Tyrkia antyder krav i Irak og på Balkan

0
Grensene etter Lausanne-avtalen av 1923

Den tyrkiske presidenten, Recep Tayyip Erdoğan, holdt nylig en tale der han fordømte USA for å nekte Tyrkia å delta i kampene om Mosul. USA er alliert med den kurdiske militiaen der, noe Tyrkia ser som en trussel mot sin egen stats integritet.
14 oktober 2016 sa han i et svar på uttalelser fra Hillary Clinton der hun støttet den kurdiske militsen i Irak:

Shame on you! Is your partner in NATO the [Kurdish] PYD/YPG [militias] or is it Turkey? If it is Turkey, then you must come to the table with us and take your step with us.

Noen dager seinere forsterket han kritikken og sa:

They say, ‘May Turkey not enter Mosul!’ How come I don’t enter? I have a 350-km border and I am under threat from across that border. … Turkey will take part in the Mosul operation and hold a seat at the table. It is out of the question for us to remain outside. Because there is history in Mosul for us.

Når Erdoğan nevner Tyrkias historie i Mosul viser han til det osmanske riket som ble oppløst etter nederlaget i første verdenskrig. Erdogan har lenge hatt en ny-ottomansk agenda, og da strekker ambisjonene seg inn i Syria og Irak.

tyrkia-1920
Oppdelinga av det osmanske riket etter Sèvres-avtalen av 1920

Og nå har han også begynt å reise krav på Balkan.

15. oktober sa han:
«Tyrkia kan ikke svikte sine brødre i det vestlige Thrakia, på Kypros, på Krim eller andre steder.»

Det vestlige Thrakia tilhører Hellas etter Lausanne-avtalen av 1923. Det er det smale landstykket av Hellas sør for Bulgaria som forbinder landet med den europeiske delen av Tyrkia.

Vest-Thrakia tilhørte det osmanske riket fram til den første balkankrigen i 1912. I den andre balkankrigen mellom Bulgaria og Hellas tok Bulgaria kontrollen. Men Bulgaria hørte til taperne i første verdenskrig, og siden 1920 har landområdet tilhørt Hellas.

Grensene etter Lausanne-avtalen av 1923
Grensene etter Lausanne-avtalen av 1923

Gjennom Lausannavtalen i 1923 ble Tyrkias grenser mot Hellas og Bulgaria fastsatt slik de er i dag. Og den avviste alle tyrkiske krav i Kyupros, Egypt, Sudan, Syria og Irak.

Det greske utenriksdepartementet reagerte meget skarpt på Erdoğans uttalelser. I Aten oppfatter man disse uttalelsene som provokative og som trusler mot den regionale stabiliteten.

Den greske presidenten, Prokopis Pavlopoulos, sa i en tale Edessa 18. oktober:

The rhetoric of Turkish President Erdoğan, in any perspective, even the most benevolent, unfortunately directly or indirectly undermines the Treaty of Lausanne, not to mention Greek-Turkish relations and relations between the European Union and Turkey.

Bulgarias utenriksminister, Daniel Mitov, har også reagert på Erdoğans uttalelser og sier at «ingen ansvarlilg politisk leder bør reise spørsmål ved de eksisterende landegrensene i regionen.»

Erdoğan har også beklaget at Tyrkia måtte gi bort de sørlige egeiske øyene, Dodekanesene, til Hellas.

Erdoğans politikk er en usikret bombe under NATO-fellesskapet, men dette startet ikke med Syria-krigen. Skal man sette en start, må den settes ved NATOs kriger for å dele opp Jugoslavia. De opphevet en av de viktige Versailles-avtalene etter første verdenskrig. Sovjetunionens sammenbrudd førte til at USA og NATO så seg i stand til å revidere utfallet både av første og andre verdenskrig, både Versailles og Jalta. Krigen i Ukraina er også en del av dette store spillet.

Og har man først sluppet den ånden ut av flaska, så kan den ikke så lett manes tilbake igjen. Erdogans ny-ottomanske politikk blir dermed en logisk konsekvens av dette.

Jeg skrev om dette i artikkelen Syriakrigen og redselen for det tomme rom:

Etter 1. verdenskrig møttes stormaktene i Versailles for å slå fast det nye maktforholdet og den nye oppdelinga. Taperne i krigen, Tyskland, Russland, Østerrike-Ungarn og Det osmanske riket, ble desimert og stykket opp, og enten gjort om til maktesløse enheter eller erobret av seierherrene.
Balkan, som hadde vært kontrollert av Østerrike-Ungarn og Det osmanske riket, ble delt opp på denne måten. Jugoslavia ble konstruert av seierherrene i Versailles. Det osmanske riket mistet all sin kontroll over Midt-Østen og Nord-Afrika, og inn kom England og Frankrike og delte byttet mellom seg. Vi lever fortsatt med en konflikt som sprang rett ut fra 1. Verdenskrig og Versailles, nemlig palestinakonflikten.
Seierherrene i 2. verdenskrig møttes i Jalta på Krim og der bestemte Roosevelt, Churchill og Stalin den nye oppdelinga av Europa. Både Versailles-avtalen og Jalta-avtalen holdt seg gjennom hele den kalde krigen. Selv ikke opprøret i Ungarn eller Sovjets og dets alliertes innmarsj i Tsjekkoslovakia førte til noen endring av dette mønsteret.

USAs, Tyrkias og oljediktaturenes forsøk på å rive i stykker den syriske staten er en fortsettelse av denne kampen for nyoppdeling av verden. Tyrkia deltar i denne kampen, både i Syria og Irak – og antyder nå altså også at heller ikke grensene på Balkan eller Egeerhavet er hevet over diskusjon. Dette har aldri handlet om Saddam, Gaddafi eller Assad. Det er bare naive folk som tror på de påskuddene imperialistene til enhver tid finner på. Dette handler om imperialistisk gjenoppdeling av verden. Og vi har så langt fra sett slutten på dette.

Forrige artikkelSweden and Saudi Arabia — a Treacherous Romance
Neste artikkelClinton Foundation: Om å kjøpe en utenriksminister (eller president)
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).