Visjonen om kvalitetssamfunnet

0
Av Johan Nygaard

Den tverrfaglige og forskningsbaserte, norske og internasjonale, kritikken av det hegemoniske mål- og resultatstyringsparadigmet kommer stadig bedre til uttrykk i de forvaltningspolitiske diskusjonene. Vi er i så henseende vitne til en internasjonal oppvåkning og et gjennombrudd. Vi ser nå hvordan den faglig og etisk begrunnede systemkritikken er konsistent med den ideologiske og strukturelt orienterte systemkritikken, og at dette er en legering som tåler herdingen.

Vi er også vitne til hvordan stadig flere forskere, fagfolk og folk i fagbevegelsen her hjemme henviser til begrepene kvalitetparadigmet og  kvalitetledelse, og til idealet om kvalitetsorientert samarbeid og ledelse i lærende systemer, når de forsøker å formulere fornuftige og troverdige alternative politiske strategier. Begrepet «tillitsreform» er i utgangspunktet inspirert av Kvalitetfilosofien, men brukes i dag ofte litt lettvint i en uforpliktende politisk retorikk av folk som hverken tar inn over seg hvor omfattende politisk systemkritikk som ligger i Kvalitetfilosofien, eller hvor velutviklet og veldefinert  kvalitetparadigmet faktisk er – både i teori og praksis.

I denne artikkelen vil jeg fremheve hvordan Kvalitetfilosofien har egenskaper som kan fungere i en ideologisk overbygning for en mer omfattende politisk plattform og et mer omfattende nasjonalt politisk prosjekt. Kvalitetfilosofien, denne politiske plattformen og dette politiske prosjektet vil da innebærer en felles forståelse som overskrider den stadig mer misvisende høyre-venstreaksen i den politiske orienteringen – og vil således kunne fremstå som det samlende proaktive alternativet til den høyrepopulistiske reaksjonen mot de vestlige elitenes mislykkede politiske strategier.

Den paradigmeskapende Kvalitetfilosofien til W. Edwards Deming (1900-1993)  innebærer et nådeløst oppgjør med mål-og resultatsyringsparadigmet. Deming forskutterte i det store og hele den omfattende tverrfaglige og forskningsbaserte kritikken som siden har kommet til. Men mål- og resultatsyring er altså en nødvendig strukturell forberedelse til den anbuds- og privatiseringspolitikken som følger av ideologien og reglene i EUs indre marked hvor idealet er at mest mulig av offentlige eiendom og tjenester skal overtas av den parasittiske internasjonale finanskapitalismen. Målstyringsideologien gir de politiske, byråkratiske og økonomiske elitene fellesskap i en slags mental industriell stordriftsfordel, i den forstand at alle typer virksomheter på alle nivåer og aspekter av systemene tolkes og styres med en ensartet metode i ensrettet språk.

Denne mentale ensrettingen letter også overgangen mellom politiske posisjoner og lederstillinger i næringslivet, slik at politikerklassen og byråkratene har fått en karrieremessig egeninteresse i å opprettholde målstyringsparadigmet. Når denne primitive og innskrenkede industrielle stordriftstankegangen – som  er besnærende enkel å internalisere og reprodusere – også er  den politiske maktens autoritære styringsspråk, gir det målstyringskoryfeene en besnærende følelse av mental og moralsk overlegenhet som gjør dem enda mer virkelighetsfjerne.

Den industrielle stordriftstankegangen søker å reduserer lokale forskjeller og minimalisere variasjoner med å beskrive virkeligheten i et styringsspråk basert på sekundære måltall. Dette samsvarer med den ensidig matematisk orienterte «nyklassiske» tilnærmingen til økonomisk forståelse som  også er hegomonisk i dag. Denne matematiske tilnærmingen gir en tankelammende kvasivitenskapelig autoritet til den liberalistiske ideologien som begrunner ekstrem frihandel og den autonome EØS- prosessen i norsk politikk.

ut av eøs

Hverken det innskrenkede nyklassiske økonomifaglige paradigmet eller liberalistisk ideologi  identifiserer eller forklarer betydningen av forskjellige typer økonomiske aktiviteter i de mer komplekse realøkonomiske samspillene. Men denne innskrenkede tilnærmingen til økonomiforståelse imøtekommer finanskapitalismens behov for illusjonen om fjernstyrt kontroll via sekundære måltall – uten innsikt i, og ansvar for, dynamikken i de primære lokale prosessene.

Denne ideologiske og teoretiske legeringen – som altså har vist seg å ikke tåle  herdingen i møtet med den realøkonomiske virkeligheten – konstituerer det mislykkede paradigmet som ligger til grunn for at regjeringsplattformen til de blåblå insisterer på at det ikke er noen prinsipiell forskjell på offentlig og privat tjenesteproduksjon – altså at det ikke er noen prinsipiell forskjell på forvaltning og forretning. Men for all historisk fremtid  er det først og fremst Arbeiderpartiet – og  Stoltenberg og Støres navn  – som  vil bli assosiert med denne strukturelle tilpasningen av fellesskapets sosiale ansvar og historisk opparbeidede verdier til ideologien og reglene i EUs indre marked.

Det er dette paradigmet og denne ideologien som i hele den vestlige verden nå er i ferd med falle på sin egen urimelighet under trykket av sin egen tvang. Den folkelige reaksjonen mot de fremmedgjorte elitenes mislykkede politiske strategier inneholder selvsagt reaksjonære elementer som gjerne omtales som høyrepopulisme. Nei til EU har i alle år advart mot at nettopp dette ville bli konsekvensen av den ideologiske forblindelsen i EU. Men de reaksjonære har ikke kapasitet til å komme opp med en konsistent systemkritikk – og har følgelig heller ikke kapasitet til formulere fornuftige og troverdige alternative strategier for utviklingen av Norge frigjort fra EØS avtalens forbannelser.

Den kunnskapsintensive og proaktive motstanden mot EØS og målstyringsvanviddet  har denne kapasiteten til å formulere en konsistent systemkritikk som leder til fornuftige og troverdige alternative strategier for utviklingen av Norge. Her går forskerne, fagfolkene og folk i fagbevegelsen foran og viser vei.

Kvalitetparadigmet er godt forankret i sitt filosofiske utgangspunkt slik det er formulert i W. Edwards Demings Kvalitetfilsofi. Kvalitetparadigmet videreutvikles også stadig mer omfattede i industriell og forvaltningsmessige praksis i Norge og hele den vestlige verden. Og kvalitetparadigmet videreutvikles intellektuelt og ideologisk i stadig mer omfattende internasjonale nettverk av ledere, konsulenter og forskere.

Kvalitetfilosofien har systemforståelse som både utgangspunkt og mål. Systemkritikk må selvsagt bygge på systemforståelse, og lede til utdypet systemforståelse som grunnlag for forbedringer av systemene som legger tilrette for arbeidet. Kvalitetfilosofien handler om menneskene i samarbeidsprosessene, og representerer således en prosessorientert tilnærming til systemforståelse. Lokal tilpasning av både språket i virkelighetsbeskrivelsene, og av de praktiske løsningene, er essensielt i Kvalitetfilosofien.

Når den faglig og etisk begrunnede systemkritikken samsvarer med den ideologiske og strukturorienterte systemkritikken, og denne systemkritikken leder oss til  Kvalitetfilosofiens prosessorienterte og etisk bevisste tilnærming til systemforståelse, får vi altså en legering som tåler herdingen. Ambisjonen om å aktualisere Kvalitetfilosofien i fagligpolitiske og nasjonalpolitiske strategier i Norge vekker internasjonal oppmerksomhet og velvilje, og kan trekke på omfattende internasjonale erfaringer og intellektuelle ressurser som understøtter både systemkritikken og den proaktive og konstruktive tenkning som følger av Kvalitetfilosofien.

Det handler da ikke om slike spektakulære reformer basert på faglig sett tvilsomme utredninger, og med uforutsigbare virkninger og uoverskuelige kostnader, slik målstyringsideologien erfaringsmessig tilsynelatende automatisk produserer. Dette har vist seg å være mislykket prøving og feiling i uansvarlig stor skala – i for stor skala til å reverseres, i følge noen politisk bestilte evalueringer. Nei – Kvalitetfilosofien handler om å utvikle en langsiktig kultur for kvalitetsorientert samarbeid og ledelse i lærende systemer. Kvalitetfilosofien handler om en praktisk tilnærming til en kontinuerlig forbedring av de systemene som legger tilrette for arbeidet. Det er slik vi skal gjøre nasjonaløkonomien, forvaltningen og velferdsstaten bærekraftig.

Slik er Kvalitetfilosofien tvers igjennom humanistisk. I Kvalitetfilosofien stiller Deming fordømmelsen av den kortsiktige og illojale finanskapitalismen opp som et selvinnlysende intellektuelt og moralsk imperativ. Det samme gjør han med fordømmelsen av målstyringsparadigmet – med dens eksponentielle vekst i byråkratiske kontroll- og transaksjonskostnader, med dens notoriske fryktkultur og antisosiale, kontraproduktive og innovasjonshemmende interne konkurranseideologi, med dens mangel på respekt for faglighet og arbeid, og dens blinde tro på at hyppige anbudsrunder og kortsiktige kontrakter stimulerer den type holdninger, kunnskapsutvikling og kommunikasjon som innovasjon og kvalitetsutvikling forutsetter.

Deming kritiserer også liberalismens illusjon om en næringsnøytral økonomisk politikk – en illusjon som altså er rettsliggjort i EUs indre marked. Og han forklarer betydningen av forskjellige typer økonomisk aktiviteter, og nødvendigheten av friheten til å utvikle lokalt tilpassede og situasjonsbestemte strategiske samspill mellom politiske myndigheter og aktørene i næringslivet.

Men først og fremst gjenoppretter Kvalitetfilosofien respekten for faglighet og arbeid. Både den verdikonservative, sosialt samvittighetsfulle individualismen, den norske bygdesolidariteten, og arbeiderbevegelsens stolte tradisjoner i Norge, kan i dag gjenkjenne og videreføre sine beste tradisjoner i kvalitetparadigmet – uten å komme i verdimessig konflikt med hverandre. ( Da må vi selvfølgelig kvitte oss med klassehovmodet, bygdedyret og arbeiderbevegelsens autoritære tradisjoner). Slik overskrider kvalitetfilosofien den anakronistiske og stadig mer misvisende høyre-venstreaksen i den politiske orienteringen.

Den tverrpolitiske kampen mot EU- medlemskap var en defensiv kamp for å bevare status qou. Den tverrpolitiske og tverrfaglige kampen mot EØS og målstyringsvanviddet er en offensiv kamp for å endre status quo. For å vinne frem, må vi da naturligvis i større grad formulere de alternative, fornuftige og troverdige offensive strategiene for utviklingen av samfunnet vårt som ideologien og reglene i EUs indre marked blokkerer for.

I denne sammenhengen kan Kvalitetfilosofien internaliseres og utvikles i en visjon om Kvalitetsamfunnet, og i en ideologisk overbygning for en konkret politisk plattform for det store politiske Kvalitetprosjektet – som  videreutvikler den norske modellen frigjort fra EØS-avtalens ideologiske, politiske og praktiske forbannelser. Og  her går altså forskerne, fagfolkene og folk i fagbevegelsen foran og viser vei.

Vi gir oss aldri i kampen for de umistelige humanistiske, demokratiske og faglige idealene og verdiene som samler oss!

 

 

Forrige artikkelTyskland bygger strategisk allianse med Saudi Arabia
Neste artikkelSkolen som lærer opp diktatorer og dødsskvadroner