Usbekistan og hybridkrigen

0

Usbekistans president Islam Karimov døde 2. september 2016. Da hadde han sittet som noe nær eneveldig statssjef i dette sentralasiatiske landet i 25 år, fra 1. september 1991, da landet hadde erklært seg som sjølstendig stat etter Sovjetunionens sammenbrudd. Før det hadde han vært generalsekratær i Sovjetunionens kommunistpartis avdeling i Usbekistan. Formelt er landet et demokrati, men i virkeligheten er det et nokså strengt diktatur.

Sentralasia

Hovedstaden i Usbekistan er den legendariske byen Tasjkent, og landet hyller fortsatt den muslimske hærføreren Timur Lenk, som levde på 1300-tallet og som grunnla Timuride-dynastiet. Han regnes som den som skapte landets gullalder. Hans rike strakte seg fra Kina til Svartehavet og fra Aralsjøen til Persiabukta. I dag ligger landet inneklemt og er avhengig av et godt forhold til eller i det minste et praktisk samarbeid med nabolanda for å opprettholde eksporten. Landet har store naturressurser. Ikke minst er det blant verdens største gullprodusenter. Det har naturgass, kull, kopper, olje, sølv og uran. Og det var verdens femte største produsent av bomull. Bomullsproduksjonen ble imidlertid holdt oppe gjennom en rovdrift på vannet i elvene Amu Darja og Sir Darja, som begge munner ut i Aralsjøen. Rovdriften har vært så heftig at Aralsjøen har krympet voldsomt de seinere tiåra.

 

Det store spillet

Da George W. Bush erklærte krigen mot terror i 2001, stilte Karimov og Usbekistan kjapt opp og ga USA rett til å bruke militærbasen i Karshi-Khanabad. Denne ble et viktig støttepunkt i USAs krig i Afghanistan. I noen få år hadde USA militærbaser også i de andre -stan-landa i Sentral-Asia. I den perioden hørte man ikke mye til landets grove krenkelser av menneskerettighetene. Tvert om var Usbekistan en del av USA hemmelige rendition-program, altså et land man sendte fanger til for at de skulle bli torturert. Men i 2005 ble amerikanerne kastet ut. Det skjedde etter et opprør i byen Andijan i Ferganadalen, sør i landet. Usbekiske soldater massakrerte mange demonstranter 13. mai 2005. Myndighetene hevdet at det var islamistiske grupper støttet av Vesten som sto bak opprøret. Og etter det surnet forholdet til USA betraktelig og landet vendte seg mot Russland og Kina.

Nå er Usbekistan medlem av Shanghai Cooperation Organisation (SCO), og organisasjonens hovedkvarter for antiterrorvirksomhet ligger i Tasjkent. Usbeksitan ligger på Silkeveien og inngår sentralt i Kinas planer for Silkeveien økonomiske belte, som etter planen skal strekke seg over hele det eurasiske landmassivet.

silkeveien belte

Og dermed havner landet midt i striden mellom stormaktene. USA styres fortsatt etter tesen om at den som vil beherske verden, må beherske det eurasiske landmassivet. Mens det raskt voksende Kina ønsker å skape transportveier for sine eksportprodukter og ønsker å opprette økonomisk samarbeid med alle disse landa basert på gjensidige fordeler. Dette kan også oppfattes som den nye fasen i det som er kalt Det store spillet.

Jihadister og den tredje verdenskrigen

Jihadister fra Usbekistan og andre sentralasiatiske land deltar som leiesoldater i krigen i Syria. Nå som alle stormaktene på en eller annen måte er involvert i denne krigen, framstår den som en «tredje verdenskrig i miniatyr», og både Kina, Russland og de sentralasiatiske landa frykter at det neste blir at jihadistene, som har fått trening og våpen av USA, skal vende hjem for å fortsette sin jihad der. Denne formen for hybridkrig er svært sannsynlig. Forfatteren Andrew Korybko har skrevet en lengre artikkel om dette i Oriental Review. Han skriver:

It is highly expected that the third attempt at a Central Asian Spring would combine the 2010 ethnic-centric innovation with a strategic improvisation that reflects the global zeitgeist of Islamic-affiliated terrorism. This would take the form of ethnic Uzbeks in Uzbekistan (centering on Fergana) and the neighboring states resorting to the doubly ‘unifying’ ideologies of Greater Uzbekistan and Wahhabist extremism in order to fight for the creation of a Central Asian caliphate. The borders of this terrorist entity would roughly correspond to the same territory that Greater Uzbekistan encompasses, so it would be a highly effective overlap of strategic vision as seen from the US’ perspective of planned regional destabilization.

The terrorist wars being fought in Syria/Iraq and Afghanistan by ISIL and the Taliban, respectively, already serve as valuable battlegrounds where fighters can hone their experience before applying it back home. Proving that an ethnic Uzbek-led terrorist campaign is already being planned for Fergana, Kyrgyz officials allege that the majority of extremists that have left their country for terrorist training come from the Uzbek minority, suggesting that this demographic is more susceptible to radical Islamic ideologies than any other in the region.

Det er ganske sannsynlig at usikkerheten etter Karimovs død vil bli forsøkt utnyttet til å skape kaos og ny krig. George Soros og hans Open Society Foundation var tungt inne i Usbekistan før 2005, det samme var CIA-fronten National Endowment for Democracy. De ble kastet ut i 2005, så de har ikke lenger de samme virkemidlene. Derimot har de kamperfarne jihadister fra krigene i Syria og Irak å satse på. Fra Washingtons side vil det være høyt prioritert å slå inn en kile midt inne i aksen mellom Beijing og Moskva.

 

Forrige artikkel– DNB vedder på børskrakk i USA
Neste artikkelSeminar på Parkteatret om steigan.no
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).