Tida er inne: Krev granskning av Libya-krigen!

0

Avisa Dagbladet skriver på lederplass 17. september 2016: Uunngåelig granskning av krigen i Libya. Avisa viser til at utenrikskomiteen i det britiske Underhuset har kommet med en skarp kritikk av David Cameron og Storbritannias deltakelse i denne krigen. Rapporten sier at «Storbritannias strategi var grunnlagt på feilaktige antakelser og en ufullstendig fortsåelse av bevisene.»

stoltenberg-blaa

Tidligere statsminister og AP-leder Thorbjørn Jagland skrev på Facebook 12. juli 2016:

Hvis Irak krigen var ulovlig, som den var slik Kofi Annan sier, hva var da bombingen i Libya, som gikk lenger enn mandatet som FNs sikkerhetsråd ga. En krig som hele den norske offentligheten tiljublet. Nå stille som i graven.

Morgenbladet skriver på lederplass:

Da KrF, Senterpartiet, Venstre og SV i vår foreslo en granskning av Norges innsats, ble de nedstemt i Stortinget. Denne uken åpnet Ap for å granske likevel. Det er bare å sette i gang.

I 2015 skrev professor Terje Tvedt en kronikk i Aftenposten som en gang for alle burde ha punktert enhver motstand mot granskning av denne skitne krigen.

Her på steigan.no har jeg gang på gang stilt dette kravet. I 2012 var jeg blant en håndfull stemmer som sa at krigen må granskes. Nå er tida overmoden. Denne forbrytelsen blir ikke borte bare fordi dagens politikere er feige og uærlige eller om pressa nok en gang skulle prøve å feie den under teppet. Jo lenger den nasjonale tausheten får rå, jo verre blir det. Denne elefanten er det ikke lenger plass til under noe teppe.

Vi vet nå mye om den skitne krigen:

Det granskninga må finne ut av er blant annet:

  • Hva skjedde i timene rundt beslutninga om å gå til krig 18. mars 2011? Var det et krav fra USA ved for eksempel daværende utenriksminister Hillary Clinton som fikk Stoltenberg til å love norsk krigsdeltakelse?
  • Hva slags dokumentasjon lå på bordet da Stoltenberg, Støre og en håndfull andre vedtok å sende Norge i krig?
  • Vi vet at krigen ble trumfet igjennom på mobiltelefon og sms. Det må finnes logger på dette. De må offentliggjøres.
  • Hva slags analyse lå til grunn? Hva slags risikovurdering ble foretatt? (Forelå det noe sånt i det hele tatt, eller hoppet man bare fordi Washington hadde blåst i fløyta?)
  • Også Stortinget og Kontrollkomiteen må granskes. Da Stortinget ble orientert ble det ikke lagt fram verken analyse eller risikovurdering. De folkerettslige vurderingene som Jagland gjør nå kunne man ha gjort den gangen. Ingen på Stortinget gjorde det.
  • Daværende riksrevisor Jørgen Kosmo må granskes. Jeg sendte ham et åpent brev 20. februar 2012 der jeg stilte to spørsmål:
    • Ble Grunnlovens krav fulgt da Norge bestemte seg for å gå til krig?
    • Hvilken instans fattet vedtaket om at norske styrker skulle settes under NATOs kommando i en krig utenfor landets grenser?
    • Kosmo svarte: «Jeg har lest din henvendelse, og dersom du ønsker en prøving av Regjeringens beslutning er det Kontroll og Konstitusjonskomiteen du bør henvende deg til. For øvrig er det min mening at Regjeringen har sitt på det tørre.» Hvordan kunne riksrevisoren si at regjeringa hadde sitt på det tørre når han samtidig sa at det ikke var hans sak å vurdere det?
  • Norge var med på å ødelegge Libya. Vi må få på bordet hva vi (eller våre ledere) har forårsaket av ødeleggelser og tap av menneskeliv. Og vi må få på bordet hvilken betydning dette har hatt for slyktningekatastrofen i Middelhavet.

Og når alt dette er gjort må det fordeles ansvar. Det er begått alvorlige lovbrudd mot grunnloven og andre norske lover og ikke minst mot internasjonal lov. Dette må få konsekvenser for de ansvarlige.

Medienes ansvar

Libyakrigen er et skammens monument over «den fjerde statsmakt», pressa og mediene. Den kritiske journalistikken har vært nesten fraværende. Viljen til å se bort fra store hull i de offentlige forklaringene fra de ansvarlige har vært enorm. Viljen til å trekke et glemselsens slør over krigen og Norges forbrytelser har vært et propagandadepartement verdig. Evnen til å grave og stille kritiske spørsmål har vært nærmest fraværende. Og dette kommer ikke av at redaktørene og de fremste journalistene ikke har visst. De har visst dette lenge, men de har valgt å tie. Nå må oppgjøret komme også for dem.

Forrige artikkelJuventud política noruega de paseo por los corredores de la muerte
Neste artikkelTyrkia forbereder en massiv invasjon av Syria
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).