Tilslørende illusjon

16
Ove Bengt Berg
Ove Bengt Berg

Klassekampens nyhetssjef Kjell-Erik N. Kallset skriver i Klassekampen 16. september om et felles politisk prosjekt på venstre side. Det er ingen tvil om at det han omtaler oppfattes som en realitet av nesten alle dem som regner seg for å høre til venstresida. Men det er likevel en illusjon han bringer videre, og som tilslører virkeligheten.

Arbeiderpartiet støtter og utfører i dag en aggressiv og krigersk utenriks- og internasjonal politikk, med statsødeleggende formål. Økonomisk kjemper Arbeiderpartiet hardt for å fjerne pensjonene til mange hundre tusen statsansatte, foruten resten av befolkninga. Alle sosiale og nasjonale tiltak Arbeiderpartiet arbeider for er formelt kriminalisert av EØS-avtalen som Arbeiderpartiet sterkt slåss for. Som Ap også kjemper for handelsavtaler med mellom USA, Canada og EU som vil forby omtrent alle offentlige fellestiltak. Sammen med Frp og Høyre stemmer Ap for å underlegge norske finansinstitusjoner EU-kommisjonens pålegg,  i strid med Grunnlovens bestemmelser for slik myndighetsavståelse.

klassekampen-utklipp

Standardargumentet mot kritikk av Aps faktiske politikk er alltid at «vi skal hjelpe Ap til å ta et riktig standpunkt». Unntaksvis kan et nederlag utsettes. Men venstresida taper nesten alltid enhver viktig strid med Ap. Sosialdemokrati som ideologi med politisk styrt markedsøkonomi finnes ikke lenger etter kommunismens fall. Slike partier i Europa danner regjeringer med de mest høyreorienterte partiene, og fører ellers samme politikk.

I 2005 fikk jeg, etter flere diskusjoner, på trykk en lengre artikkel i Klassekampen om den feilaktige vurderinga av Ap, «Fra bedrag tilselvbedrag».  Situasjonen er vesentlig mye verre i dag enn da. Det aller verste er imidlertid at det knapt finnes noen som innser og forstår at Ap er et krigshisserk og asosialt parti og som tar opp kampen mot partiet.

 

Ove Bengt Berg

KampanjeStøtt oss

16 KOMMENTARER

  1. «Det aller verste er imidlertid at det knapt finnes noen som innser og forstår
    at Ap er et krigshisserk og asosialt parti og som tar opp kampen mot partiet.»
    Dér tar «venstrepopulisten» feil, gitt.

  2. Pål Steigans innlegg; «Fra Bedrag til Selvbedrag», ( http://www.politikus.no/2011/05/fra-bedrag-til-selvbedrag.html ). Nu; 5 år senere, ser det ut til at SV’s Audun Lysbakken også lysner opp i en tiltredelse; https://www.nrk.no/norge/sv_-_-ap-begynner-a-ligne-skremmende-mye-pa-hoyre-1.13141213 Tragisk nok betyr vel dette at det må ha vært «mørkt» hos Lysbakken ganske lenge, -;).

    Tenk å ha vært rikspolitiker så såpass mange år som denne Audun Lysbakken, og ikke sett hva vi andre har sett gjennem decennier. Tragisk. Det hele viser jo også en åpenbar mangel på kunnskap hos befolkningen, – en mangel nettopp Arbeiderpartiet aktivt har bidratt til gjennem sine håndteringer, også innenfor skoleverket i tiden efter andre verdenskrig. Det er således heller ingen tvil om, – snarere et bevis på at Arbeiderpartiets «anstrengelser» de siste 70 årene virkelig har skapt resultater, – for nettopp Arbeiderpartiet.

  3. Bare et svært omfattende grunnplansopprør og fjerning av hele den nåværende ledelsen i Arbeiderpartiet kan gjøre dette partiet til et Arbeiderparti igjen. For Arbeiderpartiet er blitt den internasjonale storkapitalens viktigste redskap i Norge, viktigere enn Høyre, fordi det opprettholder illusjonen om at folket i Norge har et stort parti som ivaretar dets interesser.

    • Siden jeg selv ikke støtter eller «supporterer» noen partier; hverken på den ene eller annen side, gir dette også en ganske befriende mulighet til nettopp å kunne sparke i alle retninger, -;). Det er heller ingen tvil om at Arbeiderpartiet er et «falsk parti»; som bruker og argumenterer for «folkets beste» for på den måten å få med seg flertallet for å kunne skape det nødvendige stemmevolum, slik at Arbeiderpartiets ledelse kan «mele sine egne kaker». Jeg fikk for en del år siden, en svært detaljert beskrivelse om dette, fra en svært «profesjonell organisasjon», hvorledes Norge egentlig styres av en «indre regjering», hvis mål og interesse er makten selv. For å kunne få dette til, må de også kollaborere med den økonomiske makten, da disse sammen også er hva som virkelig gir makt. En ser også helt klart hvorledes det i gjennem krigstiden i Norge, ble laget forbindelser mellem den politiske makt og den økonomiske makt, og hvorledes dette i efterkrigstiden har blitt cementert. Så kan vi videre se på partiet Høire; som av samme årsak neppe står tilbake for Arbeiderpartiet som et «falsk parti». Dette fordi Høire, – som det opprinnelige «kapitalistpartiet» tross alt er avhengige av Arbeiderpartiet. En kan derfor ganske enkelt hevde, at Arbeiderpartiet gir Høire makt, mot at Høire gir Arbeiderpartiet økonomi, slik at «Høires økonomi» er et resultat av «Arbeiderpartiets makt», – og omvendt. Og begge disse partiene «lever over hodet på innbyggerne», med støtte fra flere enn halvparten av befolkningen; en befolkning hvor flesteparten neppe har noen aning om hva som foregår, – men som avlatsmessig slipper stemmesedlene i valgurnene hvert annet år.

      • Ved stortingsvalget i 2013 var det ca 45% av de stemmeberettigede som samlet stemte på dette «tohodete trollet»,

        2009 40%,
        2005 42%,
        2001 34%,
        1997 39%,
        1993 41%,
        1989 47%,
        1985 60%,
        1981 57%,
        1977 55%.
        1973 42%,
        1969 55%,
        1965 54%,
        1961 52%,
        1957 51%,
        1954 52%,
        1949 51%,
        1945 44%,
        1936 54%,
        1933 44%,
        1930 40%,
        1927 37%

        En må altså såpass langt tilbake som til 1985 for å finne et stortingsvalg hvor Ap og Høyre til sammen hadde en oppslutning på mer enn 50% blant de stemmeberettigede. Da fikk de av en eller annen grunn hele 60%. Med unntak av 1973, hvor det ihvertfall var en ganske stor andel av befolkningen som såvidt begynte å våkne og innse hvor folke- og nasjonsfiendtlige disse to partiene i realiteten er, så var det altså i en 36-37 års periode fra i forkant av valget i 1949 og frem til i etterkant av valget i 1985 at oppslutningen om Ap og Høyre blant de stemmeberettigede var over 50%. Mellom 1985 og 1989 fant det sted en form for brudd hvor et flertall av de stemmeberettigede enten har søkt til andre partier eller har holdt seg borte fra urnene.

  4. SUF(ml) og AKP sitt syn på sosialdemokratiet som administratorar av kapitalismen, var visst ikkje så gale likevel…

  5. Å få Arbeiderpartiet til å slutte og administrere kapitalismen er som å få vann til å slutte og renne nedover. Illusjonen om Ap som venstre er den mest drepende som fins i norsk politikk. DNA har fullstendig kontroll over fagbevegelsen og kan dermed spille en mer destruktiv rolle i «reformer» enn åpent borgerlige partier. DNA nøytraliserer alt som finnes av motkrefter. Og dessverre er SV og deler av Rødt ved og vannbærere for Ap.

  6. Ingen tvil om AP vakre og vennlige ansikt mot befolkningen har helt andre hensikter enn angitt, men kaste blår i øynene våre gjør alle partier, da de er instumentert av skyggeregjeringen. Men bare AP har besluttet seg til obligatorisk vaksinering av befolkningen, tvangsvaksinasjon, som nå også er et faktum i California, USA. I Norge gikk det galt med den statlige (les: Folkehelseinstituttets) svineinfluensaterror. Det har AP (og Støre-Brundland) naturligvis glemt. Men IKKE Norges befolkning! Jeg vil hermed oppfordre til at dette blir saken som VELTER AP.

  7. Det er bare å legge sammen to og to.
    Her på Steigans vegg kan vi lese om fallende oppslutning i valg,for f.eks.Tysklands Gro-Ko partier.
    I MSM males samtidig fanden på veggen,om Ruslands valg.»Lav valgdeltakelse-Putins parti har egentlig få velgere.»
    Og opposisjonen er vekk.Ja -den liberaldemokratiske opposisjon.
    Men andre staters maktpartier ligger like dårlig til.De store koalisjonspartier har mange steder ikke stort mere enn 20% av velgermassen bak seg,til sammen.
    Den reelle opposisjon sitter hjemme,eller befinner seg i enklaver av -borgere,som har fått betale prisen for de åpne grenser.

    Og den parlamentariske venstreopposisjon befinner seg i spagat.I Berlin eksemplifisert ved at Die Linke deler velgermasse i de kulturelle smeltedigler med (restene av) De Grønne.Og i gamle arbeiderstrøk deler velgermasse med AfD.
    De må besetemme seg for om de skal arbeide for den urbane ufordragelighet,eller vanlige lønnsmottakere.

    Skal det lages «venstreopposisjon» med Arbeiderpartiet,blir det som pådrivere for dårlig skjult behovsprøving.Både i boligpolitikken og i pensjonspolitikken.Samtidig som det påpekes ,at høyresiden vil gjenninnføre f.eks.behovprøvd barnetrygd-så føres det en arbeidsmarkeds- og lønnspolitikk ,og en «statsning på utsatte områder,» som ubønnhørlig ender med at nordmenn betaler -for ytelser som kommer nykommere til gode.(Oslos satsninger på skole og barnehage sier sitt.)

    «Venstre» betyr kapitulasjon for EØS-avtalens konsekvenser,og en samtidig hyllest til de enda åpnere grenser.Global-venstre fører en korrekt «opposisjon,» om man ønsker utjevning og nivellering -på lavest mulig nivå.Det er akkurat det samme som CIVITA-høyre står for.
    Om vanlige lønnsmottakere da blir sittende hjemme,eller stemmer «fremmedfiendtlig,» så er det en helt naturlig utvikling.

    En utvikling som kan avleses,på og mellom linjene,også i MSM-i de fleste Vest-Europeiske stater.

  8. Pål Steigans innlegg; «Fra Bedrag til Selvbedrag», ( http://www.politikus.no/2011/05/fra-bedrag-til-selvbedrag.html ). Nu; 5 år senere, ser det ut til at SV’s Audun Lysbakken også lysner opp i en tiltredelse; https://www.nrk.no/norge/sv_-_-ap-begynner-a-ligne-skremmende-mye-pa-hoyre-1.13141213 Tragisk nok betyr vel dette at det må ha vært «mørkt» hos Lysbakken ganske lenge, -;).

    Tenk å ha vært rikspolitiker så såpass mange år som denne Audun Lysbakken, og ikke sett hva vi andre har sett gjennem decennier. Tragisk. Det hele viser jo også en åpenbar mangel på kunnskap hos befolkningen, – en mangel nettopp Arbeiderpartiet aktivt har bidratt til gjennem sine håndteringer, også innenfor skoleverket i tiden efter andre verdenskrig. Det er således heller ingen tvil om, – snarere et bevis på at Arbeiderpartiets «anstrengelser» de siste 70 årene virkelig har skapt resultater, – for nettopp Arbeiderpartiet.

  9. Fint Ove. Men det er ikke riktig som du skriver at det knapt finnes noen som slåss mot AP-politikken. Du må huske på at hundrevis av skribenter gjennom Braanens tid bevisst har blitt fordrevet fra Klassekampens spalter. De har nå enten gitt opp eller skriver på ymse blogger.
    Cecilie Hellestveit er nå veileder i Midtøsten for KK,hun er tilknyttet superamerikanske AtlanticCouncil i Washington.Sverre Lodgaard (En Verden-medlem) får fritt fram til å desinformere om USAs atomvåpenprogram,etc
    Roten til alt dette finner en ved å studere dokumentene til SosialistInternasjonalen (finnes på web) hvor AP på Brazil-konferansen underskrev manifestet om «Global Governance». Merkelig hvor lite interesse det er om disse dokumentene.
    Det andre noen burde analysere grundig er Jonas Gahrs Støres taler på fransk og engelsk som lå (iallfall) ute på UDs arkiv. Støre er en fanatisk globalist; enhver av hans ideer er for One World Government.
    Så Støre på norsk provinspolitikk og internasjonal globalist, er som Mr Jekyll and mr Hyde.
    Det kan faktisk virke som om han tar opp konkurransen med Carl Bildt om å bli Nordens store mann i internasjonal globaliseringspolitikk.

    • Først, beklager at jeg først nå har lest gjennom kommentarene til mitt innlegg som Klassekampen refuserte og som Pål Steigan har lagt ut på sin gode side. Til Jan (Hårstad) (og også Ola Bog): Seff finnes det andre enn meg som ser Aps rolle, åpenbart! For noe særlig vanskelig er det jo ikke å oppdage det. Blant folk som både mener at de er venstre og som faktisk også er det i tradisjonell forstand. Mitt poeng er bare at de er så veldig få, de er maktesløse/marginaliserte og ikke representative fordi venstre i dag står for en humanitær-religiøs politisk ideologi.

  10. Lite sidesprang, men det er likevel viktig i denne debatten. Dette liksom Arbeiderpartiet, som i realiteten er et globalistisk storindustri-parti, får store deler av stemmene sine, som SV, fra trygdede eller subsidierte. Gjennom valg overbyr de ulike partiene hverandre i gode velferds- og trygdeordninger, og alle de som er trygdede stemmer selvfølgelig på det partiet som lover de beste ordningene for seg selv. Derfor er disse to partiene HELT avhengig av et visst antall trygdede. I denne pakken er asyl og flyktninger viktig, for mange av dem får ikke/kan ikke jobbe. Disse stemmer med få unntak AP eller SV. Hadde det ikke vært noen velferdsstat (hvorfor skal staten ha velferd?), ville det kommet langt færre flyktninger og asylanter, samt at de to «venstrepartiene» ville måtte hatt en langt annen tilnærming til velgerne, da trygdebestikkelser ikke lenger var mulig.
    Arbeiderpartiet har ALDRI gjort noe for folkets beste, men kun for egen maktposisjon og hva partiet anså som best for statsdannelsen og korporativene.
    Det som er mest urovekkende er fagbevegelsens totale lammelse, der til og med LO betaler det meste av Aps valgkamp. Man kan spørre seg hvorfor…

    • Jeg er ganske enig, – men ikke helt. På 20-30-tallet hadde nok partiet sin berettigelse, – men så kom krigen, og med den åpningen for ganske andre maktkonstellasjoner og muligheter. Likeså rettsoppgjøret efter krigen; en farse i rettssikkerhet, og som staket ut og la grunnlaget for den politikken samfunnet preges av i dag. Men; efterhvert som sekretessbelagte dokumenter vil åpenes, samtidig med at mange av de som holdt munn eller ble pålagt å gjøre det, «vandrer mot gravene sine», er det også efterhver enkelte som finner det riktig å «lette litt på [bly-]slørene».
      Selv lærte jeg for ganske lenge siden, at «dere nordmenn har det ikke dårlig; men mye dårligere enn hva resten av verden tror», – og denne «troen» er nok ikke så lite årsak av hvor Arbeiderpartiet har brukt pengene sine/[våre]. Da jeg mest for opposisjonens del nevnte at Norge til stadighet kåres til «Verdens beste land å leve i», så ble jeg anbefalt å stille spørsmålet, om hvor folket har dette fra. Svaret ville da også ofte bli at de egentlig ikke vet; » – men alle sier det». Og der er vi kanskje ved H.C. Andersens «Keiseren uten klær»? Både Arbeiderpartiet og Høire har nok samarbeidet om mye av «lærdommen» fra dette H. C. Andersens eventyr.
      En kan samtidig også benytte anledningen til å stille spørsmålstegn ved den ganske utbredte fattigdommen i Norge; hva politikerne lover; hva de klarer/vil utføre, sammen med denne «utrolige rikdommen i Oljefondet» de til stadighet refererer til; disse verdiene som «skal være for fremtiden». Kanskje enkelte i Norge, som had to suffer during the end 60’s, 70’s and 80’s soon hope that future will come.

  11. Jonas gjør hva som helst. han står ikke til ansvar for noen, og en krigsforbryter. han står på borgerskapets siden han drog til paris.

Legg igjen en kommentar til Magnar Jarle Olsen Avbryt svar

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.