Sentrale neokonservative oppfordrer USA til å fjerne Putin

0

Av Robert Parry

Den neokonservative presidenten for National Endowment for Democracy (NED), et fond som er finansiert av skattebetalerne, har oppfordret regjeringen i USA til å planlegge avsetting av Russlands president Vladimir Putin. Han mener inspirasjonskilden bør være det ti år gamle drapet på en russisk journalist.


Robert Parry er en gravende journalist fra USA. Han er mest kjent for sin avsløring av Iran-Contras-affæren. Parry er redaktør for Consortiumnews. Artikkelen publiseres her med hans tillatelse. – Oversatt av Anne Merethe Erstad


Carl Gershman, som har ledet NED siden oppstarten i 1983, siterer ingen bevis for at Putin var ansvarlig for Anna Politkovskayas død, men bruker mye spalteplass i Washington Post 7. oktober 2016 for å skape dette inntrykket. Han omtaler hennes død som «et vindu til Vladimir Putin, autokraten i Kreml, som amerikanerne ser mot for første gang.»

Gershman oppsummerer sin artikkel med følgende:

«Politkovskaya så faren (med Putin), men hun og andre liberale i Russland var ikke sterke nok til å stanse den. USA har makten til å kontrollere og overvinne denne faren. Spørsmålet er om vi kan mobilisere viljen til å gjøre dette. Å minnes Politkovskaya kan hjelpe oss å vise at vi duger til å møte denne utfordringen.»

ned-cia

At Gershman så direkte etterlyser fjerning av Russlands åpenbart populære president, er ytterligere bevis for at NED er et neokonservativt redskap som søker å skape de politiske omstendighetene for «regime-endring», selv når det betyr å fjerne ledere som er valgt av et lands befolkning.

Og det er en grunn til at NED anser dette som sin jobb. I 1983 overtok NED i all hovedsak CIAs rolle i forhold til å påvirke valgresultater og destabilisere regjeringer som kom i vegen for USAs interesser, bortsett fra at NED utfører disse funksjonene på et kvasi-offentlig vis mens CIA gjorde det i det skjulte.

NED fungerer også som en slags smørekasse for neokonservative og andre foretrukne agenter for USAs utenrikspolitikk, fordi en betydelig andel av NEDs penger sirkulerer gjennom USA-baserte, ikke-statlige organisasjoner eller NGOer.

Dette gjør Gershman til en innflytelsesrik neokonservativ kasserer, hvis organisasjon fordeler rundt 100 millioner dollar i året av amerikanske skattebetaleres penger, til aktivister, journalister og NGOer både i Washington og rundt om i verden. Pengene hjelper dem til å undergrave regjeringer som er i Washingtons disfavør – eller som Gershman foretrekker å si det; «bygge demokratiske institusjoner», selv når det krever avsetting av demokratisk valgte ledere.

NED var en ledende aktør i kuppet mot Ukrainas valgte leder, president Viktor Janukovitsj, 22. februar 2014 i den USA-støttede manøveren som ga startskuddet til borgerkrigen mellom ukrainske nasjonalister i vest og etniske russere i øst. Krisen i Ukraina har blitt et brennpunkt for den nye kalde krigen mellom USA og Russland.

Før anti-Janukovitsj-kuppet finansierte NED massevis av prosjekter i Ukraina, som Gershman hadde identifisert som «den gjeveste prisen» i en spaltekommentar, også den i Washington Post, 26. september 2013.

I den kommentaren skrev Gershman at etter at Vesten hadde gjort krav på Ukraina ville «russerne også stå foran et valg, og Putin kunne komme til å oppdage at han var på den tapende siden ikke bare i det nærmeste utlandet men også internt i Russland.» Med andre ord; Gershman så allerede Ukraina som et viktig steg mot en enda gjevere pris; et «regimeskifte» i Moskva.

Mindre enn fem måneder etter Gershmans spaltekommentar iverksatte pro-vestlige politiske aktivister og nynazistiske gate-krigere – med sterk støtte fra neokonservative og Utenriksdepartementet i USA – et kupp i Kiev som drev Janukovitsj fra makten og innsatte et rabiat anti-russisk regime, som Vesten umiddelbart erklærte «legitimt».

Som en reaksjon på kuppet og den påfølgende volden mot etniske russere, stemte 96 prosent av befolkningen på Krim for å forlate Ukraina og gjenforenes med Russland i en folkeavstemning. Et trekk som Vestens regjeringer og media fordømte som en russisk «invasjon» og «annektering».

Det nye regimet i Kiev innledet hva det kalte en «Anti-Terror-Operasjon» eller ATO mot etniske russere i øst, som hadde støttet Janukovitsj og nektet å akseptere det ikke-konstitusjonelle kuppet i Kiev som legitimt.

ATO, som med sin spydspiss av nynazister fra Azov-bataljonen og andre ekstremister, drepte tusener av etniske russere, og drev Moskva til i det skjulte å sørge for hjelp til opprørerne; en handling Vesten fordømte som «aggresjon».

Gir Putin skylden

I sin siste spaltekommentar ikke bare oppfordrer Gershman USA til å mobilisere mot til å fjerne Putin, men han briljerer også med den typen smarte spissfindigheter USAs neokonservative er kjent for. På tross av at han mangler noe som helst bevis, lar han leseren forstå at Putin bestilte mordet på Polikovskaya og mer eller mindre alle andre «liberale» som har dødd i Russland.

Carl Gershman, president for National Endowment for Democracy
Carl Gershman, president for National Endowment for Democracy

Det er en teknikk jeg har sett brukt i andre sammenhenger, slik som listen av «mystiske dødsfall» ytre høyre-fløyen i USA publiserer, der de referer til mennesker som har krysset Bill og Hillary Clintons stier og endt opp døde. Denne formen for skittkasting sprer mistanke om skyld – ikke basert på bevis, men på antallet bekjente og motstandere som har møtt en uventet død.

På 1990-tallet henviste en konservativ venn av meg til Clintons «mystiske dødsfall»-liste og undret på om det ikke ville være litt av en historie om så bare noen få av dem var ofre for Clintons dødsskvadron. Til hvilket jeg svarte at om så bare én av dem var myrdet av Clinton-paret ville det være litt av en historie – men at det ikke fantes noe som helst bevis for noe slikt.

«Mystiske dødsfall»-lister representerer en type uhyggelig konspirasjonsteori som forflytter bevisbyrden til målene for bakvaskelsene, som nærmest må bevise sin uskyld – selv om det ikke finnes noen beviser på deres skyld (bare vage mistanker). Det er foraktelig når det retter seg mot amerikanske ledere og det er foraktelig når det retter seg mot russiske ledere, men det er ikke under Gershmans verdighet.

Ut over dette – i en normal verden – kunne Gershmans offentlige funderinger om hvordan USA skulle mobilisere «viljen» til å fjerne Putin, diskvalifisere NED og organisasjonens grunnlegger fra det privilegium å fordele amerikanske skattebetaleres penger til agenter i Washington og rundt om i verden. Det er usedvanlig provoserende og farlig, et eksempel på klassisk neokonservativ hybris.

Mens de neokonservative elsker sitt tøffe språk, er de ikke kjent for å tenke grundig gjennom sine «regime-endring»-intriger. Ideen om å destabilisere et atomvåpen-bevæpnet Russland med det formål å styrte Putin, som har en popularitet ifølge meningsmålinger på 82 prosent, må rangeres som den sprøeste og mest dumdristige av alle de neokonservative intrigene.

Gershman og hans neokonservative venner kan nok fantasere om å sette tommeskruene på den russiske økonomien samtidig som de finansierer pro-vestlige «liberalere» som kunne iverksette uro-aksjoner på Den Røde Plass, men han og vennene hans har ikke vurderte konsekvensene dersom de skulle få dette til.

Tatt i betraktning den ødeleggende erfaringen russere flest har fra 1990-tallet, da NEDs elskede russiske «liberale» hjalp til med å påtvinge Russland den amerikanske «sjokk-terapien» – et eksperiment som reduserte forventet levealder med et helt tiår – er det vanskelig å forestille seg at den russiske befolkningen enkelt og rolig vil godta en ny dose av denne bitre medisinen.

Selv om den beregnende Putin på et eller annet vis ble fjernet midt i en økonomisk krise, er det mest sannsynlig at han ville bli etterfulgt av en mye mer kompromissløs russisk nasjonalist som meget vel kunne komme til å anse Moskvas arsenal av atomvåpen som eneste utvei for å beskytte Mor Russlands ære. Med andre ord: de neokonservatives nyeste framfusende «regime-bytte»-intrige kan bli deres siste – og den siste for menneskeheten.

Et neokonservativt bestikkelsesfond

Gershmans arroganse reiser også spørsmålet om hvorfor USAs skattebetalere skal tolerere et neokonservativt bestikkelsesfond som blir brukt til å skape farlig ufred rundt om i verden. Til tross for at ordet «demokrati» inngår i fondets navn, virker NED å tilgodese demokratiske resultater bare når de passer med det offisielle Washingtons ønsker.

CIA-direktør William Casey
CIA-direktør William Casey

Dersom en mislikt kandidat vinner et valg, opptrer NED som om det umiddelbart er et bevis for at systemet er udemokratisk, og må erstattes med en prosess som sikrer et utvalg av kandidater som vil gjøre det USAs regjering forteller de skal gjøre. For å si det litt annerledes; NEDs navn er i seg selv et bedrageri.

Men det burde ikke komme som noen overraskelse all den tid NED ble etablert i 1983 på oppfordring fra Ronald Reagans CIA-direktør William J. Casey, som ville laste av en del av CIAs tradisjonelle arbeid for å sikre at resultatene av utenlandske valg var akseptable i Washington. Og når de ikke var det, som i Iran under Mossadegh, i Guatemala under Arbenz eller i Chile under Allende, var det CIAs jobb å undergrave og fjerne den valgvinneren som vekket anstøt.

I 1983 ønsket Casey og CIAs topp-propagandist, Walter Raymond jr., som hadde blitt flyttet til staben i Reagans nasjonale sikkerhetsråd (NSC), å skape en finansierings-mekanisme for å støtte grupper på utsiden, slik som «Freedom House» og andre NGO’er, slik at disse kunne engasjere seg i propaganda og politiske aksjoner som CIA historisk sett hadde organisert og betalt for i det skjulte. Ideen meldte seg om en enhet finansiert av kongressen, som kunne fungere som en kanal for disse pengene.

I et udatert brev til den daværende Hvite Hus-rådgiver Edwin Meese III, ivret Casey for opprettelsen av et «National Endowment» (nasjonalt fond), men han erkjente behovet for å skjule at CIA trakk i trådene. «Det er åpenbart at vi her (i CIA) ikke bør komme ut i front under utviklingen av en slik organisasjon, heller ikke burde vi fremstå som sponsor eller forkjemper,» skrev Casey.

The National Endowment for Democracy (Det nasjonale fondet for demokrati) tok form mot slutten av 1983 da kongressen vedtok at det også skulle settes av penger – innenfor NED – for det republikanske og det demokratiske partiet og for organisert fagbevegelse, noe som skapte tilstrekkelig tverrpolitisk støtte til at forslaget var sikret godkjenning.

Men enkelte i kongressen syntes det var viktig å adskille NED fra noen som helst forbindelse med CIA, så et tillegg ble inkludert for å avskjære deltakelse fra noen daværende eller tidligere CIA-ansatte, ifølge en kongress-sekretær som bidro med å skrive lovteksten.

Denne sekretæren fortalte meg at en kveld mot slutten av 1983, idet lovforslaget var i ferd med å bli sendt til Representantenes Hus, kom CIAs kontaktperson for kongressen og dundret på kontordøren til Dante Fascell, en demokrat med lang fartstid, som var medlem av utenrikskomiteen i Representantenes Hus og en ledende talsmann for lovforslaget.

Den hektiske CIA-tjenestemannen overbragte en beskjed fra CIA-direktør Casey: tillegget som utestengte CIA-personell fra deltakelse, måtte fjernes fra lovteksten, mintes sekretæren, og påpekte at Fascell samtykte i kravet, uten virkelig å innse betydningen – at det ville tillate en fortsatt involvering fra Raymond og Casey i kulissene.

Sekretæren fortalte at Fascell også ga sitt samtykke til Reagan-administrasjonens valg av Carl Gershman som toppleder for NED, igjen uten å innse hvordan denne beslutningen ville påvirke den nye enheten og USAs utenrikspolitikk.

Gershman, som hadde fulgt den klassiske neokonservative veien fra ungdommelig sosialisme til ekstrem anti-kommunisme, ble NEDs første (og fram til denne dag) president. Selv om NED teknisk sett er uavhengig av USAs utenrikspolitikk, koordinerte Gershman de første årene beslutninger om donasjoner med fra Raymond i NSC.

For eksempel skrev Raymond i et brev datert 2. januar 1985, til to av NSCs Asia-eksperter, at «Carl Gershman har vært i kontakt om en mulig donasjon til Chinese Alliance for Democracy (CAD). Jeg er bekymret over den politiske dimensjonen i denne forespørselen. Vi bør ikke finne oss selv i en posisjon hvor vi er nødt til å respondere på press, men denne forespørselen representerer et problem for Carl.

Senator (Orrin) Hatch er, som dere vet, medlem av styret. Dessuten har NED allerede gitt en større donasjon til et liknende kinesisk program.»

Neokonservativt tag-lag

Helt fra starten var NED en betydelig velgjører for Freedom House, som fikk et startbeløp på 200.000 dollar i 1984 for å bygge «et nettverk av demokratiske menings-byggere». I løpet av NEDs fire første år, fra 1984 til 1988, overøste de Freedom House med 2.6 millioner dollar, som utgjorde mer enn en tredjedel av organisasjonens totale inntekt, ifølge studien «Freedom House: Portrait of a Pass-Through» utført av det liberale Council on Hemispheric Affairs.

The Washington Post bygningen. (Foto: Daniel X. O’Neil)
The Washington Post bygningen. (Foto: Daniel X. O’Neil)

I de påfølgende tre tiårene har Freedom House blitt noe nær NEDs datterselskap. De deltar ofte sammen med NED når de holder politiske konferanser og ved utsendelse av posisjonsdokumenter, der begge organisasjonene primært presser fram en neokonservativ agenda, og utfordrer land de bedømmer som ikke tilstrekkelig «frie», inkludert Syria, Ukraina (i 2014) og Russland.

Faktisk arbeider NED og Freedom House ofte som et slags tag-lag (to fribrytere som jobber sammen, overs. anm.), der NED finansierer «ikke-statlige organisasjoner» inne i utpekte land mens Freedom House kommer med sterk kritikk hvis regjeringen i disse landene slår ned på USA-finansierte NGOer.

For eksempel slo NED og Freedom House seg sammen 16. november 2012 for å kritisere loven som ble vedtatt i det russiske parlamentet om at mottakere av politisk finansiering fra utlandet måtte registrere seg hos den russiske regjeringen.

Eller, som NED og Freedom House framstilte saken: den russiske dumaen søkte å «begrense menneskerettigheter og sivile samfunnsorganisasjoner og deres mulighet til å motta støtte fra utlandet. Endringer i Russlands lovverk rundt NGOer vil snart kreve at sivile samfunnsorganisasjoner som mottar utenlandsk pengestøtte må velge mellom å registrere seg som «fremmede agenter» eller regne med betydelige bøter og potensielle kriminelle anklager.»

USA har selvsagt nesten identisk lovgivning gjennom «Foreign Agent Registration Act», som på samme måte krever at grupper som mottar pengestøtte fra utlandet og søker å påvirke den amerikanske regjerings politikk, må registrere seg hos Justisdepartementet eller risikere mulige bøter eller fengselsstraff.

Men den russiske loven ville forhindre NEDs bestrebelser på å destabilisere den russiske regjeringen gjennom finansiering av politiske aktivister, journalister og borger-organisasjoner, så den ble kraftig kritisert som en krenkelse av menneskerettigheter og hjalp Freedom House til å erklære Russland som «ikke fritt».

Et annet «hamre løs på Putin»-tag-lag har vært The Washington Posts redaktører og NEDs Gershman. 28. juli 2015 kunne både avisens lederkommentar og en akkompagnerende spaltekommentar fra Gershman få leserne til å tro at Putin var paranoid og «makt-gal» når han bekymret seg over at utenlandske penger kanalisert til NGOer truet Russlands suverenitet.

The Post og Gershman var spesielt opprørt over at Russland hadde vedtatt loven om at NGOer som var finansiert fra utlandet og søkte å påvirke russisk politikk, var nødt til å registrere seg som «fremmede agenter» og at en av de første finansieringsoperasjonene som ble rammet av dette var Gershmans NED.

The Posts redaktører skrev at Putins «seneste trekk … er å erklære NED som en «uønsket» organisasjon ifølge loven som herr Putin signerte i mai (2015). Loven forbyr grupper fra utlandet som anses som en «trussel mot fundamentet for det konstitusjonelle systemet i den russiske føderasjonen, dens forsvarsevne og nasjonale sikkerhet».

«Anklagene mot NED faller på sin egen urimelighet, de er latterlige. NEDs mottakere av pengestøtte i Russland i fjor spilte på hele registeret i det sivile samfunnet. De forsvarte åpenhet i offentlige saker, kjempet mot korrupsjon og for menneskerettigheter, fri informasjon og frihet til å organisere seg, blant annet. Alle disse aktivitetene sikrer et sunt demokrati, men ses på som truende fra festningsvollene i Kreml.

«Den nye loven om «uønskede» kommer i tillegg til den som ble signert i 2012 og ga myndighetene rett til å erklære organisasjoner for «fremmede agenter» hvis de deltar i noen form for politikk og mottar penger fra utlandet.  Betegnelsen stammer fra Stalin-æraen og antyder spionasje.»

Men, blant de mange relevante poengene The Posts redaktører ikke ville fortelle sine lesere, var det faktum at Russlands «Foreign Agent Registration Act» var modellert etter USAs «Foreign Agent Registration Act» og at NEDs president Gershman allerede hadde gjort det offentlig kjent – gjennom sin spaltekommentar 26. september 2013 – at hans mål var å fjerne Russlands valgte president.

I sin spaltekommentar 28. juli 2015 gikk Gershman enda lengre i å karakterisere Putins regjering som illegitim. «Russlands nyeste anti-NGO-lov, som erklærte National Endowment for Democracy … som en «uønsket organisasjon» forhindret fra å operere i Russland, er det nyeste beviset for at president Vladimir Putins regime står foran en økende krise når det gjelder politisk legitimitet,» skrev Gershman og la til:

«Det er i denne konteksten Russland har vedtatt en lov som forbyr russiske demokrater å motta noen form for internasjonal assistanse for å promotere ytringsfrihet, rettssikkerhet og et demokratisk, politisk system. Betegnende nok har ikke demokratene gitt seg. De har ikke latt seg avskrekke av kriminelle bøter som er innbakt i loven om «fremmede agenter» og andre undertrykkende lover. De vet at disse lovene er i strid med internasjonalt lovverk, som åpner for slik støtte og at loven er ment å blokkere en bedre framtid for Russland.»

Referansen til hvordan en lov om registrering av «fremmede agenter» bryter med internasjonalt regelverk kunne ha vært en god anledning for Gershman til å forklare hvorfor det som er bra for USA, ikke er bra for Russland. Men hykleri er vanskelig å forklare rasjonelt og ville undergravd propagandaeffekten av kommentaren.

Det ville også svekket spaltekommentarens effekt å erkjenne hvor NEDs penger kommer fra. Så Gershman utelot det også. Tross alt; hvor mange regjeringer ville tillate en fiendtlig makt å sponse politikere og borger-organisasjoner hvis misjon er å undergrave og styrte den sittende regjeringen og erstatte den med noen som føyer seg etter den fremmede makten?

Og, hvis du hadde noen som helst tvil om Gershmans intensjoner for Russland, fordrev han all slik tvil med sin spaltekommentar fredag, der han oppfordrer De Forente Stater til å «mobilisere viljen» til å «kontrollere og overvinne denne faren», som han klargjør er en fortsatt Vladimir Putins i ledelsen.

Forrige artikkelHillary Clinton visste at Saudi Arabia finansierer IS
Neste artikkelRussland og Tyrkia gjenoppliver gassledningprosjekt mot Europa