Vokteren ved terskelen

0
g Rudolf II, Holy Roman Emperor painted as Vertumnus, the Roman God of the seasons, c. 1590-1.
Johan Nygaard

SYSTEMFORSTÅELSE SOM MENTAL HYGIENE del 3

Det forhold at intuisjonens spontane mønstergjenkjennelse noen ganger kan bedra oss er et fundamentalt problem for den individuelle og kollektive menneskelige psyken, og representerer et fundamentalt problem i all filosofi, forskning og vitenskap.
Alle kan gjenkjenne hvordan den nye audiovisuelle informasjons- og kommunikasjonsteknologien har boostet dagligtalens intuitive bruk av intuisjonsbegrepet. I USA mer enn i Europa, og i det internasjonale engelske språket mer enn i de nasjonale språkkulturene. Europeiske filosofer som forsøker å ta utgangspunkt i den objektive virkeligheten ender opp med å fortape seg i nitidige studier av kognitive prosesser. Jeg forsøker å vise hvordan en systemfilosofi tilbyr en enkel og tilfredsstillende operativ filosofisk forklaring av intuisjonen og forholdet mellom intuisjonen og den mentale analysen. Den situasjons/stemnings-bestemte innfallsvinkelen jeg har valgt her, gir imidlertid ikke anledning til å gå dypere inn i slike filosofiske forklaringer. Så i det følgende skal jeg altså begrense meg til å appellere til leserens eventuelle intuitive gjenkjennelse i forbifarten. Fart er i det hele tatt et sentralt begrep her.

g Rudolf II, Holy Roman Emperor painted as Vertumnus, the Roman God of the seasons, c. 1590-1.
Giuseppe Arcimboldo: Rudolf II, Keiser av Det hellige tysk-romerske riket portrettert som Vertumnus, den romerske guden for årstidene, c. 1590-1.

De nyliberalistiske og sosialdemokratiske autoritetene har systematisk forsøkt å fremstille sine respektive forklaringer av det samme  EU-prosjektet på en måte som appellerer til velgernes intuitive mønstergjenkjennelse av henholdsvis verdikonservatismens sosialt samvittighetsfulle individualisme og frihetsideal, og arbeiderbevegelsens stolte tradisjoner og idealet om solidaritet. I den grad denne tilsløringen virker, vil velgerne slå seg til tåls med det uten å anstrenge seg for å etterprøve holdbarheten i det som presenteres for dem  i langsomme og konsentrasjonkrevende mentale øvelser.

Nå fungerer ikke dette trikset lenger. Det som er i ferd med å skje i hele den vestlige kulturkretsen i disse dager, er at folk ikke lenger gjenkjenner sin egen opplevelse av virkeligheten i de mønstrene som de økonomiske og politiske autoritetene vifter med.

Det er et helt annet og uhyrlig mønster som er i ferd med å avtegne seg for oss nå. Dette vekker frykt, og vi er mentalt usikre på hvordan vi skal tolke det vi er vitne til. Når vi mister oversikten og blir usikre, orienterer vi oss helt naturlig etter autoriteter. Og når autoritetenes falske fortellinger gjennomskues som løgnaktige, blir vi redde. Og når vi blir redde blir vi ofte sinte. Dette utløser en heftig adrenalinproduksjonen i hjernen som intenst søker etter mønstre som kan tolke denne situasjonen.

Da befinner vi oss umiddelbart ved en terskel. Og ved terskelen står en vokter. Tester står for tur. Nå går adrenalinpumpa, og vi er oppe i en fart hvor den mentale analysen ikke umiddelbart henger med. Gamle spøkelser flakker frem fra utkanten av synsfeltet. Faren for at intuisjonen spontant feiltolker situasjonen er overhengende. Fallet kan bli dypt.

Det er to umiddelbare feller vi skal vokte oss for i farten her. Den ene fellen ligger i tenkningen.  Den andre fellen ligger i fantasien.

I denne hastigheten søker hjernen altså etter spontan gjenkjennelse av mønstre som skal utløse adekvat respons på fare. Oppdragelsen forsyner minnet med idealer, verdier og moralske forbilder som intuisjonen spontant kan assosiere til som inspirasjon for umiddelbare, situasjonsbestemte handlinger. Oppdragelsen forsyner også minnet med prinsipper som sparer den mentale analysen for å stadig måtte gjenta de langsommere logiske prosedyrene og relativiseringene til  perspektivtenkningen – hvor risikoen for å rote oss bort i banale feilslutninger i farten alltid er tilstede. Prinsippene hjelper oss å holde fast ved erfaringen underveis, og til å orientere oss i store informasjonsmengder.

Prinsipper, kategoriske skjema, logikk og matematikk, er imperative språk i den forstand at det hele veien handler om enten eller, sant eller falskt,  galt eller riktig. Problemet oppstår når vi forveksler idealer og verdier med imperative prinsipper. Da degenererer den etiske refleksjonen til selvrettferdig og dømmende prinsipptenkning.

Da ligger trusselen om utstøtelse latent i alle moralske slutninger og domfellelser. Da rører vi ved selve urfrykten. Den som føler seg truet av andres prinsipielle dommer vil spontant reagere med en symetrisk mobilisering. Alle vet at et høyt adrenalinnivå vekker tilsvarende i omgivelsene. Da er det ikke spørsmål om hvem som begynte eller hvem som har rett, men om hvem som er sterkest når konflikten eskaleres. Makten rår. Eller den klokeste gir seg.

Prinsippene gir oss altså praktiske taktiske orienteringspunkter i farten. Og perspektivtenkningens relativiseringer hjelper oss å gjøre kloke taktiske avveininger underveis. Men for ikke å skeie ut i selvrettferdig og dømmende prinsipptenkning, eller fortape oss i perspektivtenkningens evinnelige relativiseringer, må vi seile med verdier som ballast, og den strategiske tenkningen må navigere etter idealer og moralske forbilder.

Som et eksempel på hvor galt det går når den etiske refleksjonen forveksler idealer med prinsipper, er det nærliggende i disse brexit-dager å minne om den tyske subjektivistiske spekulanten, Imanuel  Kant, som EU har opphøyd til husgud. I etikken resonnerer Kant at Loven er et universelt prinsipp, og siden barn født utenfor ekteskapet er født utenfor Loven, har barn født utenfor ekteskapet ingen rett på beskyttelse av Loven.

Når vi i frykten, farten og forvirringen klamrer oss for sterkt til den imperative og kategoriske prinsipptenkningens  enten-eller/bipolaritet, bindes tenkningen til emosjonene og instinktenes tilsvarende tiltrekning-frastøtning/bipolaritet. Denne koblingen stimulerer adrenalinproduksjonen i hjernen i en grad hvor vi får store mørke pupiller, og lett faller inn i tvangsmessig gjentatte tankemønstre som vi i den tilstanden ikke er i stand til å gjennomskue selv. Da er vi lite mottakelige for tidkrevende logisk etterprøving og alternative perspektiv. Noen av oss liker denne adrenalinfylte tilstanden når den gir oss en følelse av mestring.  Når vi skremmer oss selv og hverandre på denne måten, kan det gi oss en intens utstråling, skinnende blanke øyne, store talegaver, og en sterk tiltrekningskraft og påvirkningskraft på svake og ubefestede sjeler. Noen ganger når adrenalinpumpa går, kan vi rett og slett få en følelse av å være kallet. Da kan vi få en drift etter å gjenskape denne herlige følelsen.

Da har jeg beskrevet den store tankefellen ved terskelen til en raskere bevissthet. Også her kommer en systemvitenskapelig begrepsorden oss til hjelp, i den forstand at den forklarer forholdet mellom idealer og forbilder – intuisjonen – og den mentale analysens logikk- prinsipp- perspektiv- og systemtenkning.. og i den forstand at den fastholder etisk refleksjon og moralske forbilder som det uadskillelige meningsbærende aspektet i en hver systemanalyse. I et evolusjonsperspektiv vil dette utvikle mentale strukturer som gjør oss bedre i stand til å prosessere bevissthetserfaringer som er raskere enn den mentale analysen.

Den andre store mentale fellen ved terskelen til en raskere bevissthet befinner seg altså i fantasien. Også her faller frykten og feighetens primitive maktlogikk igjennom. Når intuisjonen ikke finner adekvate mønstre å tolke virkeligheten i, risikerer vi å henfalle til å male idealbilder eller Faen sjøl på veggen. Dette kan også utarte til en form for nevrotisk selvstimulering. Også dette synes noen det er deilig å drive med. Også dette kan drive oss inn i en patologisk tilstand. Når adrenalinet stimulerer fantasien, kan vi skeie  ut i luciferiske forestillinger om solkongens guddommelige kall. Eller vi kan mane frem skyggebildet av  ondskapens utspekulerte stormester som ofrer menneskebarn og drikker jomfrublod. Her har intuisjonens søken etter gjenkjennelige mønstre nok å forsyne seg av.

Under den første adrenalinfylte fasen av invasjon i Irak sto Bush og Blair frem på samme scene med store mørke pupiller og en helt ny vigør i ganglaget, faste i sitt felles forsett om å fange og drepe Satan i ørkenen. I sitt lønnkammer skrev Blair euforiske brev til utvalgte statsledere som han inviterte med i en unipolar verdensorden sentrert rundt Washington og «koalisjonen av  villige». Denne verdensregjeringen skulle i følge Blair ha rett til å intervenere i land hvor verdensregjeringen synes at de lokale makthaverne undertrykker befolkningen.

Siden betegnet Blair den demokratiske kritikken av invasjonen i Irak som «avskyelig». «Bare Gud kan bedømme mine handlinger», proklamerte Blair. Blair ser altså for seg en unipolar verdensorden hvor verdensregjeringen bare står ansvarlig overfor Gud. Det første Blair gjorde etter at han gikk av som statsminister var da også å konvertere til katolisismen og motta sakramentene fra selveste Paven i Roma. Så lanserte han seg selv som fredsmegler i Midt-Østen – «som en Nero som søker stillingen som brannsjef i Rom». Deretter fikk han Sarkozy til å lansere seg som presidenkandidat i EU. Dette ble også latterliggjort. I dag står også Tony Blair på lønningslista til Goldman Sachs.

Et annet eksempel på slik luciferisk forførelse og tilsvarende oppblåst selvbilde finner vi hos den middelmådige tidligere danske statsministeren, Anders Fogh Rasmussen. Danske Rasmussen er typisk sønn av en grisebonde. Men for å riktig stramme opp det begersvingende danske selvbildet fikk hoff-forfatterne under Rasmussens regime det for seg å skrive romaner om danskenes stolte fortid som sjørøvere – som verden av en eller annen mystisk årsak helt hadde glemt. Det danske nasjonal-munnhellet «så kom sgu med den» får unektelig en annen klang når vi forestiller oss at det er kaptein Sabeltann som svinger seg over hagegjerdet.

Som belønning for at Rasmussen med stort mot og offervilje hadde demonstrert sin lojalitet til Bush og Blair med å sende Danmarks eneste ubåt ut i krigen mot Satan i ørkenen, ble så Rasmussen utnevnt til sjef i Nato. Etter at han gikk av som Nato-sjef etablerte Rasmussen seg selv som internasjonal rådgiver under firmanavnet «Rasmussen Global». Etter sigende står også Anders Fogh Rasmussen på lønningslista til Goldman Sachs nå.

Da kan vi kort oppsummer at frykt og fanatisk prinsipptenkning, tillike med  piss på ryggen, penger i røven og pulver i nesen, kan få det til å gå riktig så fort under topplokket, og blåse opp selvbildet til luciferiske dimensjoner. Men det leder altså ikke til raskere bevissthet og sikrere vurderingsevne – bare til tvangsmessig gjentatte tankemønstre som vi i den tilstanden ikke er i stand til å gjennomskue selv.

Vokteren ved terskelen konfronterer oss således med en sannhet som ikke er til å komme forbi. For at hjernen skal kunne mestre å prosessere raskere bevissthetserfaringer mentalt uten å henfalle til selvrettferdig og dømmende prinsipptenkning, selvforherligelse eller paranoide projeksjoner, trenger vi å konsolidere en mental systemanalyse med en etikk og moral som er trygg nok til å åpne for alle inntrykkene i farten.

*

Jeg skal i de påfølgende kapitlene forsøke å komme i mål med å vise hvordan den oppdaterte ideologiske og visjonære tenkningen vi forholder oss til kan forankres verdimessig i idealbilder av bygdesolidariteten, verdikonservatismens sosialt samvittighetsfulle individualisme og arbeiderbevegelsens stolte tradisjoner i Norge – og strukturmessig i idealbilder av systemer med desentraliserte strukturer, distribuerte løsninger og samarbeid i selvorganiserende nettverk – og hvordan dette kan danne et mønster som er intuitivt gjenkjennelig, og som kan hjelpe folk å orientere seg i informasjonsstrømmen og verdenssituasjonen.

 

Da må vi selvfølgelig kvitte oss med bygdedyret, klassehovmodet og arbeiderbevegelsens autoritære tradisjoner. Men det er også noen mer oppdaterte spøkelser som må skremmes bort.

 

Fortsetter.

Forrige artikkelFritt fram for finansfyrstene
Neste artikkelBlackRock og Google kaprer norsk vindkraft – og norske subsidier