Popvenstre med pustevansker

0
Globaliseringen handler om de multinasjonale selskapenes kamp for å legge verden under sin kontroll
Av Øyvind Andresen

Ronny Kjelsberg skriver over en dobbeltside i Klassekampen 10/11, dagen etter det amerikanske presidentvalget, en betraktning om hvorfor Trump ble valgt under tittelen «Lærdommen fra Trump».  I denne artikkelen unngår han å bruke begreper som klassekamp og imperialisme, han skriver heller ikke om Wall Street og multinasjonale selskapers dominans i amerikansk politikk. Han velger å trekke linjer mellom Trump og den italienske fascisten Mussolini.

Jeg tar  dette fram fordi jeg mener Kjelsbergs tenking er typisk for det jeg vil kalle «Venstrepopulismen», eller «Popvenstre» , en politisk retning som nasjonalt og internasjonalt har fått stor oppslutning det siste tiåret. Selv om denne retningen er sammensatt, er det likevel noen kjennetegn ved retningen som det er verd å ta med seg. 

Kjelsberg er medlem av partiet Rødt og var i forrige periode fylkestingsrepresentant for partiet i Sør-Trønderlag.  Han har vært talsmann for en fornyelse av tanker om sosialismen, oppsummert i den lille boka Sosialisme på norsk, utgitt i 2014.

«Venstrepopulismen» uttalte mål er å fornye politikken til de tradisjonelle marxistiske partiene.  Hensikten er å få med seg folket (populus på latin) slik at de ikke blir offer for «høyrepopulismen».

Popvenstre har sterk sympati med partier som regjeringspartiet Syriza i Hellas og Podemos i Spania, partier som har oppnådd stor oppslutning i valg. Popvenstre har også sterk sympati med erklærte sosialdemokrater som Jeremy Corbyn  og Bernie Sanders. Dette er ukorrupte og sympatiske politikere som begge har utløst en radikal bevegelse, ikke minst blant unge aktivister i sine hjemland.

Problemet med disse partiene og enkeltpersonene er at de mangler en strategi for å stoppe kapitalismen.

Popvenstre  avgrenser seg sterkt mot alle typer kommunisme som er assosiert med erfaringer fra Sovjetunionen, Kina under Mao og Cuba under Castro (aktuelt nå!) uten at jeg ser at det er noen stor vilje til å gå i dybden i disse store historiske spørsmålene.

Det er så. En politisk bevegelse er ikke noe historisk seminar og utfordringene menneskeheten står foran, gjør at vi har dårlig tid. Dette er ikke mitt viktigst ankepunkt mot Popvenstre. Min viktigste kritikk  er at de forkaster begreper som gjør verden forståelig og strategiske politiske handlinger mulige.

Venstrepopulistene er spesielt opptatt av å nå ut til folket med sin kommunikasjon. I en polemikk, blant annet mot meg,  i Klassekampen 22/9 2011, skriver Kjelsberg:

Dersom det er de marxistiske termene Andresen etterlyser, tror jeg derimot at han er på villspor. Ytre venstres unike evne til å høres ut som vi kommer rett ut av en studiesirkel i 1975 er nok i større grad en del av årsaken til at Rødt ikke er større enn vi er enn en del av løsninga. En viktig oppgave for Rødt i tida som kommer må være å formulere kritikken av kapitalismen, og å peke mot løsninger, i en språkdrakt og virkelighet som folk kjenner seg igjen.

Jeg svarte:

Det er umulig å være uenig i den siste setninga, men jeg mener Kjelsberg gjør en feil når bruken av de marxistiske begrepene utelukkende gjøres til et spørsmål om kommunikasjon. Dette er å begynne i feil ende, først må vi diskutere marxismens relevans, deretter kan vi diskutere retorikken.

Politisk analyse er et fag, og som i andre fag bruker man begreper. Jeg mener de sentrale begrepene i marxismen som klassekamp, statens klassekarakter, herskende klasse og imperialisme fremdeles er fruktbare begreper som gjør at man kan begripe hvordan verden er skrudd sammen. Marxismen er et teoretisk verktøy for politisk tenking og handling. Vi må ikke ødelegge dette verktøyet selv om mange ikke forstår begrepene.

Er dette alltid så vanskelig? Jeg kan ikke finne noe bedre begrep enn klassekamp på den kampen folket Europa kjemper mot nedskjæringer, arbeidsledighet og sosial elendighet. Og hva med det arabiske opprøret? Her er også klassekamp en avgjørende drivkraft. Et barn kan forstå dette.

Men det er knapt noen som i norsk offentlighet bruker begrepet klassekamp om det som skjer i opprøret rundt Middelhavet. Heller ikke Rødt.

Jeg har finlest de siste numrene av gratisavisa Rødt-Nytt. Avisa bruker praktisk talt ikke ord som klasser, klassekamp og imperialisme. Heller ikke ord som kapitalisme, sosialisme, utbytting, nyliberalisme og finanskapital blir brukt. Rødt-Nytts språk er konsesunsspråket. Dessverre er ikke dette noe isolert fenomen i Rødt, men ganske typisk for mange av partiets talspersoner.

Konklusjon:

Fem år etter denne diskusjonen mener jeg fremdeles at svakheten til Popvenstre er at de mangler begreper for å gripe en verden i endring. Begreper som «venstreside» og «høyreside» er også nå helt uten mening. Det dreier seg ikke om «venstre» eller «høyre», kampen står mellom globalistene og anti-globalistene.

Globaliseringen handler om de multinasjonale selskapenes kamp for å legge verden under sin kontroll
Globaliseringen handler om de multinasjonale selskapenes kamp for å legge verden under sin kontroll

Den polsk-britiske sosiologen Zygmunt Bauman (født 1925) utga for tiår siden sine to bøker Globaliseringen og dens menneskelige konsekvenser (1998) og Flytende modernitet (2000).

Jeg mener Baumans treffende karakteristikk av vårt samfunn er den flytende moderniteten. Alt skifter, alt flyter. Det postmoderne mennesket skifter identitet, arbeid og bosted, på evig jakt etter opplevelser og forbruksvarer. Den gamle faste orden, sosiale band og tradisjoner oppløses. Kapitalen krysser alle nasjonale og sivile grenser i enorm hastighet og bryter ned all lokal og nasjonal motstand på sin ferd.

Bauman pekte på at det store skillet går mellom de som tilhører den nye kapitalistiske overklassen, og de andre som blir sittende igjen i mer eller mindre ruinerte lokalsamfunn. Den første gruppas frihet forutsetter den andre gruppas ufrihet.

Det er de som ikke fikk del i globaliseringa velsignelser, som nå gjør opprør. Det får forskjellig politiske uttrykk, bestemt av nasjonale og historiske forhold. Å bare stemple dette som reaksjonært, fascistisk  eller høyreekstremt, er lite fruktbart.

Hvis Popvenstre har aversjon mot å lese Marx og Lenin, så kunne de begynne å lese Bauman.

Kilder:

http://venstresida.net/?q=node/3826

http://venstresida.net/?q=node/2630

 

Skrevet av

Øyvind Andresen

Jeg er 65 år, marxist, lektor og fagbokforfatter. Tekstene er oftest skrevet etter samtaler og konsultasjoner med min kloke livsledsager Ingjerd.

Publisert
Forrige artikkelDen lange depresjonen i Italia
Neste artikkelFT: – Elitens Marie Antoinette-øyeblikk
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).