USAs verdensomspennende straffefrihet

0

Etter flere år med væpning og støtte til syriske opprørsgrupper, som ofte samarbeidet med al-Qaidas terror-undergruppe Nusra, satte USA for to år siden i gang en ulovlig invasjon av Syria med luftangrep etter sigende rettet mot underbruket av al-Qaidas islamske stat. Men lørdag 17. september drepte denne luftkrigen massevis av syriske soldater og bidro til en seier for den islamske staten.


Av Robert ParryOversatt av Anne Merethe Erstad

Opprinnelig publisert av Consortiumnews.com

Publisert på steigan.no med forfatterens tillatelse


Likevel: majoriteten av nyhetsmedier i USA behandler disse ekstraordinære omstendighetene som om de knapt har nyhetsverdi; de opererer med et imperialistisk overmot som behandler enhver USA-invasjon eller omveltninger av andre nasjoner ganske enkelt som, *gjesp*, slik saker og ting skal foregå.

Mandag avskrev The Washington Post det ødeleggende luftangrepet mot Deir ez-Zor, der minst 62 syriske soldater ble drept, som et av flere «uhell» som hadde skjedd den siste uka og satt på spill den begrensede våpenhvilen som var arrangert av Russland og Obama-administrasjonen.

deir-ez-sour

Men det faktum at USA og flere av dets allierte rutinemessig har krenket Syrias suverene luftrom for å gjennomføre angrep, var ikke engang en sak. Heller ikke er det noen skandale at USAs militærvesen og CIA har væpnet og trent syriske opprørere. I Det Offisielle Washingtons verden har USA rett til å intervenere hvor som helst, når som helst, av hvilke grunner de enn måtte velge.

President Barack Obama har til og med snakket offentlig om å autorisere militære aksjoner i sju ulike land, inkludert Syria, og likevel blir han bedømt som «svak» fordi han ikke invaderer flere land, i hvert fall mer besluttsomt.

Demokratenes presidentkandidat Hillary Clinton har lovet å engasjere seg i en større invasjon i Syria, selv om hun pakker aggresjonen inn i vakre ord som «sikre soner» og «flyforbudssone», men det vil bety mer bombing og dreping av syriske soldater.

Som utenriksminister brukte Clinton lignende språk for å rettferdiggjøre invasjonen i Libya og «regimeskiftet» som drepte nasjonens leder, Muammar Gadaffi, og slapp løs fem år med voldelig politisk kaos.

Hvis du levde i et virkelig demokratisk land med virkelig profesjonelle media, ville du forvente at denne utviklingen av USA til en bøllete supermakt som bryter nær sagt alle internasjonale lover og avtaler inngått etter 2. verdenskrig, ville vært et regelmessig tema for debatt og kritikk.

Disse forbrytelsene inkluderer både grufulle handlinger mot mennesker, som tortur og brudd på Genéve-konvensjonen, så vel som aggressive handlinger som Nürnberg-prosessene anså som «den største internasjonale forbrytelse som skiller seg fra andre krigsforbrytelser ved at den i seg selv inneholder helhetens akkumulerte ondskap.»

Rettferdiggjøring av «regimeskifte»

Men, i stedet for å insistere på at amerikanske ledere som er ansvarlig for slike forbrytelser må stå til rette for dem, sprer tradisjonelle medier i USA krigspropaganda mot enhver nasjon eller leder som nekter å bøye seg for USAs imperialistiske krav. Med andre ord: nyhetsmedia i USA skaper rasjonaliseringene og legger til rette for det offentlige samtykket til USAs invasjoner og underminering av andre nasjoner.

Især The New York Times oser nå av propaganda, spesielt rettet mot to av dagens målskiver; Syrias president Bashar al-Assad og Russlands president Vladimir Putin. «Times» har lagt til side ethvert forsøk på å framstå med profesjonalitet og har tatt steget ned til et rått propagandaorgan.

Søndag beskrev Times Assads besøk i en by, som nylig var tatt tilbake fra opprørerne, på denne måten: «Assad smiler mens Syria brenner, han har sikret sitt grep og sin straffrihet.» Det var overskriften.  Artikkelen begynte:

«Dagen etter sin 51. fødselsdag tok den syriske presidenten Bashar al-Assad, et seierssveip gjennom de støvete gatene i en ødelagt og tom opprørs-by som styrkene hans har sultet til underkastelse.

Smilende, med skjortekraven åpen, ledet han offisielle representanter i mørke dresser forbi forlatte butikker og utbombede bygninger før han fortalte en reporter at han – på tross av våpenhvilen som var annonsert av USA og Russland – «var fast bestemt på å ta tilbake alle områder fra terroristene.» Når han sier terrorister, mener han alle som er i opposisjon til ham.»

al nusra vaapen
Nusra-fronten

Ben Hubbards historie fortsetter i samme stil, selv om den merkelig nok er akkompagnert av et bilde som ikke viser en Assad som smiler, men derimot ser ut til å vurdere omgivelsene med en heller dyster mine.

Men la oss pakke ut propaganda-elementene fra denne forside-historien, som åpenbart tar sikte på å framstille Assad som et sadistisk monster, i stedet for en leder som kjemper mot en opprørsbevegelse finansiert og væpnet fra utlandet og som omfatter radikale jihadister, inkludert mektige grupper med tilknytning til al-Qaida og andre grupper som opererer under banneret til den brutale Islamske Staten.

Leseren er ment å skulle rygge i forskrekkelse over Assad som «smiler mens Syria brenner» og som gleder seg over sin «straffefrihet». Deretter, den åpenbare antydningen om at turen til Daraya var del av fødselsdagsfeiringen hans, så han kunne ta «en seier-sveip» mens han «smilte, med skjortekragen åpen,», selv om det er vanskelig å forstå hvorfor skjortekraven er relevant her. Deretter; den argumenterende påstanden om at når Assad referer til «terrorister», mener han «alle som er i opposisjon til ham.»

Hvor stolt nyhetsmediene i USA enn er over sin «objektivitet», er det vanskelig å se hvordan denne artikkelen på noen som helst måte opprettholder en slik standard. Spesielt siden The New York Times inntar en helt annen holdning når det gjelder å forklare, unnskylde eller ignorere amerikanske styrkers nedslakting av utallige sivile i en rekke land gjennom årtier og i raskt driv de siste 15 årene. Hvis noen opererer med «straffrihet», har det vært ledelsen i USA regjeringer.

Tvilsom anklage

Søndagens «Times» presenterte også som et faktum den tvilsomme anklagen mot Assad; at han skal ha «slått til mot sivile med gassangrep», når det mest beryktede tilfellet – sarin-gassangrepet utenfor Damaskus 21. august 2013 – nå ser ut til å ha blitt utført av opprørere i et forsøk på å lure USA til å intervenere mer direkte på deres side.

En FN-rapport, som nylig anklaget syriske styrker for å ha stått bak to senere angrep som involverte klorgass, var basert på tynt bevismateriale og produsert under sterkt politisk press for å konkludere som den gjorde – mens den ignorerte fraværet av noen som helst logisk grunn for at syriske styrker skulle ha brukt et så ineffektivt våpen og avfeide vitneutsagn om at opprørere skulle ha iscenesatt andre gassangrep.

Som oftest gir FN-tjenestemenn etter for viljen til den amerikanske supermakten, de har mislykkes i å utfordre noen av de USA-sponsede invasjonene gjennom de siste tiårene, inkludert noe så åpenlyst illegalt som Irak-krigen. Tross alt, for en aspirerende FN-byråkrat er det klart hvilken side av karriere-skiva som får smør på.

Vi befinner oss i en verden der propaganda er det som dominerer utenrikspolitisk debatt og der nyhetsmedia i USA  – på tross av forsinkede innrømmelser av løgn for å rettferdiggjøre invasjonene i Irak og Libya – insisterer på å karakterisere enhver som stiller spørsmål ved den siste propaganda-runden som en forsvarer av «sett-inn-det-som-passer».

Så, amerikanere i USA som ønsker å opprettholde sin tradisjonelle status skygger unna og unngår å bestride det USAs regjering og medskyldige nyhetsmedia hevder, på tross av deres beviselig tidligere meritter som bedragere. Dette handler ikke bare om å bli lurt én gang; det handler om å bli lurt gang på gang med en tilsynelatende uendelig velvilje når det gjelder å akseptere den ene tvilsomme påstanden etter den andre.

I den samme søndagsutgaven som inneholdt det uhyggelige portrettet av Assad, forhånds-kritiserte «Times»’ Neil MacFarquhar det russiske parlamentsvalget fordi det russiske folket viste liten støtte til «Times» elskede «liberale»: de politiske etterkommerne av russerne som samarbeidet med den USA-drevne «sjokk-terapien» på 1990-tallet – en politikk som utarmet et stort antall russere og drastisk reduserte forventet levealder.

Hvorfor disse russiske «liberale» har få begrenset støtte fra befolkningen er et dystert mysterium for tradisjonelle nyhetsmedier i USA. De kan heller ikke finne ut av hvorfor Putin er populær for å ha reversert «sjokk-terapi»-politikken og gjenopprettet forventet levealder til tidligere nivåer. Nei, det kan ikke være slik at Putin har innfridd valgløfter til det russiske folket. Det eneste svaret må være at Putin er «totalitær».

The New York Times og Washington Post har vært spesielt opprørt over Russlands straffereaksjoner mot «grasrot»-organisasjoner som er finansiert av USAs regjering eller av milliardæren og finansspekulanten George Soros, som offentlig har oppfordret til å styrte Putin. Det har også Carl Gershman, president for National Endowment for Democracy (Nasjonalt fond for demokrati) – NED, som kanaliserer penger fra USAs regjering til politiske operasjoner og media-operasjoner i utlandet.

Washington Post har fordømt et russisk lovpålegg om at politiske enheter som mottar penger fra utenlandske kilder må registreres som «utenlandske agenter» og klager over at en slik betegnelse diskrediterer disse organisasjonene. Det avisen ikke forteller sine lesere er at den russiske loven er støpt i samme form som USAs «Foreign Agent Registration Act», som på samme måte krever at folk som forsøker å influere politikken i favør av en utenlandsk sponsor skal registreres av det amerikanske Justisdepartementet.

New York Times og Washington Post erkjenner heller ikke USA-regjeringens lange historie når det gjelder finansiering av utenlandske grupper, enten åpenlyst eller i det skjulte, for å destabilisere regimer. Disse USA-finansierte gruppene agerer ofte som «femtekolonnister» ved å spre propaganda som er utformet for å underminere lederes troverdighet, det være seg den iranske statsminister Mohammad Mosaddegh i 1953 eller den ukrainske presidenten Viktor Yanukovych i 2014.

Utilstrekkelige ledere

Det betyr ikke at disse lederne var eller er perfekte. Ofte er de langt derifra. Men essensen i propagandaen er å benytte selektivt raseri og overdrivelser mot lederen som er utpekt til å bli fjernet. Ledere som USA støtter blir ikke utsatt for tilsvarende behandling.

Mønsteret i New York Times og Washington Post er også å bedrive latterliggjøring når noen i et utpekt land faktisk oppfatter hva som foregår. En korrekt forståelse blir deretter avvist som en slags paranoid konspirasjonsteori.

Ta for eksempel «Times»’ MacFarquhars beskrivelse av en pamflett og taler holdt av den russiske guvernøren i Samara, Nikolai Merkushkin, som MacFaquhar sier «ikke legger skylden for Russlands økonomiske elendighet på økonomisk vanstyre eller Vestens sanksjoner etter annekteringen av Krim, men på en sammensvergelse fra president Obama og CIA for å underminere Russland.»

«Times»-artikkelen fortsetter: «Pamfletten sier at opposisjonens kandidater er femtekolonnister på Utenriksdepartementets lønningsliste og en del av intrigen, sammen med kollapsen i oljeprisen og fremveksten av Den Islamske Staten.  Herr Putin er på saken, ikke minst ved å gjenoppbygge militæret, sier pamfletten, og bemerker at «vårt land tvinger andre til å ta dette alvorlig, og det liker ikke amerikanske politikere noe særlig.»

Likevel, til tross for The New York Times’ spottende tone, er pamfletten langt på veg presis. Det kan være liten tvil om at USAs regjering, gjennom finansiering av anti-Putin-grupper i Russland og organisering av straffe-sanksjoner mot Russland, forsøker å sette tommeskruene på den russiske økonomien, destabilisere den russiske regjeringen og oppmuntre til «regime-skifte» i Moskva.

Videre har president Obama personlig reist bust mot Russlands forsøk på å hevde seg igjen som en viktig verdens-deltaker, og degradert den tidligere kalde krigens supermakt til kun en «regional makt». USAs regjering har til og med tråkket på denne «regionale» statusen ved å hjelpe til med å orkestrere kuppet som styrtet Ukrainas valgte president Yanukovych i 2014 – ved Russlands grense.

Etter raskt å ha erklært kupp-regimet «legitimt», støttet USAs regjering forsøk på å knuse motstanden i sør og øst, som var Yanukovych politiske festninger. Krims overveldende beslutning om å løsrive seg fra Ukraina og gjenforenes med Russland, ble bedømt som en russisk «invasjon» av The New York Times, til tross for at russiske tropper som bisto med å beskytte Krims folkeavstemning allerede var til stede på Krim som en del av avtalen om Sevastopol-basen.

Det USA-støttede Kiev-regimets forsøk på å tilintetgjøre motstanden fra etniske russere i øst – gjennom det som ble kalt en «anti-terror-operasjon», som slaktet tusenvis av østlige ukrainere – hadde også oppbakking fra USA. Russisk bistand til disse opprørerne blir beskrevet av de tradisjonelle mediene i USA som russisk «aggresjon».

Merkelig nok finner ikke USAs nyhetskanaler  noe forkastelig ved at USAs regjering setter i verk militære aksjoner i land i andre deler av verden, inkludert den nylige massakren av en masse syriske soldater, men er dypt opprørt over at Russland sørger for militær hjelp til etniske russere som risikerer utryddelse på den russiske grensen.

På bakgrunn av krisen i Ukraina, sammenliknet Hilary Clinton Vladimir Putin med Hitler.

Ser ikke noe kupp

For sin del, konkluderte The New York Times med at det ikke hadde skjedd noe kupp i Ukraina – ved å ignorere bevisene for at det skjedde, inkludert en telefonsamtale som ble fanget opp før kuppet mellom USAs viseutenriksminister Victoria Nuland og USAs ambassadør Geoffrey Pyatt, som diskuterte hvem som skulle bli de nye lederne i Ukraina.

Bevisene for et kupp var så klare at George Friedman, grunnleggeren av det globale etterretningsfirmaet Stratfor, sa i et intervju at fellingen av Yanukovych «virkelig var det mest åpenbare kuppet i historien.» Men «Times» prioriterte å beskytte lovligheten av det nye regimet framfor sitt journalistiske ansvar overfor leserne, og har fortsatt å gjøre dette gjentatte ganger når det gjelder Ukraina.

Et annet oppsiktsvekkende tilfelle av doble standarder har vært USAs tradisjonelle nyhetsmediers raseri mot den påståtte russiske hackingen av prominente amerikaneres eposter som så er blitt offentliggjort. Disse skyld-på-Russland-artiklene har mislyktes i å presentere noe som helst solid bevis for at russerne var ansvarlige og har også unngått å påpeke at USA er verdensledende når det gjelder elektroniske metoder for å støvsuge personlige hemmeligheter både blant utenlandske ledere og vanlige innbyggere.

I flere tilfeller ser det ut for at disse hemmelighetene har blitt brukt til utpressing av utenlandske ledere for å få dem til å føye seg etter USAs krav, for eksempel i saken fra 2002-2003 der George W. Bush-administrasjonen spionerte på diplomater i FNs sikkerhetsråd for å fremtvinge stemmer som kunne autorisere USAs invasjon i Irak. Et knep som for øvrig ikke virket.

USAs etterretning sto også bak avlyttingen av mobiltelefonen til den tyske forbundskansleren Angela Merkel, hvis samarbeid i forhold til Ukraina og den nye kalde krigen var viktig for Washington.  Og så er det den massive innsamlingen av data fra personer mer eller mindre over hele kloden, inkludert amerikanske statsborgere i USA i løpet av de siste 15 års «krig mot terror».

Tidligere i år gratulerte tradisjonelle nyhetsmedier i USA seg selv med bruken av hackede private forretningsdata fra et Panama-basert advokatfirma, materiale som ble sagt å implisere Putin i lyssky forretningstransaksjoner, til tross for at navnet hans aldri dukket opp i dokumentene. Ingen i de tradisjonelle mediene protesterte mot denne lekkasjen eller stilte spørsmål ved hvem som sto bak hackingen.

Den slags fordommer i mainstream media har en tendens til å bre om seg. I saken om søndagens russiske valg, virker The New York Times fast bestemt på å opprettholde fiksjonen om at det russiske folk i virkeligheten ikke støtter Putin, til tross for meningsmålinger som konsekvent viser at han har rundt 80 prosent oppslutning.

I «Times»’ versjon av virkeligheten må Putins popularitet vare et slags triks, et tilfelle av totalitær undertrykking av det russiske folk, som kunne vært ordnet opp i hvis bare USA-støttede «liberale» fikk tillatelse til å motta penger fra NED og Soros uten å måtte opplyse hvor pengene kom fra.

Det faktum at russerne, i likhet med amerikanerne i USA, vil slutte opp om sin nasjonale leder når de opplever at landet er under angrep – bare tenk på George W. Bush etter angrepene 11. september – er en annen realitet «Times» ikke kan tolerere. Nei, forklaringen må være tanke-kontroll.

Den bekymringsfulle realiteten er at The New York Times, The Washington Post og andre ledende nyhetskanaler i USA glatt anvender ett sett av standarder for «fiender» og et annet for USAs regjering. «Times» kan beskylde Bashar al-Assad for å ha straffrihet for sine overgrep, men hva med vrimmelen av USA-ledere – og, ja, journalister – som har blod på hendene, fra irakere, libyere, afghanere, jemenitter, syrere, somaliere og mennesker fra andre nasjonaliteter. Hvor er deres ansvarlighet?

 

***

Den undersøkende journalisten Robert Parry slapp flere av nyhetene om Iran-Contras-historiene i The Associated Press og Newsweek på 1980-tallet. Hans siste bok, «America’s Stolen Narrative» kan kjøpes her, i trykket format eller som e-bok (fra Amazon eller barnesandnoble.com).

 

Oversatt av Anne Merethe Erstad

 

 

 

 

 

 

 

 

Forrige artikkelHvite hjelmer – helter eller terrorister?
Neste artikkelHvorfor trykker Klassekampen en imperialistisk artikkel om Syria?