Et land til hårfestet i gjeld

0

Da Barack Obama avga presidenteden hadde USA en nasjonal gjeld på 10.900 milliarder dollar. 4. desember 2016 var gjelda 19.930 milliarder.

Det betyr at den vil passere 20.000 milliardermerket før Donald Trump tar over. Barack Obama vil dermed ha doblet USA nasjonalgjeld i løpet av åtte år. På det området utklasser han alle tidligere presidenter. Ja han har tatt opp like mye gjeld som alle sine forgjengere til sammen.

Det sies at statlig låneopptak vil ha en multiplikatoreffekt på økonomien. Hvis man setter denne efffekten lavt og dobler beløpet, så vil effekten være 2.350 milliarder i året i Obamas tid. Men USAs samlede BNP har samtidig ligget rundt 16.000 milliarder. Låneopptak med multiplikatoreffekt har altså utgjort 8,4% av USAs økonomi i denne perioden.
Så hvis presidenten og kongressen ikke hadde tatt opp lån, ville USA ha vært nede i den største depresjonen i hele sin historie.

Og da har man ikke regnet inn annen offentlig gjeld, selskapenes eller husholdningenes gjeld. USA er altså et land som er nede til hårfestet i gjeld.

Romerske keisere pyntet på statsbudsjettene sine gjennom å prege mynter med stadig lavere innhold av edle metaller. Obama har pyntet på sine gjennom å trykke stadig mer dollar for å betjene en stadig økende gjeld. Andre land eier 6154 milliarder dollar av USAs gjeld – av det står Kina for 1157 eller 19%.

Kan USA fortsette slik? Litt til, kanskje. Men å doble gjelda en gang til de neste åtte årene? Det høres ikke ut som en vinnerstrategi.

En stor del av USAs utgifter er såkalt «mandatory», altså de er bundet av lovvedtak, særlig til helse og sosiale utgifter. Med dagens vekst vil de bundne utgiftene overgå statens inntekter en gang mellom 2030 og 2040. Militære utgifter er den største posten på det politisk vedtatte budsjettet., nemlig 54%. Det er klart at dette er kvelende for USAs økonomi.

Demokraten Barney Frank sa i 2009:

«The math is compelling: if we do not make reductions approximating 25 percent of the military budget starting fairly soon, it will be impossible to continue to fund an adequate level of domestic activity…»

Når det nå er en diskusjon i USA om å slutte å være verdenspoliti, så er ikke det først og fremst et ideologisk spørsmål, slik man later til å tro i Europa. Det handler om harde og dystre økonomiske realiteter.

Forrige artikkel– Norge er et paradis for lånehaier
Neste artikkel«Sumpen» blir Trumps rådgivere
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).