousand pound bombs were assigned to the mission.

Bak kulissene foregikk det en voldsom styrkeoppbygging som verden ikke har sett maken til på svært lenge.

På vestlig side hadde USA satt den sjette flåten i krigsberedskap. Den hadde støtte av den britiske basen på Kypros og fra britiske undervannsbåter og minst én fransk fregatt. Tyske marinefartøyer befant seg i området, men det var uklart om de var klarert for krig eller overvåking.

På motsatt side hadde Russland i lengre tid bygd opp sine styrker. Syria er en nær alliert av Russland og Russland har sin eneste Middelhavsbase i Tartus i Syria. I begynnelsen av september 2013 hadde Russland allerede omkring ti marinefartøyer i det indre Middelhav, i den største styrkedemonstrasjonen til sjøs siden Sovjetunionens tid. 12. september ble det meldt at også en krysser som er spesialutstyrt for å senke hangarskip sluttet seg til denne flåten.

Russlands president Vladimir Putin gikk til det usedvanlige skrittet å svare på de amerikanske truslene gjennom et innleggg i New York Times. Artikkelen gjorde det klart at et amerikansk angrep på Syria ville kunne utløse en storkrig der også Russland ble trukket inn. Jeg skrev om dette i artikkelen Hva hendte på veien til Damaskus?

Det var USAs sunniallierte i Saudi Arabia og Qatar samt Tyrkia som presset på for krig, igjen ifølge den tjenestemannen Porter har snakket med. Det er grunn til å feste lit til denne informasjonen fordi den samsvarer med den informasjonen som allerede finnes og gjør det mer forståelig hvorfor Obama har vaklet slik som han har gjort.

Vi har hatt en situasjon der halen har logret med hunden og der ikke minst oljediktaturene har brukt sine penger og sine posisjoner i et forsøk på å dra USA inn i noe som lett kunne ha blitt en verdenskrig. Dette har visse uhyggelige paralleller med hva som skjedde på Balkan direkte forut for første verdenskrig.

Internt i USA tegner den anonyme tjenestemannen et bilde av hvordan de som andre har kalt «kyllinghaukene» i CIA og State Department enten har vært uinformerte eller med vilje har holdt tilbake informasjon for å trekke presidenten inn i en storkrig. Det er all grunn til å regne med at nå som Obamas periode snart er over, og alle skal rettferdiggjøre seg og sine, så vil det lekke ut mye mer informasjon om det spillet som har foregått bak kulissene.

Forrige artikkelErdoğan sier at Tyrkia har håndfaste beviser for at USA støtter IS
Neste artikkelVerdens rikeste blir enda rikere
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).