Et skjebnesvangert møte

0
Tron Øgrim 1967. Foto: Pål Steigan

Et annet stemningsleie i dag i anledning jula. Dette er et utdrag fra sjølbiografien min – En folkefiende – og handler om møtet med en original fyr, et møte som skulle påvirke store deler av livet mitt. Og det handler om å være ung radikaler på sekstitallet.


 

De store debattene på Teisen skole foregikk i gymnassamfunnet. Som realskoleelev hadde jeg egentlig ikke adgang dit, men fordi jeg stilte opp når stolene skulle bæres ned fra loftet og plasseres ut i gymsalen, var jeg litt verdig i gymnasiastenes øyne likevel. Jeg ble, om ikke akseptert, så i alle fall tolerert. Gymnassamfunnet på Teisen var ganske avansert, og utover på sekstitallet var det mange store debatter der, ofte med størrelser som vi ellers bare hadde hørt om på radio eller lest om i avisene. Men før debatten skulle det leses opp et referat fra forrige møte. Det ble gjerne lest med visse finter til foredragsholdere og andre elever. Ingen overgikk Øgrims referater. Han raljerte, han harselerte, han ironiserte. Han brukte bevisst fremmedord på feil måte, antakelig for å se om han kunne slippe unna med det, og på den måten avsløre uvitenhet, som da han omtalte en person som skolens ”elefant horrible”. Fyren som var blitt omtalt som en horribel elefant, ba om ordet og sa:

– Det heter ikke elefant horrible. Det heter ”enfant térrible”.
Tron ba om replikk og svarte:
– Hadde jeg ment det, så hadde jeg sagt det. Jeg mente elefant horrible.

Tron Øgrim 1967. Foto: Pål Steigan

Det var desember 1964. Det snødde. Foran rektorboligen på Teisen sto en fyr i olabukser og skinnjakke. Han hadde sandaler på føttene. Tron Øgrim, allerede en myte. Jeg så på ham der han sto. Han likna litt på Bob Dylan. Håret litt langt og krøllete. Noen krøllete hårstrå på haka som likna litt på skjegg. Streitingen Pål hadde knapt møtt en så sær fyr. Fascinerende. Han sa knapt hei før han begynte å synge Rolling Stones-låta ”Little Red Rooster” mens han knipsa takta. Den lå på topp på Radio Lux akkurat da. Han lagde egne fraseringer som fikk Mick Jagger til å virke litt A4. Han sang hele låta før han begynte å prate. Det virka ikke som han frøys der han sto i snøen med sandalene sine.

Jeg kjente jo til Øgrims rykte. Hvem gjorde ikke det? Elevrådsprotokollene, som ble lest opp i klassen, hadde lenge inneholdt noen linjer om «problemet Øgrim», og på landsmøtet til gymnasiastsambandet hadde han visstnok lagd en eller annen skandale. Men så plutselig forsvant han. Noen sa at han var blitt utvist, andre sa at han hadde slutta på skolen fordi han ikke kunne fordra den.

Han fortalte meg at han hadde slutta skolen og skulle gå opp som privatist på Bjørknes. Men først og fremst satt han oppe i huset til foreldrene sine på Trasop og leste Kapitalen av Karl Marx, samt hvert eneste nummer av Scientific American og alt han kom over av science fiction.

Jeg begynte å vanke der. Jeg tror at foreldrene til Tron mente at siden jeg var et slags skolelys og en vanlig streiting, kunne jeg kanskje påvirke Tron til å gjøre noe med skolearbeidet. De tok i hvert fall svært vennlig imot meg, og jeg følte meg fort som en slags ekstra sønn i huset.

Det var å komme til en annen verden enn den jeg var vant til. Fedrene til kameratene mine var enten arbeidere eller små forretningsfolk. Arbeiderne hadde streite hjem uten noe luksus. Forretningsfolka hadde stivpynta hjem som det nesten ikke var lov å røre seg i. Felles for alle var at de nesten ikke hadde bøker.

Før jeg kom til familien Øgrim, trodde jeg at vi hadde mange bøker hjemme, men Otto, Marit og Tron hadde så mange bøker som jeg aldri hadde sett i noe hjem. Og nye kom inn hele tida. De hadde stor plass og god råd. Hvis noen skulle trenge å definere gjestfrihet, kunne de si Marit og Otto. Otto var Petter Smart. Han skrev lærebøker i fysikk og ble kjent over hele landet gjennom TV-serien Fysikk på roteloftet,der han og Helmuth Ormestad gjorde hverdagslige fysikkeksperimenter for å demonstrere fysiske lover.

Otto hadde lagd mange fikse ting, som for eksempel en brusmaskin. Vi lagde HelliCola med kullsyreampull, vann og colaessens. Og spiste rugbrød med store mengder gullsalami. Gjerne hele natta. Luksus! Dette var en annen type velstand enn den kjipe og skrytende typen jeg kjente fra de små forretningsfolka, og på en annen planet enn det lille jeg hadde sett av rikmannshjem. Øgrim-velstand var avslappa, sjølsagt og raus. Jeg trodde at jeg tilhørte middelklassen helt til jeg begynte å vanke hos dem.

Om Tron var bortskjemt? Tron var den mest bortskjemte fyren jeg har møtt. Alle skjemte ham bort – foreldrene, tanter og onkler, kusiner og fettere. Han var familiens geni og rotehue. Men i motsetning til andre bortskjemte fyrer jeg hadde møtt, var han innmari morsom å være sammen med. Sjøl når bare vi to var der, kunne han holde lange foredrag om naturvitenskap og historie og kjemi og fysikk. Han hadde pløyd siste nummer av Scientific American, og ga meg gjerne en halvtimes innføring i nytt fra forskningsfronten. Heldigvis leste jeg ikke så lite sjøl, så jeg kunne ta igjen. Det hendte ikke sjelden at det var umulig å gå hjem om kvelden, for det var langt, og det blei seint, så da ringte jeg muttern eller fattern og sa at jeg ble over. Marit viste meg hvor jeg kunne finne sengetøy, slik at jeg kunne re opp på gjesterommet. Og så satte Tron og jeg oss på kjøkkenet og fortsatte diskusjonen, en diskusjon som ikke så sjelden var på kanten av en krangel.

I 1964–65 brøt den store musikkrigen ut, på Teisen som andre steder, og det gjaldt å ta stilling. Jeg mener naturligvis noe så grunnleggende som krigen mellom Beatles og Stones. Skolen var delt. Flertallet likte Beatles og kunne ikke fordra Stones. Det rufsete mindretallet digga Stones, og kunne ikke fordra Beatles. Jeg var ikke så opptatt av noen av dem, jeg likte Beethoven og Schubert. Men Stones-folka var rufsete og sære og i mindretall, mens Beatles-folka var streite og ordentlige og i flertall. Det måtte bli Stones. Men jeg ble ikke så stor fan at jeg gad å gå på Stones- konserten på Sjølyst i 1965.

Keith Richards skriver i sjølbiografien sin at Stones fikk hjelp av The Beatles med gjennombruddet sitt. De som visste om dette, fortrengte det. Det ville blitt sett på som samarbeid med fienden.

I 1964 var det den første Stones-LPen det handla om, med Route 66 og I Just Want To Make Love To You og Chuck Berry-låta Carol. Tydelige referanser til gamle bluesklassikere, rhytm-and-blues, røff låt, stemmen til Mick Jagger, som allerede da var som sandpapir i øregangene. Men det dreide seg også om The Yardbirds, den engelske gruppa med Eric Clapton på gitar og Keith Relf på munnspill som vokalist. De tok over som husband på Crawdaddy Club etter Rolling Stones, og ga ut livealbumet Five Live Yardbirds i 1964 tatt opp på legendariske Marquee Club i London. Den hadde spor som Too Much Monkey Business av Chuck Berry og Smokestack Lightnin’ av Howlin’ Wolf. Dette var hakket bedre enn Stones, syntes jeg, og gitaren til Clapton var to hakk bedre enn gitaren til Keith.

The Yardbirds kom seinere med singelen Still I am Sad. Det var etter at jeg var blitt kjent med Tron Øgrim, og han hadde anlagt langt hår og skjegg. En vinterkveld etter et møte i gymnassamfunnet fikk han ei gruppe på 10–15 folk til å danne en ring, og så sang vi Still I am sad mens snøen dalte ned over oss: See the stars come fallin’ down from the sky/ Gently passing, they kiss your teardrops dry. Ikke mye rhytm- and-blues, mer gregoriansk hymne. Kirkesang med Tron Øgrim som forsanger! I motsetning til meg kunne Tron synge. Han fikk tilbud om å bli vokalist i Little Earl and The Sapphires, et lovende rhytm-and-blues band, men han sa nei. Han sa at han ikke trodde han ville tåle å drikke så mye som en sånn rolle ville kreve. Jeg, derimot, sang som ei kråke. En gang i februar 1965 i totida på natta, da jeg hadde sunget et eller annet rockespor, så ropte Tron plutselig:

– Pål, der, der traff du tonen!

Jeg tror det var eneste gang. Et kjært minne.

Kina 1970: Tron Øgrim, PS, tolken og Mao Zedong
Samvirkelagskafeen på Hasle der Tron Øgrim og Pål Steigan i oktober 1968 bestemte seg for å starte avisa Klassekampen
Forrige artikkelBritiske MI6: 7000 terrormistenkte i Tyskland
Neste artikkelTidligere britisk ambassadør sier at «regjeringa har løyet for oss om Syria»
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).