«The Boss» på G20-møtet

0

Kina brukte G20-møtet i Hangzhou for å vise verden hvem som er «The Boss». Møtet var sjølsagt forberedt ned til minste detalj. USA har kastet Russland ut av G7, som  nå framstår som en irrelevant organisasjon. Nå er det på G20 det skjer, og der klarer ikke USA å framstå som noen «indispensable nation». Der er det Kina som kommer med de konstruktive forslagene for hvordan landa skal samarbeide, og de paralyserte «lederne» fra Vesten må bare si seg enig i dem.

xi jinping g20
Kinas president Xi Jinping på G20-møtet i Hangzhou

Og disse forslagene er ikke av typen TTP eller TTIP, som bare er skapt for å gi de multinasjonale korporasjonene totalt grep om verdensøkonomien. Der USA vil ha hegemoni, vil Kina ha multilaterale løsninger. Og G20-lederne, inklusive de vestlige, sier ja og amen.

Og naturligvis passer Kinas strategi med «en vei – ett belte» inn i dette, dette ekstremt ambisiøse prosjektet for å knytte sammen hele det eurasiske kontinentet i et omfattende infrastruktur- og industriprosjekt.

Pepe Escobar peker på Hangzhous historiske rolle og trekker linjene tilbake til 1200-tallet:

«And then there was Supreme Poetic Justice—as far as Hangzhou is concerned. When Marco Polo visited Hangzhou in the late 13th Century he described it as “without a doubt the finest and most splendid city in the world.”
This G20 was like a graphically illustrated preview of China as the largest economy in the world in the near future (by purchasing power parity, PPP, it already is). No wonder a visibly resentful Western corporate media “covered”—or feigned to cover—the summit like a bunch of sulking teenagers.»

I dette showet fikk Obama knapt en birolle. Han fikk ikke en gang rød løper da han gikk ut av AirForce 1, noe alle de andre lederne fikk. Kineserne lot som om dette var en tilfeldighet. NB: Det var ingen tilfeldighet. Alt ved møtet var forberedt ned til siste millimeter. Jeg har vært på diverse mottakelser i Kina, og det må sies at er det noe kineserne har kunne i tusen år eller mer, så er det rang, formaliteter og presisjon.

Så når Indias statsminister Narendra Modi fikk en prominent plass på de offisielle bildene fra møtet, var det naturligvis heller ingen tilfeldighet. Og det blir lagt merke til i verdens nest mest folkerike land.

I India er det store forventninger til hvordan det nye samarbeidet mellom de gamle rivalene Inadia og Kina kan skape en helt ny dynamikk på kontinentet.

Vestlig presse, som The Guardian og Fortune kaller møtet begivenhetsløst og lite innholdsrikt. Så når to land som til sammen har 2,7 milliarder innbyggere, eller 36% av verdens totale innbyggertall, bruker et internasjonalt toppmøte for å bli enige om økonomisk og politisk samarbeid, så er det en ikke-begivenhet i Vesten.

Den russiske analytikeren Dmitrij Kosyrev, derimot, ser helt annerledes på resultatet av møtet:

China is such a strong competitor in economy and innovations that it does not need aggression and pressure for increasing its role in the world. On the contrary, China is interested in peace, which would provide it with the widest possible leveled field for development.

Russland har også grunn til å være fornøyd med G20, skriver The Duran.

Vestlig presse ser heller ikke ut til å ha fått med seg at ASEAN-landa og Kina forsterket forbindelsen seg imellom i løpet av og etter G20. USA har prøvd å piske opp konfliktene i Sør-Kinahavet til en militær konflikt, og har prøvd å slå en kile mellom ASEAN og Kina. Det har ikke lykkes. Vestlige ledere og medier skjønner ikke dimensjonene av det asiatiske samarbeidet. Men ASEAN har 580 millioner innbyggere, altså omtrent som EU. Kina og ASEAN har allerede et omfattende samarbeid, og det kommer til å bli styrket, på tross av store uenigheter om Sør-Kinahavet.

Det økonomiske tyngdepunktet i verden er ikke lenger i Vesten. Det har flyttet til Asia, og der kommer det til å forbli. Det kan være tungt å svelge i Washington, Paris og Berlin, men dette er den nye virkeligheten.

Forrige artikkel– Private sykehjem og asylmottak genererer millioner til private formuer
Neste artikkel150 millioner arbeidere streiker i India
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).