Borgerlønn?

0

«Borgerlønn» får stadig mer omtale. Og denne er velvillig, også i ellers markedsliberale medier. På engelsk kalles borgerlønn Universal Basic Income (UBI). Dette diskuteres og fremmes nå verden over.

Borgerlønn innebærer at alle voksne får et gitt grunnbeløp betingelsesløst fra staten, enten de jobber eller ikke. Beløpet er det samme for alle. Det er lavt, men angivelig såpass at man kan overleve på det – i hvert fall utafor storbyene, hvor boutgifter er levelige. Borgerlønn har i mange år vært en av kjepphestene til grønne og alternative grupper. Den skal gi en grunnleggende trygghet og gi mulighet for dem som måtte ønske det å være kreative og utfolde seg for eksempel kunstnerisk, uten å være avhengig av arbeidsinntekt.

Sjøl om mange tilhengere av dette har de beste motiver, er jeg mistenksom. La oss reise 21 år tilbake i tid. Noen fabulerte om en slags borgerlønn allerede da:

De tyske journalistene Martin og Schumann rapporterte i boka «The Global Trap: Globalization and the Assault on Prosperity and Democracy, 1997» fra en konferanse i USA i september 1995:

« … 500 ledende politikere, forretningsmenn og forskere fra alle kontinenter – en ny ‘global hjernetrust’ … som er ment å peke ut veien til den ‘nye sivilisasjon’ i det 21. århundre. … de diskuterer ‘fremtidens arbeid’ og bekymrer seg om dem som ikke vil ha noe.» [Dette framtidsscenarioet hadde 80 prosent arbeidsløshet, min anm.]« … Uttrykket på alles lepper er Zbigniew Brzezinski’s ‘tittytainment’ … Jimmy Carters gamle nasjonale sikkerhetsrådgiver tenker på ‘tittytainment’ [pupper pluss underholdning], ikke så mye knyttet til sex som til melken fra en ammende mors bryst. Kanskje en blanding av sløvende underholdning og tilstrekkelig næring vil holde verdens frustrerte befolkning i relativt godt humør. Topplederne diskuterer nøkternt hva slags dosering, og vurderer hvordan den velstående femtedel kan holde de overflødige i ro. Trykket i den globale konkurransen er slik at de tror det er urimelig å forvente et sosialt engasjement fra enkeltbedrifter. Noen andre må ta seg av de arbeidsledige.»

… Så de største kapitalistene og deres strateger ville ha en slags “borgerlønn” allerede for 21 år siden – til de «overflødige» 80 prosent! Her er noen flere motforestillinger:

1. Man kan ikke overleve på borgerlønna når alle skal få dette, for dette må finansieres via et skattenivå som ikke er for høyt.

2. Borgerlønn til alle utbetales hele tida, enten det er oppgangs- eller nedgangstider. Men det man trenger er en motsyklisk løsning som gir inntekt til de som er arbeidsløse i nedgangstider, samtidig som man ikke sponser folk når det er høy etterspørsel etter arbeidskraft.

3. Borgerlønn har som premiss at man ikke trenger å yte noe for å kunne ta ut goder fra fellesskapet. Den vil også sosialisere mange som bare lever på borgerlønn til ikke å delta i fellesskapets arbeidsaktiviteter, og gjøre dem i ustand til slikt over tid.

Borgerlønn får velvilje fordi det er en «feelgood – løsning». Men den fungerer som lynavleder – makthaverne veit at den ikke blir noe av.

Det finnes en mye klokere løsning, Jobbgarantien: Samfunnet tilbyr alle fast arbeid der de bor og på dagen, organisert via kommune eller bydel, til en lav statlig betalt minstelønn. Får de tilbud om annet arbeid – med bedre lønn – slutter de i jobbgarantien, men den ligger alltid som en sikkerhet i bånn. I dårlige tider vokser antall folk i jobbgarantien, i gode tider med mange andre jobbtilbud synker sysselsettinga der. Løsninga har vært promotert i årevis av ei gruppe progressive økonomer, men dessverre ingen i Norge.

 

Trond Andresen    

<trond.andresen@itk.ntnu.no>

Forrige artikkelUngdomspolitikere på sponsetur til dødens kremmere
Neste artikkelThe desperate fight for the last oil (and gas)