Tolfa, renessansen, krisa og det kommende kulturklosteret

0
Klostergården i Convento dei Cappuccini

Jeg kom til Tolfa første gang i oktober 1995. Kona og jeg var blant de første medlemmene i foreningen Det norsk-italienske kultursenteret, og denne organisasjonen kjøpte et nedlagt nonnekloster og har gjennom mer enn 20 år utviklet dette til å bli en viktig kulturinstitusjon i kommunen. Det har vært holdt tallrike seminarer, utstillinger, konserter og konferanser gjennom dette norsk-italienske samarbeidet.

Tolfa Gialli e Noir
Tolfa Gialli e Noir

Et av de mest spesielle prosjektene er en serie festivaler om norsk og italiensk kriminallitteratur som går under tittelen Tolfa Gialli e Noir. (Krim kalles på italiensk både gialli – gule, etter omslagene på en klassisk serie med krimbøker og noir – etter fransk politikrim.) Opphavsmannen til ideen var vår venn Glauco Felici, som var en av Italias fremste oversettere av spansk litteratur til italiensk. Men han døde dessverre bare et par uker før den første versjonen, så han fikk ikke oppleve den suksessen det har blitt. En rekke norske krimforfattere har vært med, og det er nærmest fullt hus i det lokale teatret hver gang.

Det historiske senteret i Tolfa med La Rocca
Det historiske senteret i Tolfa med La Rocca

Tolfa er en by med litt over 5000 innbyggere. Den ligger på en høy ås 50 km i luftlinje fra Roma i retning nordvest. Beliggenheten er spektakulær og landskapet er meget vakkert og variert. Her har det vært drevet jordbruk og kvegdrift i uminnelige tider og fortsatt vil du treffe på det langhornete maremmakveget som ikke er mye genetisk forandret siden det europeiske urkveget.

Ute i landskapet finnes det rester av etruskiske graver og romersk bosetning og det er spor etter en gruvedrift som gjorde byen svært strategisk viktig i renessansens Italia. Da Konstantinopel falt til de tyrkiske muslimene i 1453 mistet Vatikanet tilgangen til et svært viktig mineral som kalles alun. Det ble brukt i nær sagt alle renessanseindustrier som en katalysator i diverse kjemiske prosesser fra farging og garving til papir-, trykking- og glassindustri.

Til alt hell ble det få år etterpå oppdaget noen utrolig rike forekomster av alun bare få mil fra Roma i det som heter Monti della Tolfa. For Vatikanet den gangen må det sammenliknes med å finne olje i dag, bare at aluneventyret varte i noen hundre år.

Pietro da Cottona: Alungruver i Tolfa
Pietro da Cortona: Alungruver i Tolfa (1625-30)

Mineralet fra Tolfa ble eksportert over hele Europa og var opphav til enorme formuer. Men som vanlig, svært lite av rikdommen ble igjen der gruvene fantes. Inntektene fra Tolfa dannet grunnlaget for de første bankene i Toscana. Da alunet ble funnet var den gamle Sankt Peter-basilikaen i Roma svært forfallen, og det var bestemt å rive den. Men arbeidet sto stille et halvt århundre, helt til 1503 da den endelig ble revet for å gi plass til den nye kirken. Etter hvert skulle Bramante, Michelangelo og Bernini på hver sine måter bidra til å gjøre kirken til den praktbygningen den er blitt. Til dette trengtes en enorm kapital, og her kom inntektene fra Tolfa godt med. På klare dager kan vi skimte kuppelen på fra Tolfa og kanskje tenke på at «vi» har en del av den. Alle de rike familiene i Italia har hatt interesser i Tolfa, Mediciene, Orsiniene, Pazziene, Chigiene og Farnese. Familien Pazzi brukte inntektene fra Tolfa i et forsøk på statskupp mot Mediciene i Firenze i 1478. Familien Chigi brukte stein fra Tolfa da de fikk bygd Palazzo Chigi på Piazza Colonna i Roma, det som nå er regjeringsbygget. Havna i Civitavecchia, som nå er Romas viktigste havneby ble i sin tid utvidet for å kunne håndtere aluneksporten fra Tolfa. Og så videre.

Cowboy (buttero) med maremmakveg
Cowboy (buttero) med maremmakveg

Da vi kom til Tolfa i 1995 var det ikke mye å se til denne fordums rikdommen, men vi ble kjent med en by med mange andre verdier og med ganske stor tro på seg sjøl. Tolfa har en comboytradisjon der ryttere passer kveget ute i campagnaen, og en lærtradisjon som har gjort vesker fra Tolfa til et begrep i hele Italia.

Tjueen år seinere ser det annerledes ut. Italia har vært i økonomisk stagnasjon og tilbakegang siden århundreskiftet og ungdommen har problemer med å finne jobber, også i Tolfa. Men heldigvis har den generasjonen som nå er rundt 30 tatt et grep. De har satset på kultur, og sentralt i dette står festivalen TolfArte som de siste par årene har blitt omtalt på italiensk TV og i Corriere della Sera, Il Messaggiero og La Repubblica som en av de beste kulturfestivalene i hele Midt-Italia. Og nå har kommunen bestemt seg for å satse på å utvikle lokale produkter og har meldt seg inn i en bevegelse som heter Cittàslow. I dette ligger det et håp om å kunne snu strømmen og kunne bli en småby som også ungdommen kan ha grunn til å tro på.

tolfarte

Men dette gjør seg ikke sjøl. Fra gullalderen har Tolfa en del patrisierhus, palazzi, som sårt kunne trengt å bli pusset opp for å få tilbake sin fordums prakt. Den fine renessansearkitekturen i gamlebyen forfaller og det er både et økonomisk, kulturelt og moralsk tap.

En av de bygningene som forfaller er et stort kloster fra 1600-tallet, altså fra gullalderen. Det er et Cappucciner-kloster, men det har vært i kommunens eie i flere tiår. Det ble pusset opp på nittitallet, men har siden stått uten noen form for vedlikehold.

Convento dei Cappuccini
Convento dei Cappuccini

For tre år siden inviterte ordføreren meg på middag, og hele hensikten med invitasjonen kom under desserten da han ga meg følgende utfordring: ”Pål, du vet at vi ikke klarer å få til noen fornuftig drift av Cappuccini-klosteret, Tror du at du kunne finne en løsning?” Hva sier man til sånt? Jeg svarte det jeg mente, nemlig: ”Gi meg en god kontrakt, så tror jeg at jeg skal få det til.”

Sånt sier man jo ikke ustraffet. I vinter ble en langvarig leiekontrakt på gode betingelser lagt ut på anbud. Kravet var at stedet må pusses opp og at det må tjene som kultur- og aktivitetssenter for Tolfa og omland.

Hvor ofte får man tilbud om å ta seg av et kloster fra 1600-tallet i Italia? Jeg kunne ikke feige ut, så jeg kontaktet den tidligere mangeårige lederen av det norske kultursenteret i Tolfa, ingeniøren Sigurd Johansen, og sammen med våre to eldste sønner la vi inn et tilbud.

I august 2016 ble det klart at vi hadde vunnet anbudet og at vi ville få en meget langsiktig kontrakt som ville gjøre det mulig å drive det på en fornuftig måte. Men verken Sigurd eller jeg er pengefolk, så vi trengte en partner.

Gjennom Henning Mankell var jeg blitt kjent med hotelleier og kulturpersonlighet Lasse Diding i Varberg. Han og Henning har finansiert Jan Myrdal-biblioteket i Varberg sammen, og Lasse er i ferd med å utvikle et Lenin-museum. Jeg tenkte at det kunne være rett mann til et sånt prosjekt. Og etter å ha sett på klosteret og Tolfa sa Lasse: Jag är med! Og dermed er vi i gang.

I løpet av noen år skal vi pusse opp og utvikle dette flotte anlegget. Det skal gjøres med respekt og kjærlighet. Anlegget skal igjen bli en stolthet for Tolfa og det skal bli navet i det vi håper skal bli en kulturell og økonomisk utvikling, en lokal rinascimento. Hjertet i anlegget er en nydelig kortile, en klostergård, med bueganger og brønn i midten. Dit kom Italias riks-TV, RAI 2 for kort tid siden for å intervjue meg om dette prosjektet.

Klostergården i Convento dei Cappuccini
Klostergården i Convento dei Cappuccini

De hadde fått et tips, så dermed kom det en stab på 12-15 TV-folk til Tolfa for å gjøre opptak til en programserie som heter Sereno Variabile, og som er et populært TV-program som hver uke presenterer lite kjente perler i Italia. Og de var på klosteret, hos veskemakeren, keramikeren og på ute på landet for å nyte den lokale spesialiteten acquacotta.

Dette prosjektet vil bare lykkes hvis vi knytter det til det andre som skjer eller kan skje i Tolfa. Vi snakker med lokale produsenter. Og vi drøfter ideer. Her er det trøfler og olje, hvorfor kan vi ikke få fram en god, lokal trøffelolje? På 1500-tallet var det vinen fra Tolfa paven foretrakk. Kan vi ikke få fram en lokal vin med litt stil over? Og bør ikke et kloster ha urtelikør og øl fra håndbryggerier? Det er grotter i tre nivåer under klosteret. Dem må det la seg gjøre å få noe ut av. Vinkjeller, bodega, vi får se.

Tolfaveska, la catana
Tolfaveska, la catana

Av historiske årsaker er mesteparten av jorda i Tolfa er allmenning. Det er ganske unikt i Italia, og det gir noen spennende muligheter. Det er ingenting i veien for at allmenningsstyret kan gi ei gruppe ungdommer muligheten til å lage et jordbrukskooperativ for å prøve å skaffe seg et levebrød på den måten. Så kan vi sørge for at produktene deres blir gjort kjent gjennom prøvesmaking og formidling på klosteret. Det finnes lokale osteprodusenter som lager god ost, både av geite-, saue- og kumelk. Det er ei ung jente nede i dalen som produserer økologiske grønnsaker og selger dem via internett. Vi har villsvinjakt  og kastanjer og trøfler og steinsopp og keiserfluesopp, som er en utsøkt delikatesse.

Folk er rasende på politikerne og på EU-byråkratene i Brussel, og med god grunn. Og vi kan sammen skjelle dem ut på piazzaen, men det blir ikke noe brød av det. Og ikke kommer det noe godt derfra heller.

Det finnes bare to kilder til rikdom, sier jeg til de som vil høre på, og det er naturen og det menneskelige arbeidet. Noen andre kilder finnes ikke. Her har vi en rik natur og vi har menneskelig arbeidskraft. La oss så organisere oss til å få mer rikdom ut av den naturen vi har rundt oss og la oss bruke den varierte kulturen vi har til å skape enda bedre kulturopplevelser. Og får vi til det sammen så skaper vi noe enda viktigere, nemlig folk med kompetanse som har tro på seg sjøl og sin egen skaperevne.

Stella Polaris i Tolfa
Stella Polaris i Tolfa

Og så skal vi naturligvis stappe klosteret fullt av kulturaktiviteter, konserter, utstillinger, eventer av ulike slag, seminarer, konferanser og kurs. Vi skal støtte opp under de 17 festivalene som arrangeres i Tolfa hver år og antakelig finne på noen nye. Klosterparken, Parco della Pace, altså fredsparken, har plass til 1000 folk på konsert. Vi må bare få litt orden på infrastrukturen, beskjære noen trær og rydde opp litt. Og vi håper at Cappucinerklosteret skal bli et nervesenter og en energikilde, ikke bare for Tolfa, men for hele området.

Og hva jeg skal gjøre oppe i dette? Noe småtteri her og der antakelig. Være kritiker før frokost, bonde før lunsj og kokk på ettermiddagen uten noen gang å bli noen av delene? Og hver vår og høst tenker jeg å holde et klosterseminar om verdens elendighet og hva vi skal gjøre med den.

Forrige artikkelBjørn Richter: Perhaps…
Neste artikkelHva mange mennesker ikke forstår om arbeiderklassen i USA
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).