Et flertall i USA ønsker mindre innblanding i utlandet

0

Velgerne i USA er trøtte av intervensjonspolitikken og krigene i utlandet. Dette har man også registrert i Council of Foreign Relations, der medlemslista nærmest er en Who Is Who i det amerikanske oligarkiet.

CFRs president Richard N. Haass skriver om dette i en kronikk i Wall Street Journal 5. august 2016:

What has become painfully clear is that our effort to remake the Middle East has failed. The gap between promises and results, benefits and costs, has been huge. At home, disillusionment and recrimination are pervasive. Intervention fatigue has set in, and the public no longer has an appetite for an ambitious foreign policy. The first foreign policy debate, over the scope of American aims, is effectively over.

But more than just foreign-policy failure explains how we got to where we are. A foreign policy dedicated to changing or saving the world is a foreign policy of luxury. It is one thing to sacrifice on behalf of vital interests, and another to pay in lives and dollars for preferences. Americans today are in no mood for such extravagance in the wake of the 2008 financial crisis, the slower-than-normal economic recovery, the realization that certain jobs are never returning and the mounting evidence of rising inequality.

Dette går da også fram svært tydelig i en meningsmåling utført av Pew Research:

pew usa utlandet

Det er altså 57% som mener at USA bør ta seg av sine egne problemer og la andre ta seg av sine så godt de kan. Dette er helt imot den rådende messianske utenrikspolitikken som går ut på at USA som hegemon har rett til og mandat til å styre verden slik eliten i USA måtte ønske. Det er også en klar motstand mot USAs innblanding både militært og økonomisk. Som Haass er inne på har arbeidsløsheten, mangelen på relevante jobber og de økte klasseforskjellene gjort at folk krever løsninger på disse problemene framfor utenrikspolitiske eventyr.

Dette gjenspeiler USAs strategiske fall som supermakt. På femti- og sekstitallet kunne unge amerikanere regne med å få det bedre materielt enn sine foreldre, nå er det omvendt. De 0,01% rikeste har sørget for seg og sitt og plyndret resten av samfunnet gjennom finansmanipulasjoner og på andre måter. Jobbene har de eksportert til lavkostland for at de sjøl skal bli enda rikere. Og et betydelig antall av disse søkkrike selskapene skjuler gigantformuer i skatteparadiser for å slippe skatt.

For hvert år som går taper USA i den økonomiske konkurransen med Kina, og landet taper nå også i kampen om vitenskaplig og teknologisk satsing. Og det eneste Washington har å tilby er enda flere kriger, enda flere militære eventyr, enda flere fargerevolusjoner. Sjøl om mediene er strengt kontrollert og manipulert og skjuler mye av elendigheten, har ikke dette gått hus forbi for vanlige velgere i USA. De er simpelthen møkk lei.

Og dette ligger under både i oppslutninga om Bernie Sanders på venstresida og Donald Trump på høyresida. Den lovmessig tabloide fokuseringa på disse personene tilslører at det er et jordskjelv på gang i de djupere lagene av samfunnet i USA. Eller som Haass skriver:

These preferences cross party lines. Indeed, today’s debates are more within the two major parties than between them. There is considerable overlap between the policies of Donald Trump and Bernie Sanders and between the Republican and Democratic platforms. …

Hillary Clinton, by contrast, fits squarely within the foreign policy mainstream. But many in the Democratic Party do not. It was telling that former Secretary of Defense and CIA Director Leon Panetta had his speech at the Democratic National Convention in Philadelphia interrupted by chants of “No more war.”

Eliten, sånne som i Council on Foreign Relations, har skjønt dette, og de frykter dette. For CFR er talerør for det militær-industrielle komplekset, og deres medlemmer henter kjempemessige profitter fra den rådende politikken. Haass advarer derfor på det sterkeste mot å gi etter for det han kaller isolasjonistiske stemninger i det amerikanske folket.

Men folket i USA ble lovet «Hope» og «Change» for åtte år siden og har fått evig krig. Og de er fed up.

 

Forrige artikkelMilosevic: Overraskende dom i Haag
Neste artikkelFahad Qureshi erklærer «hellig krig med penn»
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).