Donald Trump og det forgiftede begeret

0

Av Michael Roberts

Ironien i Donalds Trumps (knappe) seier i presidentvalget I USA er at den «sikre» kandidaten tapte for demokratene, Wall Street og kapitalstrategene. Nå er de belemret med en løs kanon de må forsøke å kapre.

Trump har vunnet fordi et (så vidt) tilstrekkelig antall mennesker har fått nok av status quo. Omkring 60 prosent av velgerne som ble spurt ved valglokalene mener at landet «er på galt spor» og to tredjedeler var sinte og lut lei Washington-regjeringen – noe Clinton personifiserer.


Av Michael Roberts – Oversatt til norsk av Anne Merethe Erstad


I likhet med britenes Brexit-valg, har et tilstrekkelig antall velgere i USA (hovedsakelig hvite, eldre og folk som driver mindre bedrifter eller arbeider i sviktende industri eller i små, sentrale USA-stater) mot alle forventninger seiret over stemmene fra de unge, de med høyere utdanning og de mer velstående i de store byene. Men husk at neppe mer enn halvparten av de stemmeberettigede møtte opp for å avgi sin stemme. Et bredt lag av befolkningen stemmer aldri ved valg i USA og de utgjør en betydelig andel av arbeiderklassen.

Mest markant er at det viktigste spørsmålet for velgerne som ble intervjuet ved valglokalene var tilstanden i USAs økonomi (52 prosent), med terrorisme på andre plass (men langt mindre, med 18 prosent) og immigrasjon (Trump-kortet) enda lavere. Trump vant fordi han hevdet han kunne forbedre forholdene for dem «som har havnet i bakleksa» av globaliseringen, sviktende innenlands industri og knuste småbedrifter. For all del, Trump er millionær, og har ingen virkelig interesse av eller idé om å forbedre forholdene for flertallet. Men raseri mot etablissementet var (så vidt) nok for dette egoistiske, kvinnefiendtlige, sex-rovdyret av en rikmannssønn til å vinne.

Men det handler fortsatt om økonomien, din tosk. Trump har blitt overlevert et forgiftet beger han blir nødt til å drikke av: tilstanden i USAs økonomi. Økonomien i USA er den største og viktigste av de kapitalistiske økonomiene. Den har klart seg best blant de største økonomiene siden slutten av den store regresjonen i 2009. Men den økonomiske prestasjonen har likevel vært elendig. Reell økning i bruttonasjonalproduktet per innbygger har vært bare 1,4 prosent i året, langt under nivået før det globale finanskrasjet i 2008. Dette er fortellingen om den svakeste økonomiske tilfriskningen siden 1930-årene.

bnp-usa-krise

Nå forventer Det internasjonale pengefondet at USAs økonomi vil vokse med bare 1,6 prosent dette året. Og økonomene i den USAs sentralbank forhåndsberegner en årlig ekspansjon på bare 1,8 prosent i overskuelig fremtid. Og alt dette forutsetter at det ikke kommer en ny konjunkturnedgang.

Flertallet av økonomene mener at et nytt konjunkturfall i USA er lite sannsynlig og at økonomien vil ta seg opp igjen til neste år. Faktisk mener USAs sentralbanksjef Janet Yellen (hvis jobb nå står i fare) at USAs økonomi «er inne på et spor med bærekraftig fremgang». Argumentene går på at kostnadene ved lån er nær null, forbrukerne i USA bruker fortsatt mye penger, boligmarkedet er på vei oppover og det ruller og går i detaljhandelen.

Men det som er viktig for helsen til en moderne kapitalistisk økonomi, er ikke tilgangen til eller kostnadene ved lån; det er nivået på og i hvilken retning pila peker for hvor profitabel kapitalen er, det totale forretningsoverskuddet og virkningen av forretningsinvesteringer. Når kapitalen blir mindre profitabel, faller til slutt storselskapenes totale overskudd og etter en tid vil det bli færre forretningsinvesteringer. Når det skjer, følger en økonomisk konjunkturnedgang raskt etter. I etterkrigstiden har fall i forretningsinvesteringer ledet økonomien inn i lavkonjunktur hver gang, mens det personlige forbruket holder seg mer eller mindre stabilt. Sistnevnte faller først når lavkonjunkturen er i gang.

Og storselskapene i USA har fallende profitt. Ifølge økonomer i investeringsbanken JP Morgan, sank profitten til storselskapene i USA til sju prosent under tidligere års nivåer. På bakgrunn av dette regner de med at «sannsynligheten for et konjunkturfall innen tre år er på alarmerende 92 prosent, og innen to år på 67 prosent».  Dessuten planlegger sentralbanken å øke styringsrenten etter valget, fordi den hevder at økonomien er på vei tilbake til normalen, noe som vil øke risikoen for å utløse en lavkonjunktur – selv om en Trump-seier vil bortforklare det som et børsfall.

Hva er Trumps løsning på alt dette? Hans økonomiske forslag koker ned til skattekutt, reduksjon i offentlige utgifter og toll på importvarer for å «beskytte» amerikanske jobber. De som i all hovedsak vil nyte godt av skattekuttene er de svært rike. Under Trump vil folk flest kunne se en reduksjon på skatteseddelen med rundt sju prosent, mens den rikeste en-prosenten vil kunne få 19 prosent lavere skatt på inntekt. For å få statsbudsjettet i balanse må offentlige utgifter kuttes med rundt 20 prosent, noe som vil ramme velferd, utdanning og helse hardt. Høyere toll på utenlandske varer og innføring av straffesanksjoner mot Kina og Mexico, som er USAs to største handelspartnere, vil skru opp prisene og provosere til gjengjeldelse.

På en måte står USAs neste president overfor en verre situasjon enn Obama gjorde i 2009 på bunnen av den globale finanskrisen. Denne gangen finnes det ingen mulighet til å unngå lavkonjunktur ved å trykke penger eller redusere lånerentene; eller ved å øke den offentlige pengebruken, når gjelden i offentlig sektor allerede har blitt doblet til 100 prosent av bruttonasjonalproduktet. De økonomiske politiske verktøyene er oppbrukt. Begeret må nippes til.

 

 

Forrige artikkelClinton manipulerte for å få Trump som motstander
Neste artikkelSOS Jemen!