NATO – trygghet eller trussel?

0
NATO-styrker skal være permanent til stede i Norge
Gert Nygaardshaug

Det er kanskje på høy tid vi får en litt annerledes forsvarsdebatt enn den vi har sett inntil nå, ikke minst i denne avisen. Ikke en debatt om vi skal ha et tradisjonelt landbasert forsvar, eller et hyperforsvar hvor NATO spiller hovedrollen. Der ulike generaler og politiske nikkedukker – omtrent som i Napoleonstiden eller før utbruddet av første verdenskrig – fyrer seg opp i pubertal glød over ulike strategier og krigs-scenarier. Men om konsekvensene for den norske befolkning i en skarpt konflikt der Norge med sitt NATO-medlemskap er involvert.

NATO-styrker skal være permanent til stede i Norge
NATO-styrker skal være permanent til stede i Norge

Den siste tidens krigsretorikk er dypt deprimerende, og har stort sett fått stå uimotsagt i mediene. Fanebærer for denne retorikken er vår norske generalsekretær i NATO, som tidligere, da han var statsminister, ofte ble sett syklende, smilende og sommerbrun i Nordmarka. Nå ser han blek, grå og neanderthalsk ut der han oppfordrer oss, ikke bare til fortsatt å holde steinalderklubba klar, men også til å skaffe oss flere klubber. Hvilket vår egen forsvarsminister nikker bifallende til, når hun nå ser seg fornøyd med nye 165 milliarder til forsvarets langtidsplan.

Menneskets historie handler om å hoppe fra det ene blodbadet til det andre, fra første verdenskrig til andre verdenskrig til den kalde krigen, fra det armenske folkemordet til det jødiske folkemordet til det rwandiske folkemordet, fra Robespierre til Hitler og Stalin, for bare å nevne noe. Mennesket som art, Homo sapiens sapiens, er en ung art, og har eksistert i Europa i rundt 30.000 år. I løpet av denne tiden har denne arten – om vi dømmer den etter statsmannsmannskunsten som er utøvd i de områder og land den har hersket – ikke utviklet et eneste gen i forbedret evne til konfliktløsing. Her har evolusjonen stått fullstendig stille.

Fredsnasjonen Norge? Denne betegnelsen vil sannsynligvis for ettertiden fremtre som noe som stinker svært vondt. På løpende bånd har vi hatt forsvarsministre som Godal, Devold, Faremo, Barth Eide, Strøm-Erichsen, til dagens Ine Eriksen Søreide, der samtlige har utmerket seg ved å bifalle at Norge deltar i kriger mot nasjoner som aldri har gjort oss den minste fortred. Ingen av disse ministrene har beveget seg én eneste evolusjonær millimeter i retning bort fra den før nevnte steinalderklubba.

Dagens retorikk fra statsledelse, militære ledere og forsvarsansvarlige er direkte trist. Det blir slått fast som en sannhet meislet inn i selveste Dovres grunnfjell at Norge kan stå overfor en militær trussel fra en fiendtlig makt i overskuelig fremtid. Hvilket vil si Russland. Dette hørte vi nå i klartekst på NATO-toppmøtet i Warzawa. Derfor blir det spikret inn i oss fra forsvars- og ministerhold nødvendigheten med å styrke en allianse som kan komme oss til hjelp hvis russerne kommer.
La oss stoppe opp her et lite øyeblikk. Hvis russerne kommer? Hvorfor skulle Russland komme og ta oss, true oss, og kanskje invadere Norge? Norge er ikke Ukraina eller Krim, har aldri tilhørt Sovjetsamveldet, eller vært underlagt deres interessesfære. I løpet av de siste århundrene har aldri, gjentar aldri, russerne gjort noen territoriale krav på det norske fastland. Stalin kunne fint ha okkupert Finnmark etter siste verdenskrig, men det var han ikke interessert i. Den eneste, hypotetiske grunnen til at vår nabo i øst skulle gå til krig mot oss, er vår strategiske posisjon som NATOs nordflanke.

Jeg skal begrunne dette, hvilket er elementært: Hvis denne alliansen kommer i en skarp konflikt, i regelrett krig med Russland andre steder i verden, vil selvfølgelig Norge bli svært viktig strategisk, ved siden av at vårt land er forpliktet til å bistå i alliansen med sine ressurser. Vi skal hjelpe til med å sikre at forsyningslinjene fra USA og Canada til Europa holdes åpen. I klartekst betyr dette at Norge kommer i krig med Russland, en nabo vi har levd i fred med opp gjennom all nyere historie.
Og da blir mitt spørsmål til norsk forsvarsledelse, og forsvarsminister Ine Eriksen Søreide i særdeleshet: Hva tror dere vil skje med Norge i et slikt scenario? Hvilke norske posisjoner vil bli viktig for russerne å utslette/innta? Hvilke byer vil russerne bombe? For dette blir neppe bare en sjøkrig. Eller tror Søreide at russerne blir så avskrekket av våre nye F-35 at de lar det norske fastland ligge i fred, der NATO-troppene marsjerer i land med tanks, bakke-til-luft raketter og hele sitt teknologiske våpenarsenal? I så fall er du ikke bare naiv, men har også en særdeles uhistorisk forståelse av krigers utvikling.

I en skarp konflikt med russerne, vil NATO være en uhyggelig trussel mot den norske befolkning. Vi vil kunne oppleve at byer bombes, at hundretusenvis av nordmenn blir drept. Vi vil få et krigsscenario på norsk jord som gjør at 1940, det tyske angrepet og okkupasjonen, blir et teselskap i sammenligning. Det er denne posisjonen norsk forsvarsledelse- og politikk har kilt vårt land inn i, fordi det står hugget i Dovres stein at vårt NATO-medlemskap er Norges sikkerhet. Sannheten er at det er det stikk motsatte. All fornuft og historisk krigserfaring tilsier dette.

For oss som enda en gang ser statsmannskunst på steinaldernivå og at krigsretorikken får bli stående uimotsagt, er det bare å bøye hodet i sorg og fortvilelse. Vi har ingen Finn Gustavsen som står på Stortingets talerstol og forklarer oss hvordan NATO kan gjøre Norge til et angrepsmål og en blodig slagmark. Hvor er partiene på venstresiden nå? Den fredssæle delen av SV? Hvor er Rødt? Finnes det noen venstrepolitiker i dag som våger å stille krigsretorikerne til veggs med spørsmål om hvor mange nordmenn som kan bli drept, hvilke byer som kan bli utslettet, havner som blir bombet i en krig der vi som NATO-medlem er deltager?

Siden den kalde krigen er tusenvis av milliarder med kroner blitt sløst bort på å leke krig mot en fiktiv fiende. Til glede bare for våpenindustrien og uniformskåte offiserer. Et titalls jenter og gutter med pil og bue ville ha gjort samme nytten. Og Norge ville hele tiden ha vært like trygt og med rette kunne kalt seg en fredsnasjon.

Forrige artikkelKapitalismen og «det grønne skiftet»
Neste artikkelRekordprofitter for svenske skolegiganter