Lisens til å krige

0
Peter M. Johansen

Nato-landet Tyrkia har trengt inn i Syria og slåss mot kurdermilitsen Folkets forsvarsenheter (YPG), den sterkeste kraften i opprørsfronten Syrias demokratiske styrker (SDF) som USA har gitt flystøtte i erobringen av Manbij, vest for Eufrat.

Tyrkias intervensjon har satt USAs strategi i Syria på spill. Visepresident Joe Biden stilte seg umiddelbart bak Tyrkias innmarsj, og Pentagon beordret YPG tilbake øst for Eufrat. Etter erobringen av grensebyen Jarablus har tyrkiske styrker angrepet SDF/YPG i landsbyer mellom Manbij og Jarablus under Operasjon Eufrats skjold.

Washington satt tirsdag sin lit til en våpenhvile mellom Tyrkia og SDF som Tyrkia hevder ikke eksisterer. I stedet fastholder generalstabsjef Hulusi Akar at operasjonen er «avgjørende for vår nasjonale sikkerhet og sikkerheten for våre naboer», og Ankara understreket at de ikke tar ordre fra noen med hensyn til «nasjonens sikkerhet» og avviser USAs uttalelser om tyrkiske mål med intervensjonen i Syria som «uakseptable». USA har gitt Tyrkia lisens til å å krige i Syria, til å bryte folkeretten med sin militære intervensjon. Derfor kommer det heller ingen reaksjon fra Natos hovedkvarter i Brussel eller fra Victoria Terrasse selv om det er åpenbart at Nato-landet Tyrkia bryter folkeretten ved å krenke Syrias territorium militært med det mål for øye å bli kvitt Assad-regimet, det regimeskiftet som USAs og dets regionale allierte og Nato-landene har hatt på i sikte og ved å utrope Syria nasjonalkoalisjon (SNC) til «den legitime representanten for det syriske folket», slik daværende utenriksminister Espen Barth Eide uttalte i begynnelsen av 2012 på vegne av den rødgrønne regjeringen uten hørbare protester fra noen av stortingspartiene.

Ved hver anledning snakker Natos generalsekretær Jens Stoltenberg og utenriksminister Børge Brende om den «hellige» folkeretten når diskusjonen dreier seg om Natos og Norges politikk overfor Russland. Vi kan ikke tillate eklatante brudd på folkeretten i det 21. århundre slik Moskva har opptrådt overfor Ukraina, og vi kan ikke tillate at kartet blir forandret med våpenmakt, maler Nato og den norske regjeringen på om Russlands annektering av Krim-halvøya etter folkeavstemningen i mars 2014 som var brudd med Ukrainas grunnlov, men hvor utfallet uansett var gitt, i eller uten FN-regi. Narrativet er feil og viser skremmende omgang med folkerett og fakta og politisk retusjering fra Stoltenberg og Brende. Den viser hvor farlig den er i forholdet til Russland som effektivt ble parkert på sidelinja i FN da Nato gikk til krig mot Jugoslavia i 1999 ved å påberope seg rett til krig out-of-area uten FN-mandat – i strid med folkeretten – fordi Serbia «trenger litt bombing, og det er hva de kommer til å få», som USAs utenriksminister Madeleine Albright sa under Rambouillet-«forhandlingene» der Jugoslavias president Slobodan Milosevic ble stilt overfor fait accompli i appendix B som ingen statsleder kunne godta uten total suverenitetsavståelse.

Det førte til at Europa-kartet ble endret ved at Nato-protektoratet Kosovo brøyt ut etter folkeavstemningen som var i strid med Jugoslavias grunnlov og forsikringene i avtalen som avsluttet Nato-bombingen.

Ennå i dag har ikke alle Nato- og EU-land anerkjent Kosovo, og nylig ble Milosevic frikjent for anklagene om krigsforbrytelser av Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia (ICTY) i Den Haag uten at det har utløst ny Peter Handke-debatt.

Tyrkias intervensjon i Syria viser igjen hvor tøyelig folkeretten er for Stoltenberg og Brende, som da Nato forvrengte FN-mandatet i Libya-krigen.


 

Artikkelen sto først på trykk i Klassekampen

Forrige artikkel– Mor Teresa ingen helgen
Neste artikkelÅ ri tre ville hester samtidig