Den offisielle norske klimapolitikken

0

Erik Plahte

«Norge vil under Parisavtalen kutte utslippene i 2030 med 40 % sammenliknet med 1990», skriver klimaminister Vidar Helgesen i Aftenposten 21. september. Det er ikke noe nytt. Det står også i Klimameldinga fra 2015, og er også tatt inn i utkastet til ny klimalov som ble sendt på høring i slutten av september. Dette kan se lovende og forpliktende ut, men nærmere gransking avslører at det ikke er noen av delene. Tvert imot: Utilstrekkelig, uforpliktende, og heller ikke dekkende for det som er regjeringas virkelige klimapolitikk.

Det hjelper ikke at «Norge har ambisiøse klimamål», som det så flott står i Klimameldinga. Mere selvskryt samme sted:

Norge fører en aktiv nasjonal klimapolitikk. Denne politikken har gitt gode resultater. På usikkert grunnlag kan de årlige norske utslippene i 2010 anslås å ligge 11 – 14 millioner tonn, eller vel 20 prosent, lavere enn de ville ha vært uten vår nasjonale klimapolitikk. (…) Klimatiltak som er gjennomført siden 2007 kan på usikkert grunnlag anslås til å redusere de årlige utslippene i Norge med opp mot 5 millioner tonn i 2020 (s. 9).

Regjeringa velger altså fortsatt å sammenlikne de faktiske utslippene med en såkalt referansebane, som er et anslag på hva utslippene ville ha vært uten klimatiltak. Det tar seg unektelig bedre ut, men er helt irrelevant. Det er de faktiske utslippene som teller. I løpet av de 25 åra som har gått siden 1990, som er standard referanseår for utslippsmål, har den norske klimapolitikken bare ført til høyere årlige utslipp. Sammenlikna med andre europeiske land og EU ser det ikke vakkert ut, jf. Figur 2.16 i Klimameldinga 2011-2012) som viser hvor mye de årlige utslippene har endra seg siden 2009. Vi er mer i klasse med klimaverstingene USA og Australia som også hadde høyere utslipp i 2009 enn i 1990, hhv 30 % og 8 %.

klimagassutslipp

Det mangler ikke klimamål i den norske klimapolitikken. Derimot mangler det mye på at de blir nådd. Og de er nettopp – mål, ikke forpliktelser.  Slik den blir presentert i offentlige publikasjoner, er den offisielle norske klimapolitikken full av tall: Årstall, tidsperioder, årlige utslipp av klimagasser, prosent reduksjoner. Naturlig nok, siden naturen setter kvantitative grenser. Det er kvantitative sammenhenger mellom utslipp og temperaturøking på land og i havet, nedsmelting av breer og havis, osv. Klimaforskerne jobber med å tallfeste disse sammenhengene og nedfelle dem i klimamodeller. Problemet med tallene i den norske klimapolitikken er at de for en stor del er misvisende eller villedende, irrelevante eller ikke klart definert.

– Dagens mål i klimaforliket er uforståelige for alle andre enn politikere, og i praksis ubrukelige som rettesnor for norsk klimapolitikk, sier Nina Jensen, generalsekretær i WWF-Norge sant nok.

Hva vil det kreve å nå de norske klimamålene?

– Jeg skal være varsom med å love noe som helst. Og det er noe av utfordringen når vi ser tilbake. Det har vært lovet veldig mye før. Vi må sette større trykk på gjennomføring. Og vi har et høyt ambisjonsnivå og har gjennomført tiltak, som kollektivsatsingen som vil bidra til over tid. Men tiltak og vedtak i dag gir ikke utslippsreduksjoner i morgen. Dette svarte klimaminister Vidar Helgesen på Aftenpostens spørsmål om han kunne love at utslippene ville gå ned de neste to årene (18. jan. 2016). Journalisten var snill og konfronterte ikke Helgesen med at trass i at de blå-blå allerede hadde hatt to år på seg på å få ned utslippene, hadde de ikke gått ned. Faktisk økte de norske utslippene fra 53.6 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2013 til 53.9 mill tonn i 2015, 3.7 % høyere enn i 1990.

Ifølge Helgesen vil utslippene antakelig først gå ned i 2018. Det er da lett å regne ut hvor mye utslippene må reduseres med i 2018-20 for å komme ned på 84 % av 1990-nivået som gjennomsnitt for hele perioden 2013-2020 slik Kyoto-forpliktelsen krever. Svar: de må reduseres med 50 %! Dette er fullstendig urealistisk. Et slikt mål er rett og slett bare tøv, og det må Helgesen vite. Politikernes løfter og utslippsmål er ikke mye verdt.

Selv om vi tolker målet på aller mest velvillige måte, at det er utslippene i 2020 som maksimalt skal være 84 % av 1990-nivået, må de reduseres med ca 10 mill tonn. Ifølge klimaforliket skal to tredjedeler av dette, dvs 6.7 mill tonn, tas innenlands. Det vil si en reduksjon fra 2015 på over 12 %. Selv å klare dette på de tre årene 2018-20 er en formidabel oppgave som ser ut til å være hinsides hva de blåblå kan klare når vi ser hvor puslete tiltakene deres er, som at de plent nekter å øke bensinavgiften med mer enn 15 øre pr liter.

Nå har de blåblå, som i likhet med Arbeiderpartiet ikke kan ta et eneste virkelig betydningsfullt politisk skritt uten at det er avklart med USA eller EU først, funnet ut at norsk klimapolitikk skal utformes og gjennomføres i samarbeid med EU. Hva innebærer det? At vi må gjøre som EU sier. I sommer vedtak EU en plan som fastsetter utslippsreduksjonene i ikke-kvotepliktige sektorer for 2021-2030 for hvert enkelt medlemsland. For Norge blir kravet omlag 40 % av utslippene i 2005, som var på hele 55.3 mill tonn. Ikke kvotepliktig sektor omfatter i hovedsak landbruk, transport, avfall og bygg, tilsammen ca 52.5 % av utslippene, derav ca 20 % på transport.

Dette ser da lovende ut? Nei. – Norge trenger ikke å ta kuttene hjemme, sier Stig Schjølset, ekspert på klimakvoter hos Thomson Reuters Point Carbon. – Det blir full fleksibilitet. Hvis Norge vil slippe ut like mye i 2030 som i dag, så er det fullt mulig å gjøre det.

Svakt forslag til klimalov

Regjeringa har nylig sendt ut et høringsnotat med forslag til en klimalov. Der står det (s. 8, uthevet av meg):

Norges klimamål for 2020 var del av klimaforliket på Stortinget i 2012 som igjen bygger på klimaforliket fra 2008. For andre forpliktelsesperiode under Kyotoprotokollen (2013-2020) er Norges forpliktelse at utslippene i gjennomsnitt ikke skal overstige 84 % av utslippene i 1990. Den er avledet av og konsistent med målet om å kutte de globale utslippene av klimagasser tilsvarende 30 % av Norges utslipp i 1990. (…)  Målene for 2020 fra klimaforlikene for 2008 og 2012 ligger fast .

Videre står det: «Målet er minst 40 prosent utslippsreduksjon i 2030 sammenlignet med norske utslipp i 1990.» Målet kan gjennomføres felles med EU, noe regjeringa allerede har bestemt seg for. Man kan lure på hva som er vitsen med å lovfeste et mål som allerede er politisk bestemt. Siden det bare er et mål, ikke et pålegg til framtidige regjeringer som kunne finne på å gå fra målet, har det ingen juridisk funksjon.

Formuleringa er snedig. Du tenker sikkert at det er snakk om norske utslipp. Men det er ikke tilfeldig at det ikke står «reduksjon i norske utslipp». For intensjonen er slett ikke at norske utslipp skal reduseres med 40 %. Regjeringa tenker seg at mye av «reduksjonen» skal skje ved å kjøpe kvoter. «Norge vil oppfylle sin forpliktelse gjennom deltakelse i EUs kvotesystem, utslippsreduksjoner i ikke-kvotepliktig sektor og samarbeid om utslippsreduksjoner i andre land», står det i Klimameldinga (s. 26). Bortsett fra dette kan formuleringa se ut som en klar forpliktelse, men er det ikke.  Loven forplikter ikke i det hele tatt. Førti prosent utslippreduksjon i 2030 er bare et mål, ikke en forpliktelse.

En lovtekst bør være klar og utvetydig. Men hva i all verden menes «minst 40 % utslippsreduksjon i 2030 sammenlignet med 1990»? Førti prosent av hva? Antakelig betyr det at utslippene i 2030 skal være 40 % lavere enn de var i 1990. Men spesielt klart er det ikke. Er denne uklare formuleringa tilsikta, eller bare uttrykk for at de som opprinnelig formulerte den, ikke er helt støe i prosentregning? Tilsvarende formulering brukes forresten også i offisielle EU-dokumenter. Det er vel der den kommer fra.

Klimamålet for 2030 er ikke den eneste ulne formuleringa i utkastet til klimalov. «Det legges til grunn at en ambisiøs politikk nasjonalt må være fornuftig i en global sammenheng», står det å lese. En rettesnor som ikke er mye til hjelp når klimapolitikken skal utformes. Lovutkastet sier også at «målet er at Norge skal bli et lavutslippssamfunn i 2050», men hva dette er, sies det ingen ting om. At lovutkastet konsekvent bruker formuleringa gjennomføre klimamålene i stedet for oppnå dem, viser også hvor lite gjennomarbeida dette lovutkastet er.

Det eneste som er bra i lovutkastet, er § 4 som pålegger regjeringa å rapportere årlig til Stortinget om utvikling, tiltak og planer i klimapolitikken.

Hva kunne det ha stått, i tillegg til mer presise og veldefinerte målformuleringer? Det kunne ha stått at regjeringa hvert år skal legge fram en detaljert plan for hver sektor (industri, transport, petroleumsindustrien, osv) for hvordan klimamålet skal nås. Det kunne ha stått om informasjon om klimatrusselen og klimatiltak, at hele befolkninga må mobiliseres til klimainnsats, om hvilket ansvar offentlige myndigheter, bedrifter og privatpersoner har, m.m. Den kunne gitt pålegg til staten, kommunene og statsbedriftene om klimatiltak og -planer. Og ikke minst kunne den fastsatt et norsk utslippsbudsjett. Hvor stor del av det globale utslippsbudsjettet skal Norge tillate seg å bruke? Det ville betydd klare forpliktelser og en rettesnor for nødvendige klimatiltak. Men slikt gjelder det åpenbart å unngå. Rimeligvis, når «de viktigste virkemidlene i norsk klimapolitikk er CO2-avgift og kvoteplikt», som det står i høringsnotatet (s. 9). Det vitner ikke akkurat om handlekraft og effektive tiltak.

Her ligger den virkelig store svakheten – som neppe er tilfeldig. Klimapolitikken dreier seg om årlige utslipp og mål for hvor mye de skal reduseres innen 2020, 2030 eller 2050. Men det har vært kjent siden 2009 at det er de akkumulerte, de samlede utslippene som teller. Det er de som bestemmer hvor mye den globale middeltemperaturen kommer til å stige. Denne kunnskapen er nå allment akseptert, se f.eks. Global Carbon Project, IPCC og den siste rapporten fra Oil Change International.  Den innebærer at det finnes et globalt klimabudsjett: Skal togradersmålet holdes med en viss sannsynlighet, er det en grense for hvor mye CO2 som kan slippes ut fra nå av. Dette har jeg skrevet om på steigan.no tidligere. En forpliktende klimapolitikk må innebære at Norge ut fra et eller annet rettferdighetskrav ikke vil bruke mer enn en rimelig, fastsatt andel av dette budsjettet. For eksempel i forhold til vår andel av folketallet i verden. Men denne innsikten og en slik forpliktelse er fullstendig fraværende i den norske klimapolitikken.

Norsk olje og gass

Den offisielle klimapolitikken har flere grunnleggende mangler. Den tar overhodet ikke opp det som er Norges viktigste bidrag i klimapolitikken – produksjonen av olje og gass. Den viderefører det schizofrene forholdet norske politikere har og har hatt til petroleumspolitikken og klimapolitikken helt siden dag 1. Olje- og gassproduksjon er aldri noe tema i klimapolitikken, og klimapolitikk er aldri noe tema når det er snakk om olje- og gassproduksjon (bortsett fra utslippene i selve produksjonen).

Utslippene fra forbruket av norskprodusert olje og gass er det mangedobbelte av norske utslipp. Men også produksjonen av olje og gass er det store klimasynderen i Norge, som figuren under viser. Utslippene fra produksjonen har blitt nesten fordobla fra 1990 til 2015, og utgjorde i 2015 hele 28 % av utslippene. Som kjent har verken de blåblå eller AP noen planer om å trappe ned petroleumssektoren. Hvordan Norge da skal kunne bli et lavutslippssamfunn, kan en lure på.

innenlandske-utslipp

Klimanøytralt Norge i 2050?

I høringsbrevet til utkastet til klimalov står det også at ifølge klimaforliket i 2012 skal Norge være karbonnøytralt i 2050, og «som en del av en global og ambisiøs klimaavtale der også andre industriland tar på seg store forpliktelser», allerede i 2030. Igjen, dette ser da lovende ut! Men hva betyr det? Jo, at «Norge skal sørge for klimareduksjoner tilsvarende norske utslipp fra og med 1. januar 2030, og at klimanøytralitet kan oppnås gjennom EUs kvotemarked, internasjonalt samarbeid om utslippsreduksjoner, kvotehandel og prosjektbasert samarbeid», sitert fra Prop. 115 S (2015-2016), som dreier seg om samtykke til å ratifisere Paris-avtalen.

Satt på spissen, Norge trenger ikke redusere utslippene med så mye som et tonn CO2 som Stig Schjølset sier. Vi har penger nok til å kjøpe oss ut av utslippsforpliktelsene. Målet er at Norge skal bli et lavutslippssamfunn innen 2050, står det i Klimameldinga fra 2011-2012 som Stortinget har slutta seg til. Men hva dette innebærer, er bare forklart i allmenne vendinger. Norge skal også være «karbonnøytralt» i 2050, står det samme sted (s. 9).  Ordet forekommer bare denne ene gangen. Hvordan dette skal forstås, er overhodet ikke forklart. Men det betyr iallfall ikke at norske utslipp skal være redusert til null. Det store spørsmålet – som ikke blir stilt – er da: Hvis ikke Norge skal kutte sine egne utslipp, hvem skal da kutte dem? For innen 2050 må nesten alle utslipp, over hele verden, også Norge, være redusert til null dersom togradersmålet skal bli nådd. Men det har den norske politiske eliten ingen planer om. – Din regjerings handlinger er fullstendig på kant med den vitenskapelige konsensusen som Parisavtalen bygger på. Norge virker fast bestemt på å sabotere avtalen før den overhodet har trådt i kraft, skriver den kjente klimaforskeren James E Hansen til Erna Solberg med god grunn.

Forrige artikkelStatsminister Löfven besöker terroriststödjande Saudiarabien
Neste artikkelEU-lederne klarte ikke å knekke veto mot handelsavtalen CETA