oss 100 kroner!
Russland driver diplomati, Kina arbeider langsiktig, USA furter.
G20 toppmøtet i Hangzhou viser i hvor stor utstrekning Russland har blitt drivakselen når det gjelder internasjonale avtaler og system, mens USA marginaliseres.
Av Alexander Mercouris – Oversatt av Knut Lindtner
G20 toppmøtet i Hangzhou tjener som er virkelig illustrasjon på et viktig faktum i internasjonale relasjoner: til tross for det inntrykket en får, er systemet overraskende stabilt.
Siden 1960 har tre stormakter vokset frem i verden: USA, Russland og Kina. Det er rundt disse det internasjonale systemet har utfoldet seg. I dag, etter 50 år, er det disse samme tre stormaktene som er sentrale i det internasjonale systemet, selv om India raskt vokser frem som den fjerde.
Det har vært betydelige endringer i den vekt de ulike sentrale stormaktene har hatt, med Russland vesentlig svakere og Kina langt sterkere enn på 60-tallet. Også relasjonene mellom Stormaltene har endret seg, med Russland og Kina som fiender på 60-tallet og nå som allierte – men hvis vi ser på deres innflytelse i verden er det disse tre maktene og India som er de som vil fortsette å sette dagsorden.
Den andre store endringen er USAs diplomatis forandring. På 1960-tallet var det USA som var den sterkeste og stod i sentrum for diplomatiske kontakter og utgjorde hjertet og senteret i det internasjonale systemet.
I dag befinner USA seg i ulike former for konflikt med alle de andre stormaktene – til og med India – og risikerer at de selv kan bli utestengt. Til tross for sine feberaktive forsøk på å isolere Russland, er det Russland – paradoksalt som den svakeste av stormaktene – som nå i økende grad utvikler seg som sentrum i det internasjonale systemet.
Det er russerne – ikke USA – som snakker med alle de andre, og som alle ønsker å snakke med. Det er hos russerne kineserne søker støtte til konflikten i Sør-Kina-havet. Det er mot Russerne de store øst-asiatiske statene – Japan og Sør-Korea – nå vender seg.
Det er russerne, til tross for tilbakeslagene, som i økende grad setter betingelsene i Midt-Østen. Det er Putin som har intense og vesentlige samtaler med Erdogan, Egypts general Sisi og saudiene, selv om de samtidig videreutvikler sine relasjoner med Iran.
Selv europeerne snakker til russerne. Putin gjorde det klart forut G20-møtet at som følge Krim-hendelsen ville han ikke treffe Merkel, Hollande og Poroshenko i et format av fire-sidige samtaler i Hangzhou. Resultatet? Merkel og Hollande hadde likevel et møte med han, selv om de ikke var sammen (slik sannsynligvis Putin ønsket det) – mens Poroshenko ikke var å se.
Av europeerne var det bare Merkel og Hollande som hadde møte med Putin i Hangzhou. Britenes Theresa May møtte han også i et slags stivt «bli-kjent-møte som markerte hennes første virkelige opptreden i internasjonalt diplomati.
Putin møtte også lederne til sine BRICS-partnere bortsett fra KIna: Modi fra India, Zuma fra Sør-Afrika og den nye brasilianske lederen Michel Temer. Møtet med Temer skal ha vært spesielt interessant, hvor Putin søkte – og åpenbart fikk – forsikringer, som til tross for de siste omkalfatringer i regjeringen i Brasil, at vil landet fortsatt være forpliktet i BRICS.
Etter ballansegangen i møtet med Brasils Temer hadde Putin også et møte i Hangzhou med den andre nylig installerte lederen fra en annen av Latin-Amerikas stormakter, president Macri i Argentina.
Både Temer og Macri – i motsetning til deres forgjengere – er på den konservative høyrefløyen og de vil uten tvil svinge landene sine tilbake til deres historisk tette relasjoner til USA. Ved å fortsette å snakke med dem og engasjere seg overfor dem håper Russland og Putin at døren holdes åpen for et fremtidig samarbeid.
Hvis Putin og russerne er i sentrum for internasjonalt diplomati, foretrekker deres kinesiske allierte – helt bevisst – å spille et mer stille, langsiktig spill. I og med at de er helt bevisste sin raskt voksende makt, lener de seg tilbake og venter, mens de overlater til russerne å gjøre den tøffe jobben for seg og til USA å gjøre tabbene.
Mens russerne var opptatt av diplomati i Hangzhou og kineserne opptrådte med sin vanlige diskresjon, oppførte USA seg grinete og barnslig. Ikke bare startet USAs president Obamas deltagelse på toppmøtet på en farse-lignende måte, men USAs delegasjonens oppførsel klarte dessuten å trekke oppmerksomheten mot akkurat det faktum.
Obama hadde deretter et vanskelig og ampert møte med Putin hvor han ikke klare å få til noen som helst fremgang i Syria-spørsmålet og truet Putin med cyber-krig (!), men så ut til å ha et like ampert møte med sine kinesiske verter, hvor han ikke kunne la være offentlig å lekse opp trusler rundt Sør-Kina-havet.
Som avslutning på et temmelig uheldig besøk måtte Obama også avlyse møtet med den nye filippinske lederen, en angivelig USA-alliert – mens fornærmelsene flagret mellom dem og hvor den nyvalgte president Duterte offentlig kalte Obama en «horesønn».
Obama har aldri vært god på diplomati, som kjeder han, og faktum er at han i sine siste uker som president reduserer han sitt engasjement og motsatt andre lederes interesse overfor han. Men uansett, bortsett fra dette og selv med reduserte forventninger, så var dette en usedvanlig dårlig opptreden.
Dessverre er ikke dette spesielt for Obama. Tanken om at USA er «uten sidestykke»- som Obama tror på og som nå er vedtatt ideologi i USA og som Hillary Clinton sier at USAs politikere må godta – plasserer USA over alle andre stormakter og gjør effektivt diplomati umulig.
USA involvere ikke lenger andre stater diplomatisk slik de gjorde på 1960-tallet. Istedet gir de ordrer og truer dem når de ikke gjør det de får beskjed om. Overfor små og svake stater som for en tid er knyttet til USA, fungerer dette. Men overfor stormakter som Russland og Kina – og til og med overfor hissige, uavhengig innstilte og relativt mindre stater som Filippinene – garanterer en slik fremgangsmåte at en gjør feil. Det er den typen diplomati som USA bruker som ble helt tydelig eksponert i Hangzhou.
Bilder med tekst: Knut Lindtner
