Deir ez-Zor: Opplegget stinkar

0

Deir ez-Zor har vore kringlægra sidan byrjinga av krigen i Syria. I byrjinga med ymse opprørsmilits, etterkvart har IS overteke. Den syriske hæren har likevel halde ut, og har hatt tilgang på forsyningar via flyplassen. Då IS freista ta heile byen i januar i år hindra russiske bombeåtak dette, sjølv om IS vann noko terreng. So forhandlar USA og Russland fram ein våpenkvile, som heilt tydeleg sit dårleg på amerikansk side. State Department er faktisk so ukomfortable at dei insisterer på at teksten og innhaldet i våpenkvilen skal vera hemmeleg.

Dette skriver Hans Olav Brendberg Kulturverk, og fortsetter:

Først skal ein fasa inn våpenkvilen ei veke, og so skal den for alvor ta til om lag no. I denne stoda finn plutseleg USA, Danmark og UK ut at dei skal bomba IS ved Deir ez-Zor – ein kringsett by dei ikkje har brydd seg alt for mykje om dei siste fire åra. Og dette plutselege hastverket endar – surprise, surprise – opp med at dei bombar feil mål. Dei riv opp eit stort hol i linene til den syriske hæren, som IS utnyttar med ein gong.

Amerikanarane bombar her i eit område der det ikkje finst ein – ikkje ein – soldat på bakken som er alliert med dei. Ingen «moderate opprørarar». Ingen kurdarar. Ikkje ein gong al-Nusra. Og likevel vil dei ha oss til å tru at dei bomba den syriske hæren ved «ein feil». Russarane tek saka opp i tryggleiksrådet til FN. I staden for å freista få oppklart saka og berga våpenkvilen let USAs Samantha Power vera å høyra på Russlands innlegg, og leverer denne arrogante salva.

Les resten av artikkelen her.

Som Brendberg skriver har USA ikke en gang forsøkt å sannsynliggjøre hvorfor de fikk det så travelt med å bombe IS-mål i et område der det ikke fantes koordinering med de allierte på bakken, og heller ikke hvorfor de er så inkompetante at de greier å treffe den syriske hæren i stedet for IS i et område der frontene har ligget fast i flere år.

Les også denne analysen av Alexander Mercouris: Washington does the unthinkable, kills Syrian troops and helps ISIS.

Forrige artikkelThe desperate fight for the last oil (and gas)
Neste artikkel– De ubelejlige drab
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).