Klassekampen og kildenes makt

0

Vi lever i svært kritiske tider. Verden har flere ganger de siste par årene balansert på kanten av en storkrig, og vi kan på ingen måte si at faren er over. Alle stormaktene driver psykologisk krigføring og de store mediene i verden eies av de samme kapitalkreftene som eier finansbankene og våpenindustrien. De bruker disse mediene til å tjene sin dagsorden. Sjelden har det vært viktigere å avsløre det renkespillet vi er utsatt for gjennom seriøs og gravende journalistikk – og sjelden har det vært viktigere å drive kildekritikk for å unngå alle de snubletrådene som finnes.

Diskusjonen med Klassekampen

Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen beskyldte meg på kommentarplass 3. mai 2016 for  ”ukritisk bruk av tvilsomme kilder og viderformidling av udokumenterte konspirasjonsteorier”. Dette var en udokumentert påstand fra Braanens side. Hans våpendrager Ronny Kjelsberg hadde tidligere med sterk assistanse fra Klassekampen forsøkt å diskreditere det kritiske analyse- og skrivearbeidet jeg driver. Også det uten saklig grunnlag. Kjelsbergs metode likner til forveksling på den formen for ny-mccarthysme som vi ser fra Washington Post, der man via anonyme ryktespredere prøver å stemple et stort antall seriøse og kritiske skribenter som spredere av «fake news».

Braanen og Klassekampen har viselig ikke fortsatt i dette sporet, så den eneste grunnen til at jeg nevner det her, er at jeg mener det er viktig å være kritisk til hvilke kilder man bruker – og ikke minst hvordan man bruker dem.

kk-fukuyama-2
Klassekampens oppslag av Fukuyamas artikkel

Jeg har ved et par anledninger kritisert Klassekampens valg av kommentatorer. I et tilfelle ga de et stort oppslag til en kommentar fra en viss Tobias Schneider. Min kritikk gjaldt to forhold: for det første var artikkelen svært imperialistisk og anti-syrisk i innholdet og for det andre kom den fra et nettsted som drives av Pentagon.

I et annet tilfelle har jeg kritisert bruken av Francis Fukuyama til å kommentere verdenssituasjonen etter seieren til Donald Trump. Min kritikk gikk også her på to forhold: for det første inneholdt artikkelen en helt løgnaktig og rosenrød framstilling av USAs rolle i verden og for det andre gjorde ikke avisa leserne oppmerksom på at Fukuyama er ansatt i den CIA-styrte organisasjonen National Endowment for Democracy.

Nå mener ikke jeg at man ikke skal kunne bruke reaksjonære folk som både kilder og kommentatorer. Tvert om, jeg har stor nytte av å bruke CIA, Pentagon, Financial Times og Bundeswehr som kilder. I motsetning main stream media pakker de sjelden budskapet sitt inn i så mye ideologi. I sine interne dokumenter er de som oftest klare og tydelige i sitt standpunkt for finanskapitalen og den globale eliten og ser verden fra deres ståsted. Dette kan det være nyttig å lese. «Kjenn fienden, kjenn deg sjøl,» formante Sun Tzu, «så skal du utkjempe hundre slag uten å lide nederlag.»

Kildenes makt

Gammelredaktør Sigurd Allern skrev en gang ei bok med tittelen Kildenes makt – ytringsfrihetens politiske økonomi. Der så han kritisk på eierforholdenes og monopoliseringas virkninger på massemedia og han rettet et kritisk blikk på kildenes makt i massemediene. Det hadde vært på sin plass å gjøre dette arbeidet på nytt, dels fordi kapitalens makt over massemediene er så mye større i dag, og dels fordi kildene, som for eksempel de såkalte tenketankene, er så mye sterkere og så mye bedre organisert. (Les: Media’s Use of Propaganda to Persuade People’s Attitude, Beliefs and Behaviors.)

I følge amerikanske undersøkelser var det i 1983 50 selskaper som eide 90% av mediene i landet. Allerede det var en veldig sterk maktkonsentrasjon. Men hvordan ser det ut i dag? I 2011 var det seks selskaper som kontrollerte 90% av mediene.

De seks selskapene var General Electric, som blant annet eier NBC og Universal Pictures, Newscorp, som blant annet eier Fox og Wall Street Journal, Disney, som blant annet eier ABC og Pixar, Viacom, som blant annet eier MTV og Paramount Pictures, Time Warner, som blant annet eier Tima, Warner Bros og CNN og CBS, som blant annet eier 60 Minutes.

I 2016 kunne finanstidsskriftet Forbes slå fast at det nå er femten personer som eier mediene i USA.

På toppen av dette kommer tenketankene, som har sin egen agenda og gjør sitt ytterste for å påvirke den offentlige opinionen på vegne av sine eiere. Eksempler: Brookings Institution, Heritage Foundation, Council on Foreign Relations, Cato Institute, RAND Corporation. Fra Norge kjenner vi jo til hvordan Civita fremmer milliardærenes og NHOs politikk i alle kanaler.

kk-syria

Konkrete eksempler

I Klassekampen 30. oktober skriver joournalist Amal Wahab:

Spørsmålet er også om de sjiamuslimske militsene vil trekke seg ut av Syria om og når krigen ender. De «bygger sterke militser som vil forbli i lang tid», ifølge Philip Smyth, en sjia-ekspert ved Washington Institute for Near East Studies.

– Disse militsene blir værende, og vil sørge for iransk innflytelse i Syria lenge etter at krigen eventuelt er over, sier han til Washington Post.

Et par problemer her. Phillip Smyth, som han heter, er ganske riktig ansatt i Washington Institute for Near East Studies, men dette instituttet omtales i USA som «AIPACs tenketank». John Mearsheimer og Stephen Walt skriver dette instituttet er en del av kjernen i den pro-israelske lobbyen i USA.

Instituttet teller blant sine rådgivere Henry Kissinger (presentasjon unødvendig), Richard Perle (også kalt The Prince of Darkness) og Condoleezza Rice, bare for å nevne noen.

Og når det gjelder Washington Post, så var det i sin tid ei borgerlig kvalitetsavis. Men ikke minst etter at den ble kjøpt opp av verdens tredje rikeste mann, Jeff Bezos, framstår den mer og mer som et vulgært propagandaorgan.

Og igjen: Jeg sier ikke at man ikke kan sitere verken Washington Post eller AIPACs tenketank, men man må være klar over hva man gjør og at man risikerer å bidra til å bekrefte deres verdensbilde. I dette tilfellet er det slik at både AIPAC og WP er sterkt anti-sjia og anti-Iran, og det farger deres beskrivelse av virkeligheten, slik som i denne beskrivelsen av Syria.

22. september 2016 trykte avisa Klassekampen som nevnt en artikkel av en viss Tobias Schneider. I stikktittelen på forsida siterer avisa Schneider slik: Assad er snart ikke annet enn et symbol som krigsherrer og smuglere samles rundt.

Denne Schneider skriver for nettsida War on the Rocks, som er opprettet og kontrollert av Pentagon, tilsynelatende for å drive høyttenkning om USAs framtidige imperialistiske politikk. Det ser ut som om man på desken har tenkt: Her er en artikkel mot Assad, det er fint, den trykker vi. Uten å tenke over hvem kilden er eller hvilket verdisett man dermed formidler.

Formålet med kritikken

Jeg er ikke ute etter å henge ut Klassekampen eller redaksjonen. Jeg er uenig i avisas redaksjonelle linje. Fra mitt ståsted ville jeg heller ha sett ei avis som levde opp til sin egen formålsparagraf der det heter:

«Avisa Klassekampen skal drive en seriøs, kritisk journalistikk, med allsidige politiske og økonomiske avsløringer av utbytting, undertrykking og miljøødeleggelser – samt inspirere og bidra til ideologisk kritikk, organisering og politisk kamp mot slike forhold, ut ifra et revolusjonært, sosialistisk grunnsyn.»

Men jeg innser at dagens eiere og redaktør ikke ønsker det, så det løpet er kjørt. Men likevel foretrekker jeg ei avis som er kritisk overfor main stream media framfor ei avis som ikke er det. Dette er sjølsagt alltid viktig, men særlig nå da den internasjonale situasjonen er så kritisk som den er. Å gjengi standpunkter fra imperialistiske tenketanker som om det skulle dreie seg om den udiskutable sannhet er ikke hva jeg vil kalle kritisk journalistikk.

 

 

Forrige artikkelForhandlinger mellom syrisk opposisjon og Russland
Neste artikkelNy rekord: mer enn 410.000!
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).