Hvordan klarte identitetspolitikken å feste grepet?

0

Den første delen av det 21. århundre har vært katastrofal for vestlig venstreside. De fleste partiene og bevegelsene har forlatt klassekampen og gått over til identitetspolitikk. Om kontakten med arbeiderklassen var dårlig før, har den nesten blitt fullstendig brutt. Dette har langt på vei ødelagt den anti-imperialistiske kampen og gjort det mulig for høyrepopulistiske partier å sikre seg sterke posisjoner i arbeiderklassen. Dette er et forræderi mot arbeiderklassen som er på nivå med det som den andre internasjonalen begikk for vel hundre år siden. Men hvordan kunne det skje?

Det begynte i USA

Det vil ta tid å kartlegge årsakene til dette sammenbruddet og følge utviklinga fram til dagens situasjon. Men vi kan begynne med å se på starten, og de kan det være lurt å vende blikket mot USAs universitetsmiljø. I boka No logo fra 1999 gir den kanadiske forfatteren Naomi Klein oss noen interessante innsikter.

corporate-usa

Klein forteller om perioden da de kapitalistiske storselskapene vant innpass på de amerikanske universitetene for så å ta fullstendig kontroll. Det som er oppsiktsvekkende, skriver Klein, er at det var så liten motstand mot at store selskaper gradvis etablerte seg på campus. Hun refererer sosiologiprofessor Jannice Newson ved York University som sier:

På overflaten er det lettere å gjøre rede for den økende erkjennelsen av universitetenes nære bindinger til storselskaper, enn å redegjøre for den manglende motstanden mot dette.

Og Klein skriver:

Newsons kritikk kunne gjerne bli utvidet til å omfatte studentaktivister, som på mystisk vis var fraværende fra ikke-debatten om storselskapene fram til midten av 1990-tallet. Årsaken til mangelen på campusmobilisering er dessverre rett og slett egeninteresse. Fram til midten av 90-tallet virket det som den økende innflytelsen fra storselskapene på undervisningen, nesten utelukkende rettet seg mot ingeniørutdanninger, lederskoler og vitenskapslaboratorier.

Radikale studenter har alltid hatt lett for å avskrive disse fakultetene som håpløst kompromitterte ytre høyrebastioner. Hvem bryr seg om hva som skjer i den delen av campus, så lenge de mer tradisjonelt progressive områdene (litteratur, kulturstudier, politiske vitenskaper, historie og kunst) fikk være i fred? Og så lenge professorer og studenter innenfor kunst og humaniora forble likegyldige til denne radikale endringen i campuskulturen og prioriteringer, sto de fritt til å følge andre interesser – og det var mange til salgs.

For eksempel var mer enn noen få av de radikale, med sine trygge ansettelsesvilkår, mer opptatt av sin egen postmoderne erkjennelse av at sannheten selv er en konstruksjon, enn å plante sosialistiske ideer i unge hoder. Dette gjorde det intellektuelt uholdbart for mange akademikere å så mye som delta i politiske diskusjoner som måtte favorisere en utdanningsmodell (offentlig) i forhold til en annen (storselskapstyrt). Og siden sannheten er relativ, hvem kan påstå at Platons dialoger er mer av en «autoritet» enn Fox’ Anastasia? Denne akademiske trenden gjelder imidlertid bare noen få av dem som var «savnet i kamp». Mange andre radikale på campus var fortsatt innstilt på en god, gammeldags politisk kamp. Men i de viktigste årene av storselskapenes invadering av campus, var de bundet opp i en annerledes kamp: de altoppslukende kjønns- og rasedebattene i de såkalte krigene om det politisk korrekte.

Som vi vil se i neste kapittel: hvis studentene tillot seg selv å bli gjort til et prøve-marked, var det delvis fordi de var opptatt med andre ting. De hadde det travelt med å utfordre sine professorer på saklig grunnlag om retningslinjer og behovet for å skjerpe campus-politikken mot seksuell trakassering. Og hvis professorene mislyktes med å forhindre at den frie, akademiske diskursen ble solgt for raske penger, kan dette også skyldes at de var fullstendig opptatt av å forsvare seg selv mot sine egne «McCarthyistiske» studenter.

Så der var de, alle sammen, i full gang med kampen om kvinnestudier og den siste backlashboka, mens campus ble kjøpt opp under føttene deres. Først da politikken om personal-representasjon ble overtatt av merkevarebygging, begynte både studenter og professorer å vende seg bort fra krangelen med hverandre – og innse at de hadde en mektigere fiende.

Jeg tror dette er en riktig observasjon. Korporasjonene kunne sikre seg kontrollen i akademia nesten uten motstand fordi både studenter og lærere opptatt av noe helt annet, nemlig identitetspolitikk. Men jeg tror også at Klein i 1999 kanskje var for optimistisk, for kampen for liksomsaker som «safe spaces» og politisk korrekt språk har antatt helt andre dimensjoner de siste femten årene.

Korporasjonene og identitet

Men kanskje gir boka hennes, No logo, enda mer av svaret. For ikke bare ble den nærsynte opptattheten av identitetspolitikk det veldig lett for korporasjonene å vinne hegemoniet på campus. Men nettopp «identitet» ble jo det helt sentrale i korporasjonenes logobygging. Mens klassekampen truer korporasjonenes klasseinteresser er det ingenting ved identitetspolitikken som truer kapitalens dominans. Tvert om: merkevarebygging handler jo om identiteter, så markedsførerne kan fint spille på interessen for identitet når de bygger ut selskapenes posisjoner. Og det ser jo ut som det er netteop det som har skjedd.

World Economic Forum er en allianse av de 1000 rikeste selskapene i verden og det er helt tydelig at de har sett dette potensialet. På deres møte i Davos 2016 var kjønn og legning hovedtemaer, og USAs visepresident Joe Biden var i Davos spesielt for å snakke om LGBT. Han hadde møter om dette med toppsjefene i Coca cola og Airbnb og han sa til dem at de måtte gå i spissen på dette området.

Ved å fjerne klassekampen som det sentrale i politikken og innføre identiteter som det sentrale endrer man både forklaringsmodell og forholdet mellom fiender og venner. Store deler av arbeiderklassen havner på fiendens side og den liberale, imperialistiske overklassen blir våre venner. (Dette sier man jo ikke, for da ville retorikken falle sammen. Men det skjer i virkeligheten.)

Globalisme erstatter anti-imperialisme

Korporasjonene markedsfører seg som progressive, og som alltid er de herskende ideene den herskende klassens ideer. Vi ser hvordan milliardærene satser på veldedighet og bistand, som bare er en annen måte å bygge ut sin globale utplyndring på. Dette går hjem hos en småborgerlig venstreside som også har omfavnet globalismen.

Globalismen tegner en verden der statene ikke lenger har så stor betydning. Og når statene ikke betyr noe særlig, betyr også statsborgerskap noe særlig. (Og siden nasjonalstaten er det eneste rammeverket som kan gi demokrati, forsvinner også demokratiet i samme sluket.)

Nasjonalstatene er den viktigste hindringa mot at korporasjonene kan sikre seg full kontroll over ressursene og markedene. Derfor passer det godt at anti-imperialismen er omtolket til globalisme. Med identitetspolitikken som redskap har dermed korporasjonene lykkes i å få venstrepartiene til å svikte arbeiderklassen og langt på vei også blitt støttespillere for korporasjonenes kamp for å rasere nasjonalstatene.

 

Les også: Problemet med det nyliberale venstre

Forrige artikkelNye dokumenter om Operasjon Condor viser terror og tortur i Argentina
Neste artikkelMilliardærenes «faktasjekkere»
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).