Krigen mot Jugoslavia – en modell for seinere kriger bygd på løgn

0
NATOs bombing av Beograd

Serbias tidligere president Slobodan Milosevic ble arrestert og tiltalt for den verste forbrytelsen som tenkes kan, nemlig folkemord. Nylig, ti år etter hans død, ble han i all stillhet frikjent for disse anklagene av Den internasjonale straffedomstolen. Den anerkjente journalisten John Pilger skriver om dette:

USAs ambassadør David Scheffer erklærte at så mange som «225.000 etnisk albanske menn i alderen mellom 14 og 59 år» kunne ha blitt myrdet av Milocevic styrker. Dette var begrunnelsen for NATOs bombing, ledet av Bill Clinton og Blair, som drepte hundrevis av sivile i sykehus, skoler, kirker, parker og TV-studioer og ødela Serbia økonomiske infrastruktur.

Det var åpenlyst ideologisk; på den beryktet «fredskonferansen» i Rambouillet i Frankrike, ble Milosevic konfrontert med Madeleine Albright, USA utenriksminister, som er beryktet for sin bemerkning om at drapet på en halv million irakiske barn var «verdt det.»

Albright ga Milosevic «et tilbud» som ingen nasjonal leder kunne ha godtatt. Med mindre han gikk med på utenlandsk militær okkupasjon av landet sitt, med okkupasjonsmakten «utenfor juridisk kontroll», og etablering av et nyliberalt «fritt marked», ville Serbia bli bombet.

Dette var inneholdet i et «Tillegg B,» som media enten ikke klarte å lese eller undertrykte. Målet var å knuse Europas siste uavhengige «sosialistiske» stat.

NATOs bombing av Beograd
NATOs bombing av Beograd

Da NATO begynte bombingen, oppsto en panikkartet flukt av kosovofvarer som «flyktet fra et holocaust.» Da det var over, kom internasjonale politiavdelinger til Kosovo for å grave opp ofrene.

FBI klarte ikke å finne en eneste massegrav og dro hjem. Den spanske rettsmedisinske teamet gjorde det samme, og lederen for teamet fordømte rasende det han kalte «en semantisk piruett av en krigspropagandamaskin.»

Den endelige opptellingen av de døde i Kosovo viste at tallet var 2788. Dette inkluderte stridende på begge sider og serbere og roma myrdet av pro-NATO-militsen Kosovo Liberation Front. Det var ikke noe folkemord. NATOs angrep var både en svindel og en krigsforbrytelse.

Bortsett fra en brøkdel av USAs oppskrytte «presisjonstyrte» missiler traff alle sivile og ikke militære mål, inkludert nyhetsstudioene til Radio Television Serbia i Beograd. Seksten personer ble drept, inkludert kameramenn, produsenter og en sminkør. Blair skjendet de døde, ved å omtale dem som en del av Serbias «kommando og kontroll.»

I 2008 sa aktor for Den internasjonale straffedomstol for det tidligere Jugoslavia, Carla del Ponte, avslørte at hun hadde blitt presset til ikke å etterforske NATOs forbrytelser.»

Min kommentar:

Det er ikke bare John Pilger som mener at Rambouillet-dokumentet var slik at ingen nasjonal leder kunne ha undertegnet det. Sjøl krigshauken og tidligere utenriksminister i USA Henry Kissinger sa: «The Rambouillet text, which called on Serbia to admit NATO troops throughout Yugoslavia, was a provocation, an excuse to start bombing.»

Teksten i tillegget sa:

“NATO personnel shall enjoy, together with their vehicles, vessels, aircraft, and equipment, free and unrestricted passage and unimpeded access throughout the FRY including associated airspace and territorial waters. This shall include, but not be limited to, the right of bivouac, maneuver, billet, and utilization of any areas or facilities as required for support, training, and operations.”

Og her hjemme støttet statsminister Kjell Magne Bondevik krigen mot Jugoslavia til tross for at krigen ikke hadde FN-mandat.

Når det gjelder tallet på drepte i Kosovo har også Pilger helt rett. Påstanden om at «225.000 etnisk albanske menn i alderen mellom 14 og 59 år» kunne ha blitt myrdet av Milocevic’ styrker var krigspropaganda av verste slag.

I august 2000 erklærte International Criminal Tribunal for the former Yugoslavia (ICTY) at man hadde gravd opp 2788 lik i Kosovo, men sa ikke noe om hvor mange av dem som var ofre for krigsforbrytelser – eller av hvem.

Og siden er det blitt rutine for USA og NATO å konstruere løgner som gir påskudd for krig, kriger som etter folkeretten er «forbrytelser mot menneskeheten». Og mediene opptrer som villige mikrofonstativer og formidlere av propagandaen.

 

Jeg hadde en avisdebatt med Kristin Clemet om krigen mot Jugoslavia i 1999. Krig er fred

 

Forrige artikkelFacebook sensurerer Jill Steins kritikk av Hillary Clinton
Neste artikkelStratfor: – Innbyggerne på Krim ønsker å tilhøre Russland
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).