Den globale gjeldsbakrusen

Av Michael Roberts

Arven etter det globale finanskrakket og Den Store Resesjonen er en enorm global gjeld som tynger verdens kapitalistiske økonomi. Denne gjelden er en vesentlig faktor, sammen med hvor lite profitabel kapitalen er i de store økonomiene, og genererer det jeg kaller Den Lange Depresjonen siden 2009. Global vekst har ligget godt under trendene før krisen og økningen i verdenshandelen har saknet farten og stoppet opp.


Av Michael Roberts – Oversatt til norsk av Anne Merethe Erstad


Hvis selskaper står i en situasjon der kapitalen er lite profitabel mens de fortsatt har høy gjeld å tilbakebetale eller betjene, vil de være motvillige til å investere mer. Hvis regjeringer er tynget av høy gjeld som et resultat av at de har reddet bankene og fordi arbeidsløshetstrygd og andre sosiale velferdsutbetalinger forblir høye, kutter regjeringene i offentlige investeringer. Hvis husholdningene fortsatt er tynget av høye boliglån, vil de ikke forbruke mer, men spare. Samlet fører alt dette til svake investeringer og lav vekst i lønninger og sysselsetting.

Det eneste som har dempet problemene er at sentralbankene har presset globale lånerenter ned mot null (eller til og med negativ rente) slik at betjening av lån er billig og storselskaper kan bruke billige lån til å kjøpe tilbake aksjer, utbetale utbytte og spekulere i obligasjons- og aksjemarkedet, regjeringer kan betjene sine obligasjoner og kjøpe flere og husholdninger kan betale sine huslån og pådra seg kredittkortgjeld.

Men den globale gjeldsbakrusen har ikke gått over og hvis lånerenter skulle begynne å stige eller hvis økonomier skulle synke mot konjunkturnedgang eller deflasjon, kan denne gjeldsbyrden skape en nedadgående spiral mot kollaps.

Det er dette som bekymrer internasjonale økonomiske institusjoner som Det internasjonale pengefondet (IMF) eller Den internasjonale oppgjørsbanken (BIS). IMF har nylig rapportert at den globale gjelden er rekordhøy. Hvis man ser bort fra banksektoren, har ikke-finansiell sektor (storselskaper, husholdninger og regjeringer) mer enn doblet gjelden siden årtusenskiftet. Den var oppe i 152.000 milliarder dollar i fjor og er fortsatt økende. Hvis du inkluderer banksektoren, finner McKinsey at den totale gjelden når 200.000 milliarder dollar.

 

global-debt-record-highs

Dagens gjeldsnivå er på rekordhøye 225 prosent av verdens samlede bruttonasjonalprodukt, med omtrent to tredjedeler av dette i den private sektor (husholdningers boliglån og storselskapenes lån). Det internasjonale pengefondet sier at den svake globale veksten (med andre ord: Den Lange Depresjonen) gjør det vanskelig å fullt ut betale det man skylder, og at dette «bereder scenen for en skadelig sirkel av reaksjoner der lavere vekst hindrer nedgang i gjeldsandelen og gjeldsoverhenget forverrer nedgangen.» IMFs finanssjef, Vitor Gaspar, advarte om at «usedvanlig høy privat gjeld er en kraftig motvind mot global tilfriskning og en risiko for den finansielle stabiliteten.»

Det internasjonale pengefondet har lagt frem hva det ser som de viktigste truslene mot det finansielle systemet. For det første; europeiske banker står overfor en kronisk krise når det gjelder profitabilitet. Mange har ikke vært i stand til å fjerne gammel gjeld fra balanseregnskapet og det er økende skepsis blant investorene om de vil bli profitable basert på sin nåværende oppbygning.

Den potensielle bankkrisen har blitt avdekket gjennom sammenbruddet i Deutsche Bank, Tysklands absolutt største bank i Europas mest suksessrike økonomi. Banken står foran massive bøter fra Justisdepartementet i USA for å ha «mis-solgt» huslånsobligasjoner til kunder over hele verden under den store boligboomen og krakket som førte til den internasjonale finanskrisen – noe som har presset Deutsche Bank mot kanten av stupet og banken kan kanskje bare bli reddet gjennom mer offentlige penger. Sist sommer la IMF fram en rapport om tyske banker og konkluderte med at «Deutsche Bank virker å være den viktigste netto bidragsyter til systemiske risikoer i det globale banksystemet», fulgt av HSBC og Credit Suisse. Deutsche Bank har 47.000 milliarder dollar i utestående derivater (spekulasjonspapirer). Med andre ord; fordi den er så stor, vil den ta mange andre banker med seg hvis den faller.

Samtidig har Italias banker mer enn 200 milliarder euro utestående i usikre lån til selskaper som ikke kan betjene sine lån på grunn av den svake italienske økonomien og den lave globale veksten. Italias tredje største og eldste bank, Monte dei Paschi di Siena, er fallitt og har allerede fått økonomisk hjelp to ganger. Og så er det de portugisiske bankene, der den største, Espirito Santo, i likhet med Monte dei Paschi, har måttet ha økonomisk hjelp for å unngå en systemkrise.

For det andre; det er en økning i storselskapenes gjeld, spesielt i de såkalte nye markedene. Sjokk-kombinasjonen av fallet i råvareprisen og nedbremsingen i Kina har gjort bølgen av privat gjeld til en trussel mot økonomien i de nye markedene.

Investeringsbanken JP Morgan beregner at ikke-finansielle storselskapers gjeld i nye markedene har steget fra rundt 73 prosent av bruttonasjonalproduktet før finanskrisen til 106 prosent. En økning på 24 prosentpoeng er enorm og betyr en gjennomsnittlig økning på nesten fem prosentpoeng per år siden 2007. I tidligere undersøkelser har Det internasjonale pengefondet funnet at en økning i gjelden i forhold til bruttonasjonalproduktet på fem prosentpoeng eller mer i året signaliserer en økt risiko for en påfølgende finansiell krise. Mange nye økonomier har registrert en slik økning siden 2007. Herav konklusjonen fra kredittanalytikerne S&P om at «vi har nådd et brytningspunkt i storselskapenes kredittsyklus».

Det politiske svaret på Den Lange Depresjonen fra økonomiske autoriteter i de største økonomiene har vært å stramme inn på offentlig forbruk og forsøke å redusere underskuddene på statsbudsjettene for å få den offentlige gjeldsbyrden ned, mens sentralbankene kutter lånerentene og trykker penger i tusen milliarder-klassen for å skape billige penger til å betale gjeld og investere.

Men offentlig finansiell nedskjæringspolitikk og billige penger har ikke virket noen steder for å få økonomien i gang igjen. Nullrente-politikk (ZIRP) har åpnet for negativ rente-politikk (NIRP) og kvantitativ lettelse (QE) eller trykking av penger for å gi til bankene åpner for ideen om «helikopter-penger» (trykke penger som gis direkte til regjeringer eller til og med husholdninger). Men det virker ikke, fordi denne kreditten bare bygges opp i banker og finansspekulative investeringer mens kapitalen fortsetter å være for lite profitabel i de produktive sektorene til å oppmuntre til nye investeringer og dermed vekst.

Nå roper internasjonale institusjoner som IMF og OECD og Keynes-økonomer på «offentlige finansielle grep». Ropet handler om «investering i infrastruktur», for eksempel å bruke statlige penger på å bygge veier, broer, kommunikasjon osv. Dette vil hjelpe fram investeringer og sysselsetting og få økonomien i gang, er argumentet. Som jeg har sagt før; slike investeringer ville utvilsomt hjelpe, men de må være enorme for å ha noen virkning som monner. G20-økonomiene representerer 92 prosent av verdensøkonomien og i 2014 ble G20-ministrene enige om å øke den årlige veksten med 2.000 milliarder dollar ekstra (uten å spesifisere hvordan!). Men selv om det ble gjort gjennom mer investeringer i infrastruktur, ville det ikke virke. Som styrelederen for den amerikanske investeringsbanken JP Morgan sier det: «Jeg ville sette kvantitative mål på ting som er under regjeringenes kontroll, og bruttonasjonalproduktet er ikke blant dem,» sa Jacob A. Frenkel. «Uansett hvor gjerne du vil hoppe fem meter uten stav, er du ikke i stand til det.»

Investeringer fra kapitalsektoren er sju eller åtte ganger større enn offentlige investeringer i de fleste større økonomiene (bortsett fra Kina og India). En økning i offentlige investeringer på én prosent av bruttonasjonalproduktet høres mye ut med la oss si 1.000 milliarder globalt, men er i virkeligheten et nålestikk sammenliknet med den årlige globale investeringen på nærmere 20.000 milliarder.

Og uansett, regjeringenes vilje til å innlede et slikt forbruk er begrenset av behovet for å holde kontroll på økningen i offentlig gjeld. Offentlig gjeld er nå rundt 85 prosent av verdens samlede bruttonasjonalprodukt, uten noe tegn til reduksjon, ifølge data fra Det internasjonale pengefondet. Bare svært lave lånerenter gjør det mulig å betjene slik gjeld uten enda mer offentlig økonomisk nedskjæring (kutt i statlig forbruk og skatteøkninger). Store investeringer fra statenes side vil øke gjelden ytterligere, i hvert fall til å begynne med.

Så regjeringene gjør ikke det Keynes-økonomene (utenfor og innenfor IMF) ønsker. Ganske visst, Det internasjonale pengefondet spår at budsjettbalansen vil bli strammere, ikke slakkere, både i etablerte og nye markeder neste år. Den amerikanske investeringsbanken Morgan Stanley regner med at regjeringene i etablerte økonomier vil lette på finanspolitikken neste år, men bare med 0,3 prosent av bruttonasjonalproduktet – som tilsvarer en økning i forbruk på forsiktige 115 milliarder dollar – ikke engang i nærheten av 1000 eller 2000 milliarder. «Det er lite sannsynlig at en slakkere finanspolitikk ekvivalent med 0,3 prosent av bruttonasjonalproduktet vil materialisere seg i økende global vekst,» sa Elga Bartsch, som har ledet utarbeidelsen av Morgan Stanleys rapport.

fiscal-impulse

Den globale gjeldsbakrusen består og syrenøytralising med billig og rikelig kreditt har ikke kurert den. Alternativet med offentlig forbruk vil heller ikke virke og vil uansett ikke være tilstrekkelig. Tradisjonell økonomi med monetarisme og Keynesianisme kan ikke kvitte seg med denne bakrusen fordi verdens kapitalistiske økonomi fortsatt er beruset på for mye gjeld og utsultet på profitabel kapital.

Og nå faller storselskapenes samlede profitt på globalt nivå mens gjelden fortsetter å vokse – med utsikt til en ny verdensomspennende lavkonjunktur i horisonten som nærmer seg med stor fart.

corporate-profit

  17 kommentarer til “Den globale gjeldsbakrusen

  1. ABC
    19. november 2016 klokka 09:57

    Konkurs er det som står på menyen. Legalt gjennom at aktører nekter å betale og nedskriving av gjeld eller gjennom hyperinflasjon hvilket ser ut å vare den løsningen som blir aktuell. Og vi kan “redde” situasjonen gang på gang gjennom å øke pengermengde det til en punkt der tilliten til systemet minsker og vi får konkurrerende system hvilket skjer nå også. Dette er noe mange vet og har sagt lenge men man tar det hele veien og nå risikerer vi å miste vi alt vi har.

  2. Eivind Reitan
    19. november 2016 klokka 10:31

    Om Det Store Sammenbruddet uteblir,er tiden dog inne til diskusjon om dårligere tider.

    I lengre tid kunne det være vanskelig å finne ut,om den såkalte Handlingsregel -4 % -skulle beregnes av selve -fondet,eller av avkastningen.I dagens Aftenpsot ser vi hva det handler om.:Professor Holden ber ministere ,og andre ,forberede seg på langt mindre enn 4% avkastning.Og det var det det handlet om-Forventet 4 % avkastning.Når det butter,tar vi av selve fondet.

    Et fond som ellers kalles PFU-en redningsplanke for framtidige pensjoner.Og bløffen om dette fortsetter,med langsom nedmontering av pensjonene.Og hva gjør da “venstresida?”Sjekk SVs forslag til gjennoppretting av de synkende verdier på pensjonene.(Husk-dette er langsiktig-på flere10-års sikt-se Holden i Aftenposten).Jo ,Sv vil sørge for at minstepensjonister får de midler som regjeringen har avsatt for gifte samboende.Tilhører man ikke de aller minst bemidlede,får man tåle nedgang.

    Det er akkurat det Kåre Willoch ,korrekt,anklager tilhengere av behovsprøvd barnetrygd for å gjøre.:Å la noen barnefamilier betale for de dårligst stilte blandt dem- istedenfor hele statskassa.Altså intern omfordeling.Det er jo ikke engang Keynsianisme.

    De synkende fortjenester tørkes av på de nest-fattigste. På lang sikt blir vi da alle minstepensjonister.Til glede for hvem?

    • ⒶF
      19. november 2016 klokka 15:38

      Som så ofte før, en god økonomisk-politisk analyse fra deg, Reitan.

      Men:

      Mulig det er noe jeg ikke skjønner her nå. Det er i så fall ikke første gangen. Jeg har også alltid ment at de har uttrykt seg rimelig tåkete mht. handlingsregelen. Men jeg har allikevel aldri vært i tvil om at det er snakk om å tillate seg å bruke 4% av fondets beregnede verdi, et tall satt som et anslag for forventet årlig avkastning. Hvis vi for enkelhets skyld antar at avkastningen er nettopp 4%, ville den andre tolkningen av handlingsregelen bety at vi kan bruke 4% av de 4%’ene avkastning. 4% av 4% av fondets verdi er veldig mye mindre enn 4% av fondets verdi. Det er 0.0016% av fondets verdi. Et tall i en annen størrelsesorden, altså.

      Et eksempel med konkrete tall:

      Dersom vi setter fondet til 7 000 000 000 000, altså syv tusen milliarder kroner, og handlingsregelen sier: Bruk 4% av dette, gir det en årlig avkastning på 280 milliarder å bruke.

      Dersom handlingsregelen egentlig hadde vært: Bruk 0.0016% (4% av 4%) av fondets verdi, ville tallet kun vært 11.2 milliarder.

      Selv med den aller største mistillt til myndighetene og deres forsøk på å villede oss, mener jeg det egentlig faller på sin egen urimelighet å anta at dette er en villet, kalkulert misforståelse, da differansen er såpass dramatisk stor, og det er så lett å regne den ut at selv jeg kan klare det.

      At avkastningen i realiteten blir mindre enn håpet, og at det alt sammen er luft og kjærlighet som kommer til å fordufte i morrasola en vakker dag snart, er en annen og vel så viktig sak, selvfølgelig.

      • Eivind Reitan
        19. november 2016 klokka 16:25

        Du har rett.
        Dog gjennstår ambivalensen-den antatte avkastning er ikke(lenger) 4 %.Dette sliter alle livsforsikringsselskaper med.
        Og -4% av selve fondet blir fort en redusert størelse.,om det ikke lenger kan tilføres nye midler.Uansett-fondet er ikke et Pensjonsfond,og har aldri vært det.Men det høres fint ut.

        • ⒶF
          19. november 2016 klokka 17:18

          Amen.

  3. Thor Olav Brattensborg
    19. november 2016 klokka 18:24

    Gjennommange år har vi blitt fortalt at oljefondet skal vende tilbake i kontanter for å betale for våre økte pensjoner når de store etterkrigsgenerasjonene forlater arbeidslivet. Dette kommer ikke til å skje, og er derfor et dobbelt svik. Bare vent i noen år hvor så våre “politikere” kommer å sier at dette går ikke fordi vi vil drukne i inflasjon. Hyperinflasjon er spådd for USA lenge. Når kommer den?

    • ⒶF
      19. november 2016 klokka 18:49

      Det blir drøyere enn som så. Inflasjonskortet kan de spille kun så lenge det er konsensus at oljefondet finnes og har verdi. Selv da er det verdens dårligste argument, men de pleier nå å si det likevel.

      Beskjeden blir tørt og greit at at fondet nå er spilt bort på et kasino i Las Wallstreetas, men at de gjorde så godt de kunne. Fini.

      • 19. november 2016 klokka 20:24

        Forventninger til «vekst» – adresse Akersgata…
        Økonomen sitter på sitt kontoret og ser utover produksjonshallen – bestående av roboter. I et forsøk på å spare inn på de økonomiske utgiftene (her effektivisere) – trekker økonomen ut stikkontakten på R2D2 og R4D4. Produksjonen faller tilsvarende og bedriften går dårligere. Økonomen ringer sjefen som bor på Mænhætten – for å melde om svakere tall – etter at grep ble tatt. Konsulentselskapet BSG (Boston Strangler Group) kommer rekende for å finne problemet. De registrerer at stikkontaktene på to av roboten er ute og plugger de inn – slik at omsetningen igjen kommer i balanse. Konsulentsalæret på noen hundre millioner trekkes fra på skatten. Bomringen får stå noen år til slik at kommunesenteret beholder administrasjonen – og om mulig vedlikeholde noe av slitasjen produksjonsbedriftens tungtransport påfører allfarvegen. Profittuttaket spres utover på dyre restauranter i Monaco, og på et par yachter liggende i Karibien – eid av ei postkasse i Panama.

        Go jul – og husk nyttårsballet hos Slyngstad.
        Heihei

        • 20. november 2016 klokka 11:47

          JAP, jeg vil at Sigbjørn Johnsen skal Hedmarks-lese den der for meg på julaftens formiddag, i stedet for den gamle om Snikker Ændersen som han pleier å lese.

    • ABC
      19. november 2016 klokka 19:39

      Bristen på konkurranse og alternativer har resultert i at man har økt pengermengde i en gigant mengde uten å få hyperinflasjon. Men nå kommer det alternativer og tilliten til det monetære fiat penger ponzi systemet som er kontrollert av USA (SWIFT) er på vei ned og nå kjøper man hard assets for fiat penger litt rundt om og ja….:). Få betalt i tillit penger er på vei ut og nå kommer det ulike alternativer men når “the shit hits the fan” vet jeg ikke. Kina er verst men USAs krigsmakt er betalt med det monetære overtakket så Putin (BRICS land) skifter ut systemet overalt nå og til slutt vil aktører ha betalt i noe annet enn ponzi penger er min gissing. Innom et år….. Men det har jeg sagt lenge men man har lært seg en del på veien og det er bare lese artikkel ovenfor..

  4. Jms
    19. november 2016 klokka 18:37

    For å få ny vekst trengs det nye oppfinnelser, nye produkter og ny industri. Markedet slik det er nå er mettet på tilbud og etterspørsel. I dette bildet kan industritørken i Vesten bidra til svakere utvikling og svekket oppfinnerskap.

    Det snakkes mye om forsking, og det er vel og bra med statlig finansiert forskning, men ofte gjøres de store oppdagelsene i industriens laboratorium eller verksted.

    Man kan ikke få vekst ved å tillate kjøp/salg av ingenting (derivater). All spekulasjon vil være tapsbringende dersom den ikke har rot i reelle verdier. I dag er denne rota borte og man kan forutsi at bobla vil sprekke.

    Vi kan konstantere at alt det det ble advart mot har slått til, samt mer, da det allerede for tyve-tretti år siden ble advart mot globalisering.

  5. Eyvind C. Krogh
    19. november 2016 klokka 19:34

    Kan det ikke tenkes at vi rett og slett er kommet til veis ende når det gjelder vekst. Vi har nådd taket og det er ikke mer å hente. Dessuten klarer den planeten som vi opererer på nå knapt å håndtere det forbrukl og levestandard vi har. Langt mindre en ytterligere vekst. Vi er blitt altfor mange mennesker, det er nå en ting. Men i steden for å gjøre noe med dette, som virker som en ikkesak blant alle politikere, så tordnes det videre om vekst. Det progressive i menneskets natur, manifistert gjennom kapitalismen, og som har bragt oss dit vi velstandsmessig er i dag, vil nå være istand til å utslette oss. Vi står midt i en økonomisk systemkrise, det er det som er saken. Men er det noen gitt å komme ut av det?

    • 19. november 2016 klokka 20:33

      Eyvind C. Krogh, din kommentar er helt riktig. Vi kan ikke bruke mere. Vi må finne en vei til å leve med det vi har, ja kanskje mindre. Befolkningsøkning er et stort problem. Men Mammon vil tjene mere. Det går mot katastrofe!!!

  6. klyvnadenstid
    23. mars 2017 klokka 10:37

    En analys av den länkade artikelns perspektiv och ståndpunkter.
    http://klyvnadenstid.se/2017/03/marxisters-skuldekonomin/

Legg inn en kommentar